GOETHES NATURFILOSOFI

Den pensjonerte naturfilosofen Petter Jørgen Omtvedt, f. -45, er nå ute med sin andre bok. I 2018 kom det store arbeidet Filosofi, natur, atmosfære – en berikende aktualisering for oss skandinaviere, av nyere og eldre naturfilosofi i Europa.

Dette nye og omfattende fokuset på Goethe og hans verk vil kunne bli en nøkkel til Goethe-lesning for kommende årtier.

Her er det perspektiver som setter Goethe inn i en omfattende bevissthetshistorisk kontekst, samtidig som denne historiske konteksten kaster lys over samtidens øko-krise. Historieforståelsen vil således kunne låse opp og lufte ut noe av den tvangstenkning som rir samtidens hjerner, slik vi og den naturvitenskapelig funderte sivilisasjonen fremdeles er preget av et Francis Bacon’sk paradigme, hvor den engelske 1600-tallsfilosofen har lyktes med å drive det vestlige menneskets fornuft til en emansipasjon bort fra en nær og intim kontakt med naturen, og følgelig forstår denne bevisstheten seg selv som en overflatebetraktende observatør med det mål å beherske naturen, slik at naturen skal kunne tjene menneskets vinnings- og utbyttestrategier, – altså en form for rendyrket antroposentrisk kjøpmanns-skap vis à vis naturen, hvor det er vår alles mor, Gaja, som bys frem på markedet, i forlengelse av den naturvitenskapelig funderte tekno-kapitalismens fortryllende vitalitet.

Parallelt med dette Baconske paradigmets utvikling og dominans skildrer Omtvedt med omfattende entusiasme og presisjon en stille og nærmest glemt understrøm, én som søker en gledes- og kjærlighetsfylt omgang med og kultivering av naturen, slik at naturen selv og også den menneskelige natur langsomt kan fullbyrde sine potensialer og suksessivt komme til en bevissthet om seg selv, ved at mennesket kjærlighetsfylt avgir en plass i dets egen bevissthetsfelt, hvor naturen og ikke minst også de skapende kosmiske krefter som virker i naturen, kan komme til bevissthet om seg selv, slik at det oppstår en harmonisk samklang mellom mennesket som bevissthetsvesen og naturen – et prosjekt som ikke minst Johan Wolfgang von Goethe (1749 – 1832) satte seg inn for, men dette prosjektet har ennå ikke kommet til et gjennombrudd. Det lever en slags inkognito tilværelse under eller bakom det baconske prosjektets dominans i moderniteten, slik dette vil kvele all kjærlighetsfylt innlevelse til fordel for en kynisk utbytte- og beherskelsestenkning.  

For antroposofer kan en lesning av denne boken fungere som oppøvelse i et allmenngyldig språk, samtidig som det også er omfattende referanser til så vel Rudolf Steiner som senere goetheanistiske forskere og goetheanistisk interesserte filosofer fra Skandinavia og det tyskspråklige Europa. Her kan nevnes Wolfgang Schad, Gernot Böhme, Hjalmar Hegge og Torger Holtsmark.