Når du har bakgrunn i biologi og filosofi, og når du i tillegg har arbeidet som lærer i snart 40 år – ja, da kan det saktens bli bok av det: NATURENS GLEMTE SPRÅK – VEIER TIL EN LEVENDE NATURFORSTÅELSE av TROND SKAFTNESMO.

Utdrag fra forordet

Mange har forundret seg over at interessen for naturfagene synker utover i skoleløpet. Svein Sjøberg (2012), professor i naturfagenes didaktikk, påpeker at: «barn har en nærmest medfødt interesse for naturfagene, men den forsvinner så altfor ofte når de begynner med faget i skolen. Den naturlige fascinasjonen for naturfenomener som vi erfarer hos barn, er det viktig å bygge videre på i undervisningen.»

Denne boken handler om dette, hvordan skolen kan ta vare på og pleie den naturlige fascinasjonen for naturfenomener.

Mange elever opplever naturfagene som teoritunge og tørre, slik at de ikke tenner deres begeistring og nysgjerrighet. Samtidig ser vi at mange, også de som sliter med teorien, viser et ekte engasjement for natur- og miljøspørsmål, at de står opp for dyrs rettigheter osv. Og dette engasjementet, som utøves utenom skoletiden, fører i sin tur til både kunnskap og handling.

Hvilken lærdom kan vi trekke av dette?

For det første kan vi se at potensialet for interesse og engasjement for natur og miljø fortsatt er der. For det andre kan vi se at det i et slikt engasjement alltid er to sider som møtes; hode og hjerte, tanke og følelse. Først der de to forenes dannes et grunnlag for handling.

Kanskje er det her vi finner roten til skolens problemer i relasjon til naturfagene, at hodekunnskapen (tanken) har skilt lag med hjertekunnskapen (følelsen). Så hvordan får vi de to til å forenes? Det finnes en nærliggende løsning. Den ligger i det enkle og opplagte faktum at naturen gjør inntrykk på oss, om vi da slipper den innpå oss. Fenomenene selv – planter og dyr, skyer og vind, jord og vann – er nemlig ladet med kvaliteter, som vi spontant opplever som meningsfulle eller talende, som språk.

Grunnprinsippet for det som kan kalles en fenomenologisk metode, er at vi alltid starter med fenomenene selv, at vi stiller dem frem (ved direkte observasjon eller skildringer) på en slik måte at deres kvaliteter får komme til syne. Om vi skal demonstrere en naturlov, må vi starte med det fenomenet som uttrykker den; stoffene, prosessene og kreftene med alle deres kvaliteter. Så går vi opp veien fra fenomenet til loven, omtrent slik det skjedde da den første gang ble funnet. Opplevelsen av helhet og sammenheng er der fra første stund. Og den forsvinner ikke ved utledningen av loven, for vi har jo selv erfart hvordan den er utledet fra helheten.

Det motsatte av en slik undervisning er å begynne med abstrakte formler, modeller og løsrevne fakta som skal pugges. Det dreper interessen, fordi en ikke får lov til å oppleve den spennende historien om hvordan disse – i og for seg abstrakte – lovene er funnet og hvilken sammenheng de hører hjemme i.

Den fenomenologiske metoden er et viktig redskap for å:

• gi elevene en opplevelse av naturens mangfold og unike kvaliteter
• stimulere til undring og lyst til å undersøke naturfenomener
• skape begeistring for naturstudier og naturfenomener på alle klassetrinn
• skape et grunnlag for kjærlighet til naturen
• utvikle erfaringen av samhørighet med alt levende, med all natur