GOETHES NATURFILOSOFI

Den nobelprisvinnende Albert Einstein skal etter sigende ha uttalt at «Goethe var den første naturforskeren som innså at man ikke bare kan utføre eksperimenter, men at man også kan komme inn i naturforskningen med en dypere, intuitiv innsikt.»

Hvis dette er tilfelle, må en helhetlig naturforståelse etter Goethes økologiske syn på naturen nødvendigvis respondere annerledes på dagens utfordringer og konflikter som i økende grad dominerer den pågående offentlige debatten, enn det som vi gjør i dag.

Sin egen vei til en forståelse av rekkevidden og av aktualiteten i Goethes naturfilosofi, beskriver Omtvedt i forordet til boken:

*

Å komme frem til at Goethe ikke bare var en stor dikter, men også en stor og viktig naturfilosof og naturforsker, betyr for en filosof i dag – og nok gjeldende også på Goethes tid – å legge ut på en kronglete vei: En vei som delvis er blokkert av at den nyere tids herskende naturvitenskapelige syn på naturen – nemlig det som har sin basis i det mekanistiske verdensbildet – blender for sikten. Dessuten setter dette verdensbildet opp rammer eller porter underveis som er vanskelig å forsere på veien inn til naturens vesen, uten at en «koder» om de rene rasjonelle nøklene til et mer følelsesladet chiffer- eller «naturspråk». Denne «av-rasjonaliserende» vandringen mot naturens vesen og «omkodingen» av nøklene som åpner opp portene inn til naturens vesenskilder, kan sies å være et hovedanliggende for Goethes tilnærming til naturen – vitenskapelig som filosofisk. Og det er den veien jeg føler at jeg selv har gått – i begynnelsen uten spesielt blikk på Goethe, men etter hvert ble han mer og mer en sentral veiviser.

Jeg studerte filosofi (kunsthistorie og historie, som Nebenfächer) i Wien. Da jeg avsluttet studiene ved universitet i Wien med en doktorgrad om Kants teoretiske filosofi, var jeg nok ganske opphengt i den transcendentalfilosofiske retningen, som jeg i dag vil si er ganske uegnet til å få et riktig og godt blikk på naturen. Men et blikk på naturens ve og vel har jeg vel hatt siden ungdomstiden, men dog ikke så fokusert på natur- og miljøproblemene som jeg ble etter hvert. For i tiden etter doktorgraden var jeg nok mest opptatt av å smi Kants naturforståelse sammen med et økologisk grunnsyn. Det ga seg utslag i noen artikler om Kants naturbegrep – i tidsskrift og i en antologi i en tysk bok – med vektlegging på mindre kjente «avkroker» i hans kritiske filosofi, som i noen grad betonte «smutthull» inn mot naturens vesen. Men jeg fant ikke helt løsningen hos Kant for å kunne nærme meg naturens vesenskrefter, som er viktig for å kunne forstå noe bedre vår tids naturkrise. Så derfor måtte jeg søke etter en annen vei.

Å finne frem til Goethe som en veiviser til en slik alternativ vei inn mot naturen, har vært noe kronglete og har nok vært en modningsvei med lengre pauser – også ved annet arbeid i skoler og i reiselivsvirksomhet – hvor andre tanker og filosofer trer inn i bevisstheten. Fokuset på Goethe og hans naturvitenskap og naturfilosofi ble imidlertid styrket i begynnelsen av 90-årene da jeg var ansatt ved universitetet i Trondheim. To spesielle begivenheter bidro til det:

På en konferanse om Kants natursyn fikk jeg veldig god kontakt med Gernot Böhme, som allerede da vendte seg noe vekk i fra Kants rasjonelle tilnærming til naturen. Og i en hyggelig frokostsamtale med ham, gjorde han det ganske klart for meg at jeg skulle lese Goethe og en filosof som jeg da ikke kjente til, men som jeg siden har hatt veldig stor glede av, nemlig Georg Picht. Böhme – som noen år var assistent under Picht i Heidelberg – sa det egentlig veldig presist og treffende til meg, at Picht og Goethe er de som passer best for deg: Og jeg vil legge til: Av G. Böhme selv har jeg jo kanskje lært mest. I tillegg til å være en kjenner av naturfilosofiens historie og økofilosofiske problemstillinger, var Böhme også en kapasitet på Goethe. Så de tre, Goethe, Picht og G. Böhme har vært viktige inspirasjonskilder for meg i rundt 30 år. Og leserne av denne boken vil nok fornemme det.

Et par år senere enn konferansen i Odense – og jeg var fremdeles ansatt ved universitetet i Trondheim – ble det holdt et seminar i Trondheim om Goethe – hvor blant andre Torger Holtsmark deltok. Jeg fikk anledning til å delta i diskusjoner med ham, og korresponderte også med ham en tid etterpå. Det var berikende og stimulerte til å lese mer av Goethe. Det blandet med et sterkere og sterkere engasjement for naturens «helsetilstand» og naturfilosofiske tanker generelt, gjorde at Goethe mer og mer dukket opp blant mine tanker om naturen. Men virkelig vind i seilene fikk Goethe da jeg i januar 1997 tiltrådde en førsteamanuensisstilling i filosofi, ved universitetet i Tromsø, med ansvar for og forelesninger i økofilosofi.

Allerede i begynnelsen av min forelesningsvirksomhet hadde jeg Hjalmar Hegges bøker og artikler på pensumlisten. Med det kom også Goethes naturforståelse inn i blikkfeltet. Da jeg i mine økofilosofiske kurs vektla kritikken av det mekanistiske verdensbildet og det Baconske prosjektet om å utnytte naturen og dens ressurser for å fremme menneskets beste og dets velferd, så kom jo også andre norske økofilosofer inn i bildet. Arne Næss og Sigmund Kvaløy Sætereng stod da sentralt. Kvaløy Sætereng kom en gang opp til kurset mitt og holdt en gjesteforelesning. Det var en interessant og inspirerende opplevelse. Han hadde med seg mange av sine egne tegninger som illustrerte hans velfunderte økofilosofiske tanker. Som den jordnære praktiske tenkeren han var, kan man lett rette sine tanker mot Goethe, spesielt ved det å illustrere sine tanker ved egne tegninger. For øvrig: jeg fikk kopier av mange av hans tegninger og fikk lov til å bruke dem ved senere forelesninger, noe jeg også gjorde. Alle disse tre nevnte norske økofilosofene kan knyttes til Goethe natursyn, og de blir nærmere omtalt senere i denne boken om Goethes naturfilosofi.