Innledning

Verden går av hengslene

På de to årene fra 1989 til 1991 går verden av hengslene. Da ble man vitne til fullstendig uventede og utenkelige hendelser. Berlinmuren falt 9. november 1989, Tysklands gjenforening ble proklamert 3. oktober 1990, Warszawa-pakten ble oppløst 1. juli 1991 og Sovjetunionen forsvant med et pennestrøk 26. desember 1991. Stemningen i USA og Vesten var euforisk. Den kalde krigen var vunnet! Og, som om ikke dette var nok, forsøkte Russland nå gjennom tiårsperioden 1990-2000 helhjertet å bygge opp samfunnet etter kapitalistiske, markedsøkonomiske og liberale prinsipper. La oss heller ikke glemme at lederne i Kreml opprinnelig var sterkt pro-vestlige. Det gjelder både Andropov, Gorbatsjov, Jeltsin, Putin og Medvedev.

Stemningen den gang var ubeskrivelig. Lettelse, glede. Men også rådløshet og ubesluttsomhet når det gjaldt veien videre. Behøvde man i det hele tatt å foreta seg noe? Hadde ikke alt kommet på rett kjøl av seg selv? Den som kanskje best fanget opp denne stemningen, var Francis Fukuyama. Allerede i 1992 utga han boken «The End of History and the Last Man». Kort fortalt mente Fukuyama den gangen at ettersom fascismen og kommunismen var blitt overvunnet, fantes det ikke lenger noe alternativ til det liberale demokratiet og markedsøkonomien. Etter hvert ville derfor alle land overta denne styreformen. Russland var allerede på vei. Fordi Fukuyama anså krig mellom liberale demokratier som utenkelig, ville fred senke seg over hele verden. Heretter ville internasjonale relasjoner ikke lenger dreie som om maktpolitikk, strategi og krig, men om økonomi, teknologi, miljøvern og levestandard. Slik så Fukuyama for seg historiens slutt.

Han tok grundig feil. Etter 30 år går verden atter av hengslene. Den 24. februar 2022 invaderer russiske styrker Ukraina. En storkrig bryter ut i Europa. Hvordan i all verden kunne det skje? Bare tre tiår tidligere tydet alt på muligheten for fredelig sameksistens. Var dette den uunngåelige vei fra fredsprisvinneren Gorbatsjov til dagens Putin? – Jeg tror ikke det. Og vil med disse betraktninger vise noen skjebnesvangre vestlige beslutninger. Men først litt om vår reaksjon på krigsutbruddet 24. februar 2022.

Første etappe: fordømmelsen

I Klassekampen 18.3.22 (heretter forkortet KK) drøfter psykolog Guro Øiestad tankene til Daniel Kahneman, som ikke bare er psykolog, men også nobelprisvinner i økonomi. Han beskriver to etapper i menneskenes reaksjoner når grusomme ting skjer. I første omgang reagerer vi intuitivt, automatisk, hurtig og ut fra følelser. «I krigens mentale skyttergraver er det lite rom for refleksjon», bemerker Øiestad. Først senere kommer et ønske om å forstå, da må vi bruke vår evne til å resonnere, veie for og imot og vurdere konsekvenser.

Hva krigen i Ukraina angår, synes vi når dette skrives fremdeles å befinne oss i første etappe. Den voldsomme, unisone og hatefulle fordømmelsen følger to retninger. For det første oppfattes alt som svart eller hvitt. Russland blir en militær trussel ikke bare mot hele Europa, men mot sivilisasjonen. Kampen mellom Russland og Vesten forstås som kampen mellom demokrati og diktatur, mellom det gode og det onde.

På den andre siden konsentreres oppmerksomheten om personen Putin. Biden startet opp allerede i 2021 med å kalle Putin for en «morder uten sjel». Senere karakteriserer han Putin som slakter, blodtørstig diktator og som krigsforbryter. Under et besøk i Polen sa Biden: «For Guds skyld, denne mannen kan ikke forbli ved makten!».

SeNATOr Lindsey Graham er en av tungvekterne i Kongressen. Ifølge KK 5.3.22 skrev han på Facebook: «Det menneske som fjerner denne karen (Putin) gjør landet og verden en stor tjeneste». På Twitter la han ut følgende uttalelse: «Finnes det en Brutus i Russland? Finnes det en mer vellykket oberst enn Stauffenberg i Russlands væpnede styrker?»

Men også på det hjemlige plan får fordømmelsen fritt utløp. Halvor Hegtun skriver i Aftenposten 15.3.22: «Som politisk løgner har Putin sikret seg en plass i verdens ypperste toppsjikt». Bollestad kaller Putin en krigsforbryter og flere sidestiller Putin med Hitler og/eller Stalin.

Marvin Hallerakers karikaturtegning av Putin i Aftenposten 9. april 2022 tar denne trenden på kornet. Tegningen viser Putin ikledd SS-uniform med blod på ermet idet han gjør nazihilsen.

Putin mangler tenkningens innsikt, skriver en innsender i KK 7.3.22. Han må da være syk, undres mange. Så inviteres medisinske eksperter til å uttale seg om tegn på kreft, paranoia og psykose. Lider Putin av demens, Parkinsons eller misbruker han steroider? Professor i psykiatri, Ulrik Fredrik Malt, stiller følgende diagnose i Aftenposten 30. januar 2022: «Kombinasjonen av sluhet og falskhet med vekt på egeninteresse og personlig gevinst samt ufølsom, amoralsk og skamløs løgn og manipulasjon av andre betegnes som machiavellisme. Slike trekk kombinert med sterkt uttalte asosiale og narsissistiske trekk omtales som den diabolske triade. Denne blir tydelig hos Putin hvis vi sammenstiller følgende: hans barndom og oppvekst, hans væremåte i interaksjon med andre, hans taler og offentlige opptreden og ikke minst hans fremferd overfor meningsmotstandere og andre land».

Kanskje kan Kataryna Pedersen oppfattes som en typisk representant for den følelsesladete førsteetappen. I et leserinnlegg i KK 14. mai 2022 skriver hun: «Det beste er at Putin dør. Selvfølgelig. Putin vil kun slutte å krige hvis han selv forsvinner.»

Straffelovens paragraf 185 fastsetter at hatefulle ytringer mot f.eks. muslimer straffes med inntil 3 års fengsel. Men mot russere synes hatefulle ytringer nærmest å ha blitt offisiell politikk.

For Aftenpostens Christina Pletten holder det ikke å forklare krigen med Putins mentale tilstand. Den 10. mars skriver hun: «På en måte hadde det vært bedre hvis Putin var gal. Det er nesten ikke til å holde ut at noen påfører andre så mye smerte og lidelse med klart hode.»

Hun kan markere en tidlig overgang til:

Andre etappe: Dømmekraften våkner

Med Christina Pletten er vi på vei mot andre etappe. Selv om det tar tid, lang tid, synker temperaturen. Nå blir det viktig å trenge gjennom det slør som aversjon og fortvilet hjelpeløshet har lagt over dømmekraften vår. Trangen til å forstå våkner. Vi søker sannheten. Hva innebærer det?

Om våre forestillinger skal stemme overens med de faktiske forhold, må vi sortere ut hva som er fakta og hva som ikke er det. Antipatier, sympatier og forhastede dommer må holdes i sjakk. Dette gjelder selvsagt ikke bare for mediene, men i aller høyeste grad også for enkeltmennesket. Mennesket er ansvarlig for sannhetsgehalten i det som det bringer videre. Videreformidler vi rykter, har vi løyet. Faktasjekk er en betingelse for å kunne nærme seg sannheten.

Hva med mediene? Tidligere våpeninspektør for FN, Jørn Siljeholm, bemerker: «Jeg opplever nå at det er vanskelig å skille mellom retorikk og sann, vesentlig informasjon» (KK 13.10.22). På den andre siden av Atlanterhavet hevder Noam Chomsky i sin siste bok ‘The Withdrawal’ (2022) at «pressens dekning av krigen i Ukraina er på et historisk lavmål i USA». Heller ikke her behandles meldingene fra Kiev med samme skepsis som meldinger fra Moskva. Ja, sistnevnte omtales stort sett ikke i det hele tatt, men anses som propaganda og feies under teppet. Hensikten med disse betraktninger er å minne om en del ‘oversette’ fakta som er viktige for å forstå krigens bakgrunn.

To dager etter invasjonen maner Aftenpostens Frank Rossavik til besinnelse. Først forsikrer han at «demokratiske regjeringer er sterke nok til å tåle debatt». Han fortsetter: «Har NATO og Vesten … behandlet Russland så dårlig at overfallet på Ukraina er forståelig? …Vesten har ikke opptrådt optimalt… Mer generelt kan man si at Vesten ikke har gjort nok for å inkludere Russland i et sikkerhetspolitisk samarbeid.»

Dessverre har Rossaviks holdning ikke vært retningsgivende for Aftenpostens dekning av krigen. Men hans spørsmål er relevant: Har Vesten behandlet Russland dårlig? La meg forsøke å utvide Rossaviks generelle tilnærming med helt konkrete eksempler.

For ordens skyld presiseres at trangen til å forstå bakgrunnen for krigen i Ukraina ikke må forveksles med aksept og godtagelse. Rettssaken mot Breivik tok nesten fem måneder. Den skyldtes ikke at vi aksepterte hans ugjerninger. Den skyldtes vårt ønske om å forstå hans beveggrunner.

Del 1:

Løftene og løftebruddet

Russlands angrepskrig

Russlands angrepskrig mot Ukraina er et klart brudd på FN-pakten og folkeretten. Russland startet kamphandlingene. Likevel legger professor John Mearsheimer, en berømt amerikansk statsviter, kjent for sin realpolitiske tilnærming til internasjonal politikk, i en kronikk i The Economist 13.3.22 «hovedansvaret for krigen i Ukraina» på Vesten.

Har Vesten hovedansvaret? Det vet ikke jeg. Men det jeg tror, er at Vesten må ha et visst medansvar. Det fremgår av en rekke kjensgjerninger som våre medier nødig snakker om, og som derfor skal bli trukket frem i det følgende.

Løftene

Vi begynner med Vestens løfter til Russland. Moskva har lenge hevdet at Vesten gjentatte ganger lovet at NATO ikke skulle utvides østover.

Ettersom ingen har kunnet vise til skriftlig materiale som bekreftet slike løfter, har Vestens journalister, politikere og historikere benektet dette og ansett russernes påstander som grepet ut av løse luften.

I sitt innlegg i KK 20.1.2022 viser professor Ola Tunander til at USAs National Security Archive ved George Washington universitetet nylig har publisert et stort antall dokumenter. De avslører at Sovjetunionen i 1990-91 fikk muntlige garantier om at NATO ikke ville ekspandere «en eneste tomme østover». Tunander understreker at «dokumentene fra denne tiden viser at alle de vestlige ledere ga Moskva slike garantier». Blant disse finner vi president George H.W. Bush, utenriksminister James Baker, den tyske kansleren Helmut Kohl og utenriksminister Hans-Dietrich Genscher, president Francois Mitterrand, statsministrene Margaret Thatcher og John Major, utenriksminister Douglas Hurd og NATOs generalsekretær Manfred Wörner.

La meg som et eksempel sitere Genscher. Han sa 31.1.1990 at «forandringene i Øst-Europa og Tysklands samling ikke måtte lede til en svekkelse av Sovjetunionens sikkerhet». Han fortsatte: «Således kan NATO ikke utvides østover, nærmere Sovjetunionens grenser». Genscher foreslo at etter en tysk gjenforening skulle NATO ikke installere seg i det tidligere Øst-Tyskland og naturligvis heller ikke i Polen eller Tsjekkoslovakia. 6. februar sa Genscher til sin britiske kollega Douglas Hurd at «russerne må ha garantier for at den polske regjering, om den en dag skulle gå ut av Warszawapakten, ikke kan bli med i NATO dagen etter». 9. februar møtte Baker sin sovjetiske kollega Eduard Sjevardnadse og Gorbatsjov. Baker anvendte da nøyaktig de samme ordene som Genscher hadde brukt noen dager tidligere. I tillegg anså han en «NATO-utvidelse som uakseptabel».

NATOs daværende generalsekretær Manfred Wörner sa til en sovjetisk delegasjon som besøkte NATO i juli 1991 at «vi ikke kan akseptere at Sovjetunionen isoleres fra det europeiske fellesskap». Han understreket videre at «NATOs råd og han selv var motstandere av en NATO- utvidelse».

NATOs ekspansjon

Stjerneøkonomen Jeffrey Sachs, som bl.a. var økonomisk rådgiver for Jeltsin under sjokkterapien, skriver: «Vestens fortelling om Ukraina- krigen går ut på at den er et uprovosert angrep fra Putin for å gjenskape det russiske imperiet. Likevel starter den virkelige historien med Vestens løfter til Gorbatsjov om at NATO ikke ville bli utvidet mot øst» (Steigan 28.8.22)

Hva består NATOs utvidelse i?

For det første i opptak av nye medlemsland. NATO, en forkortelse for North Atlantic Treaty Organization, ble stiftet i 1949 av 12 land. Mellom 1949 og 1982 kom fire nye medlemsland til: Hellas, Tyrkia, Tyskland og Spania. Mellom 1982 og 1999 skjedde det ingen utvidelse.

Ekspansjonen mot øst begynte for alvor med NATOs 50-årsjubileum i 1999. Det representerte et vannskille. For nå kom de østeuropeiske landene Tsjekkia, Ungarn og Polen med.

Fem år senere fortsatte ekspansjonen østover med Bulgaria, Estland, Latvia, Litauen, Romania, Slovakia, Slovenia. Senere er også Albania, Kroatia, Montenegro og Nord-Makedonia kommet til. I dag består alliansen av 30 medlemmer. I tillegg står nå Sverige og Finland for tur.

NATO er i ferd med å stenge Russland ute fra Østersjøen og Svartehavet. Men dette er ikke alt. NATO har også et utstrakt samarbeid med 40 ikke-medlemsland, det såkalte ‘Partnerskap for fred’. Det omfatter land som Ukraina, Georgia, Armenia, Azerbajdsjan, Kazakstan, Moldova, Serbia og Uzbekistan. Ta frem et atlas. Det viser tydelig NATOs ønske om å omringe Russland – og det ikke bare i det nord-atlantiske området.

I et leserinnlegg i KK 27.2.22 bemerker Truls Øhra treffende: «Det er vi som har flyttet NATOs grenser så langt østover som det er mulig å komme, for så i neste omgang å framstille den militære trusselen dette nødvendigvis utgjør for Russland, som en trussel mot oss selv».

Samtidig skjer det en annen ‘utvidelse’. I 1999 vedtok NATO en ny strategiplan, kalt «out-of-area». Mens NATOs operasjonsområde fra begynnelsen av hadde vært begrenset til den nordlige del av Atlanterhavet, vedtok man nå at alliansens sikkerhet måtte sees i en global sammenheng. Etter NATO-pakten var et militært angrep på et medlemsland den eneste årsak til at NATO kunne gå til krig. Men heretter kan NATO ty til angrepskrig når NATO mener at det foreligger en humanitær krise eller en trussel mot verdensfreden. En slik trussel kan bestå i terrorhandlinger, sabotasje, organisert kriminalitet, cyberangrep eller stans i tilførsel av livsviktige ressurser. En fordel ved dette konseptet sett med NATO-øyne er at man ikke trenger å bry seg om et mulig veto i Sikkerhetsrådet. Slik har alliansen engasjert seg i militære operasjoner på Balkan, i Midt-Østen, Syd-Asia og Afrika.

La oss ta et eksempel. Da Sikkerhetsrådet nektet å gi grønt lys for USAs krig mot Irak I 2003, uttalte president Bush at FN hadde gjort seg ‘irrelevant’. En nær medarbeider, Richard Perle, skrev da en artikkel med tittelen «Thank God for the Death of the UN».

Endelig nevnes USAs planer om å etablere et rakettskjold i Europa med baser i Polen, Romania og Tsjekkia. (Aftenposten 11.3.2022) Dessuten har NATO planer om å opprette en marinebase i Svartehavet ved Constanta (Romania). Den skal ligge ved siden av treningsbasen NATO allerede har etablert utenfor byen, bare noen få kilometer fra grensen til Ukraina.

Men viktigst, sett med russiske øyne, er NATO-vedtaket av 2008 om å åpne for at Ukraina og Georgia kan bli medlemmer. Russiske ledere reagerte kraftig og karakteriserte vedtaket som en «eksistensiell trussel» og en overtredelse av Russlands røde linjer.

NATO ville ikke høre på det øret. Den 21.10.2021 forsikrer Stoltenberg nok en gang at Russland ikke behøver å være redd for ukrainsk NATO- medlemskap eller for NATO-baser i landet. For NATO er en forsvarspakt. Russland har derfor intet å frykte. Snaue to måneder senere sier han at Ukraina kan bli NATO-medlem i 2022. -Slik heller Stoltenberg olje på ilden.

NATO-utvidelse 1990 og 2020Washington-dominert (rødt) og Moskva-dominert (blått).

Russernes reaksjon

Det fremgår tydelig av dokumentene fra National Security Archive at NATOs ekspansjon helt fra starten av var et meget sensitivt tema for russerne. Det gjelder selv for den sterkt provestlige kretsen rundt Boris Jeltsin. Allerede i 1994 ble det klart at amerikanerne ville gå i gang med NATOs utvidelse østover. I september det året forsikrer Clinton i en samtale med Jeltsin at NATO-utvidelsen ikke er rettet mot Russland. Litt senere bemerket Jeltsin at planen «risikerer å styrte Europa rett inn i en kald fred». Men USA fortsatte planene. Jeltsin følte seg ført bak lyset og sa til Clinton: «Jeg ser ingenting annet enn ydmykelse for Russland hvis du går videre med dette… Hvorfor ønsker du dette? For meg er det å si meg enig i at NATOs grenser utvides i retning av de russiske, ville utgjøre et forræderi fra min side overfor det russiske folk». (Tunander, KK 20.1.2022) Heftigere og ærligere var det neppe mulig å protestere. I hvert fall i en situasjon hvor Russland lå nede for full telling og tiden var preget av forbrødring med Vesten.

På sikkerhetskonferansen i München i 2007 rettet Putin atter skytset mot USA og NATOs ekspansjon østover. «Verden bevitner en nesten ukontrollert bruk av militær makt i internasjonale relasjoner», sa han og fortsatte: «Ingen føler seg trygge. Jeg vil understreke det – ingen føler seg trygge! … Det er ekstremt farlig!», la han til. Ifølge Klassekampen 20.5.22 ble forsamlingen tatt på sengen av Putins harde budskap. Året etter åpnet NATO likevel døren på gløtt for ukrainsk og georgisk medlemskap.

George Kennan forsto farene. I 1996 advarte han mot en NATO-utvidelse til stater i det tidligere Sovjetunionen fordi det ville være en «strategisk tabbe av potensielt episke proporsjoner». Og i The New York Times året etter kalte han NATO-utvidelsen for «den største amerikanske feilen etter den kalde krigen».

På en pressekonferanse etter annekteringen av Krim i 2014 spør en tysk journalist Putin om Russland hadde gjort noen feil i forholdet til Vesten. Putin svarte slik: «Vår største feil var at vi stolte for mye på dere. Og dere tolket vår tillit som svakhet og utnyttet den». (KK 7.1.22).

Dette er fakta. De forklarer trolig Frank Rossaviks åpenhjertige innrømmelse i Aftenposten 20.5.22: «Det er ikke hinsides enhver fornuft å være mot NATO-medlemskap… Motstandere kan argumentere bra for at NATO har behandlet Russland dårlig etter den kalde krigen. Og de kan mene at Russland ikke kan eller bør trues i senk, men må bli del av en ny, europeisk sikkerhetsorden.»

Del 2:

Året 2014 og etterpå

Etter 1992 tar Vesten to avgjørende skritt som bidrar til å fremprovosere krigen i Ukraina. Det første er, som vi har sett, NATOs ekspansjon østover. Det andre er Maidan-kuppet i 2014 og amerikanernes etterfølgende politikk.

Maidan-kuppet

År 2014 begynte med at president Viktor Janukovitsj satte en handelsavtale med EU på vent mens han istedenfor vurderte å inngå en avtale med Russland. Demonstrasjonene grep om seg. Da dro utenriksministrene fra EU, Tyskland, Frankrike og Polen til Kiev. Russland ble ikke invitert. Målet var å få demonstrantene og Janukovitsj til forhandlingsbordet. Dels ville utenriksministrene forhindre et blodbad, dels ville de overtale partene til å godta et fremskyndet president- og parlamentsvalg. I tillegg skulle det dannes en samlingsregjering og utarbeides en ny grunnlov.

Forhandlingene var vanskelige. Situasjonen på Maidan-plassen forverret seg. 130 mennesker ble drept, mange av maskerte snikskyttere. I denne tilspissede situasjonen ble partene enige om ’21. februar-avtalen’.

De fire utenriksministrene undertegnet avtalen som vitner. Men deretter ble politistyrkene plutselig trukket tilbake. Lynraskt ble alle regjeringsbygninger okkupert av kuppmakerne. Dagen etter sto de frem og forlangte at Janukovitsj måtte gå av øyeblikkelig, at innenriksministeren måtte arresteres, politiet straffes og at Regionpartiet (partiet til Janukovitsj) og Kommunistpartiet måtte forbys. Truet på livet flyktet Janukovitsj hals over hode. Det samme måtte parlamentsmedlemmer fra disse to partiene. De fire vestlige utenriksministre forholdt seg både da og senere tause som graven…

USAs rolle

Maidan-kuppet ville sannsynligvis vært utenkelig uten USAs økonomiske og praktiske støtte. Det skal være et faktum at kupplederne løp inn og ut av den amerikanske ambassaden i Kiev under demonstrasjonene. I den oppsiktsvekkende telefonsamtalen mellom USAs viseutenriksminister Victoria Nuland og USAs ambassadør i Kiev, Geoffrey Pyatt, en samtale som ble avlyttet og tapet, sa Nuland «Fuck the EU!». Men langt viktigere er det faktum at samtalen gjaldt hvem amerikanerne ville ha som ny regjeringssjef. Amerikanerne fikk viljen sin. NRK-journalist Gro Holm kommenterte: «Det er skapt et inntrykk av at USA ikke tok sjansen på å la det ukrainske folk selv bestemme sin fremtid, i motsetning til det som ble sagt offisielt.» (NRK 25.2.2014)

Russland og Øst-Ukraina

Den russofobe, provestlige og ekstremnasjonalistiske stemningen i Kiev var nå til å ta og føle på. Russerne fryktet ikke bare for befolkningen i Øst-Ukraina og på Krim, men også for marinebasen i Sevastopol og for å bli utestengt fra Svartehavet. De forsto at den nye regjeringen ikke ville ta hensyn til russiske sikkerhetsinteresser.

Dette er én grunn til anneksjonen av Krim.

I Øst-Ukraina og på Krim er befolkningen overveiende russisk-språklig. De godkjente ikke statskuppets legitimitet. Der nørte anneksjonen av Krim opp under frykten for den nye anti-russiske regjeringen og tente samtidig håpet om at russerne ville gripe inn. De avholdt en folkeavstemning som ga et klart flertall for autonomi fra Kiev. Oleksandr Turtsjynov, Ukrainas nye president, anså derfor separatistene som fiender og gjorde intet for å vinne deres hjerter og sinn. Tvert imot igangsatte han en ‘antiterroroperasjon’ mot egen befolkning. Gjennom åtte år ble Donetsk og Lugansk beskutt med tungt artilleri. Man regner med 14.000 – 17.000 drepte, de fleste sivile. 1,5 million mennesker ble drevet på flukt. Uten tvil kan det kalles en borgerkrig. Putin kaller det folkemord.

Språkområder i Ukraina 2009: (Språk brukt i hjemmet) – Ukrainsk (gult) – Russisk (rødt) – Blandet (oransje) – De andre fargene viser minoritetsspråk. (Kyiv National Lingustic University og USAs ambassadør Jack Matlock, 2021)

Minsk-avtalene

Disse avtalene av 2014 og 2015 gikk ut på at Kiev skulle få tilbake kontrollen over Donbas, d.v.s. fylkene Donetsk og Lugansk, mot at befolkningen fikk en autonom status som skulle nedfelles i grunnloven, at russisk språk skulle vernes og at det skulle arrangeres en ny folkeavstemning. Videre skulle alle som hadde deltatt i kamper mot sentralregjeringen, gis amnesti.

Ukrainas ytterliggående nasjonalister raste mot avtalene som de mente var for fordelaktige for separatistene. Til slutt nektet parlamentet å endre grunnloven. Jack Matlock, tidligere amerikansk ambassadør i Moskva og en av Reagans og Gorbatsjovs fortrolige, har utgitt flere bøker om den kalde krigen. Han mener at det eneste som kunne overbevist Moskva om å trekke tilbake støtten til Donbas og overlate kontrollen over området til Kiev, ville vært Kievs vilje til å iverksette Minsk-avtalen.

Den amerikanske folkerettsprofessor og FN-ekspert Alfred de Zayas er enig. Han skriver: «Ukraina ignorerte den første Minskavtalen av 2014 og brøt den andre Minskavtalen av 2015 gjentatte ganger … Ukraina hadde en enkel mulighet til å gjenvinne jurisdiksjonen over Donbas – ganske enkelt ved å oppfylle Minsk-avtalenes konstitusjonelle reformer. Det var ikke Putin som drepte Minsk-avtalene, men Porosjenko og Zelenskyj» (se Internett ‘Zayas and Ukraine’). EU, Tyskland, Frankrike og NATO lukket øynene for Kievs manglende vilje til å oppfylle avtalene. Porosjenko har senere innrømmet at Minsk-avtalene kun ble inngått for å vinne tid. Vesten utnyttet tiden etter 2014.

Tiden etter 2014

Vesten utnyttet denne tiden godt. Etter Maidan sørget Nuland for bevilgninger til Ukrainas væpnede styrker og til grensetroppene. Dessuten ordnet hun en lånegaranti på 1 mrd dollar. Etter hvert fikk titusener av ukrainske soldater opplæring av USA og Storbritannia. Hvert år ble det avholdt felles militærøvelser.

Videre bygget USA opp landets militære infrastruktur. Amerikanske krigsskip patruljerte i Svartehavet. I 2017 besluttet USA å levere ‘defensive’ våpen til Kiev. Flere NATO-land fulgte opp. Bill Clintons assisterende forsvarsminister Chas W. Freeman har sagt at Ukraina i praksis ble en del av NATO. I 2020 rykket Ukraina opp til å bli en «Enhanced opportunities partner», samme status som Sverige og Finland da hadde. Ukrainas utenriksminister Dmytro Kuleba har innrømmet at de på amerikansk initiativ startet forberedelsene til krig mot Russland i september 2021.

Det som forbauset den amerikanske generalen Joseph Hilbert mest, var at russerne tålmodig ventet så lenge med å angripe. Den 4. mai 2022 fortalte han pressen i Pentagon: «Den største feilen russerne gjorde, var å gi oss åtte år til å forberede krigen.» (Tunander, KK 31.5.22).

Avtalen om strategisk partnerskap

I november 2021 signerte utenriksministrene Blinken og Kuleba dokumentet ‘US-Ukraine Charter on Strategic Partnership’. I avtalens punkt 4 understreker partene sin «ubetingede støtte til Ukrainas suverenitet, uavhengighet og territoriale integritet innen de internasjonalt anerkjente grenser overfor den vedvarende russiske aggresjon som truer den regionale fred og stabilitet.» USA støtter altså Ukrainas krav på Krim. Men dette kravet, sier Mearsheimer, «er fullstendig uakseptabelt for russerne, siden det er her basen for den viktige Svartehavsflåten ligger». Han fortsetter: «Dette vet både Ukraina og USA. Å sette noe slikt på trykk i en bilateral avtale er en ren provokasjon, uansett hva man måtte mene om Krim-spørsmålet».

For Mearsheimer er USAs strategi å gjøre Ukraina til et vestlig bolverk på Russlands grense. «Men Russland kommer aldri, av legitime strategiske grunner, til å tolerere en situasjon der Ukraina er del av NATO. Det er kategorisk uakseptabelt for russerne», understreker han. «Det er like uakseptabelt som at Canada eller Mexico skulle kunne inngå en militær baseavtale med Russland eller Kina». Slik er hovedårsaken til krigen i Ukraina ifølge Mearsheimer.

Et ukrainsk angrep før 24.2.22?

Russerne har alltid påstått at invasjonen 24. februar skjedde for å komme et ukrainsk angrep på Donetsk og Lugansk i forkjøpet. Tre indisier støtter russernes oppfatning. For det første skriver Tunander i KK 31.5.2022 at Kiev flyttet ca 100.000 soldater til grensen mot Donetsk og Lugansk i desember 2021. Mot en slik overmakt ville Donetsk og Lugansk ha falt på et øyeblikk. For det andre viser han til den massive ukrainske artilleriilden mot disse fylkene som begynte den 16. februar og som bekreftes av OSSE. Slik beskytning varsler som regel et nært forestående angrep. Derfor ba Donetsk og Lugansk om russisk hjelp.

Den 28. februar la russerne frem dokumentasjon på de ukrainske angrepsplanene.

Det kan virke uforståelig at ukrainerne ville angripe Donetsk og Lugansk med bakkestyrker. De visste jo at et slikt angrep umiddelbart ville utløse et russisk motangrep.

Tunander omtaler et tredje indisium på eksistensen av konkrete ukrainske angrepsplaner. Pentagon forberedte ukrainske styrker på krig mot Russland siden 2014. Ville ukrainerne det? Zelenskyjs militære rådgiver Oleksij Arestovytsj argumenterte allerede i 2019 for at kun en storkrig mot Russland kunne forhindre at Ukraina ville bli absorbert av Russland. Han sa: «Sannsynligheten er 99,9 prosent for at prisen for å bli med i NATO er en storkrig med Russland». Vel å merke en seierrik krig. Dette er kynisk, men logisk. (Tunander, Ny Tid 8.6.2022). Hvorfor undersøker ikke vestlige medier disse påstandene?

I alle kriger pågår det en «krig om krigen», en kamp om hvem som har skylden. Så også her. Jeg har ikke fasiten. Men mener spørsmålet burde undersøkes nærmere.

Når det gjelder NATO-utvidelsen, Maidan og tiden derpå, synes Vesten ikke å ha vært særlig opptatt av å komme Russland i møte. Det samme kan sies om NRC og OSSE.

Del 3:

NRC og OSSE

Også NRC og OSSE er relevante i en vurdering av bakgrunnen for krigen i Ukraina. For å få et konkret inntrykk av hvordan forholdet mellom Vesten og Russland utviklet seg, skal vi ta for oss fire mennesker som representerte Norge i disse organisasjonene. Men først et par ord om The Founding Act.

The Founding Act

I Aftenposten 16.02.2022 gir Thorbjørn Jagland en detaljert presentasjon av ‘The Founding Act of Mutual Relations, Cooperation and Security Between NATO and The Russian Federation’, vedtatt på NATO-toppmøtet i Madrid i 1997. Tre prinsipper styrer avtalen. For det første er sikkerheten for de europeiske stater udelelig. Det innebærer at ingen må forsøke å oppnå sikkerhet på bekostning av den andre part. For det andre skulle NATO og Russland samarbeide om å etablere et felles og omfattende sikkerhetssystem i Europa. Videre forpliktet partene seg til å begrense utplassering av nye våpensystemer. I virkeligheten, skriver Jagland, skapte denne avtalen «en militært uttynnet sone» mellom NATO og Russland.

‘NATO-Russia Council’ (NRC)

The Founding Act ble videreført som ‘NATO-Russland Rådet’ i 2002. Men flere omstendigheter forsuret forholdet. Til tross for gjentatte russiske advarsler opptok NATO flere østeuropeiske land som medlemmer i 2004. I 2008 vedtok NATO en passus om fremtidig medlemskap for Ukraina og Georgia. Dermed trosset Vesten Russlands røde linje.

Med NATOs bombing av Serbia og Kosovos løsrivelse sådde USA tvil om europeiske grensers ukrenkelighet. Det skapte bestyrtelse i Moskva.

Russland mente at så vel bombingen som løsrivelsen stred mot folkeretten og FN-resolusjonen om Kosovo. Videre skjedde USAs invasjon av Irak i 2003 uten FN-mandat. Det hindret Russland i å bruke sitt veto i Sikkerhetsrådet. Da Russland senere anerkjente Abkhasia og Sør-Ossetia som selvstendige stater, benyttet russerne de samme argumenter som USA og NATO hadde brukt angående Serbia og Kosovo. Også USAs utplassering av et rakettskjold i Romania, Tsjekkia og Polen brøt med The Founding Act i russernes øyne.

Hvordan ble disse sakene behandlet i NATO-Russland Rådet?

Kai Eide var som NATO-ambassadør Norges medlem av Rådet 2002-2006. I et intervju med KK 25.5.2022 forteller han om sine erfaringer fra den tiden. «Vi gikk fra en bipolar til en unipolar verdensorden. Mange i Vesten mente at det ikke lenger var noen grunn til å ha en dialog med russerne». Russland lå jo nede for full telling. «Russland var blitt uviktig. Men med Russlands historie, ressurser og landmasse burde vi ha visst at Russland ville ha ambisjoner om å bli en stormakt igjen. Likevel fortsatte vi å ignorere Russland som en relevant og stor partner». Eide avslutter slik: Rådet «fungerte egentlig aldri [etter hensikten] og utartet raskt til endeløse krangler… Årene gikk uten reell dialog. Og min erfaring […] er at hvis den politiske dialogen svinner hen, da er det fare på ferde… Det er ikke slik at vi har rett i alt og at de andre alltid tar feil.»

Kai Eide frykter at hans «erfaringer med NATO og Russland blir forsøkt visket ut av historiebøkene». To forhold fra hans tid som NATO- ambassadør forklarer hvorfor det etter hans mening aldri ble noen varig og konstruktiv dialog med Russland. Det første er NATOs signal til Ukraina og Georgia om at de en dag ville bli opptatt som medlemmer.

Signalet ble gjentatt på NATO-toppmøtet i Bucuresti i 2008 og i 2021. Som NATO-ambassadør reiste Eide selv rundt både i Ukraina og Georgia med NATO-delegasjoner. «Særlig i Ukraina drev vi reklame for NATO. Det gjorde åpenbart russerne urolige». Riktignok stilte Norge og flere andre land seg nølende til ukrainsk medlemskap. Men president George W. Bush «presset på for en formulering uten reelt innhold». Eide innrømmer: «At vedtaket var en blunder, kan man vanskelig benekte.»

Det andre forholdet gjelder «USAs ønske om å utplassere missilforsvars-systemer [rakettskjold]» i Polen, Romania og Tsjekkia. USA presenterte planene som et nødvendig forsvar mot Irans mulige kjernevåpen. Norge hadde, sier Eide, problemer med å godta utplasseringen, men ga etter for sterk kritikk fra USA. Planene «styrket paranoiaen i Moskva.»

Russerne tenkte. «Hvorfor der? Nær grensen til Russland?» Eide fortsetter: «Amerikanerne hadde sitt rasjonale, men det er klart at russerne var mistenksomme, og det var mange av oss andre også».

Åtte år senere tiltrådte generalløytnant Robert Mood som sjef for den norske militærmisjonen i Bruxelles. I KK 10.01.2022 skrev han følgende: «NATO tar avgjørelsene på forhånd, i rådsmøtene kritiserer landene nærmest rituelt Russland – for derefter å prøve å overbevise om at NATOs beslutninger er gode og må aksepteres. Hvilket selvsagt snarere oppleves som en ydmykende kanossagang enn som dialog og fellesskap».

Etter det siste møte i NRC 7. januar 2022 holdt Stoltenberg en pressekonferanse der han sa: «Det er kun de 30 allierte som kan bestemme når Ukraina er klar for å bli alliert. Ingen andre». Og han la til: «Vi skal hjelpe Ukraina på veien mot medlemskap.»

OSSE

Det gikk ikke bedre i OSSE (Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa). Den ble opprettet i 1995 og omfatter 50 land, også Russland.

Guttorm Vik var norsk OSSE-ambassadør 2007-2011. I et innlegg i KK 20.04.2022 avslutter han slik: «Putin er nok klinkende klar over at han ikke trenger å frykte et angrep fra NATO. NATO er en forsvarsallianse, ikke en selvmordspakt … Det Putin virkelig er redd for, er å bli enda mer omringet av velfungerende demokratier med rettsstat og velferdsstat … Med stor dyktighet og troverdighet arbeider OSSE for å fremme og befeste demokrati og menneskerettigheter i alle medlemslandene».

Nå mener Vik at russerne saboterte OSSEs anstrengelser for å fremme demokrati og menneskerettigheter. «Russland spenner ben for OSSE» og arbeidet der, er «en sammenhengende kamp … med gode allierte for å forhindre at Russland skulle klare å ødelegge OSSE og gjøre den til en unyttig og irrelevant organisasjon». Russland hadde en «destruktiv agenda», konkluderer Vik.

Klarere kan det dårlige samarbeidsklimaet i OSSE neppe uttrykkes. Men seks dager senere får Guttorm Vik tilsvar fra Mette Kongsheim, som var norsk OSSE-ambassadør i perioden før Vik, nemlig fra 2002 til 2007.

Hun har en annen oppfatning.

For det første viser hun til daværende utenriksminister Støres innlegg om OSSE i Aftenposten 5. desember 2005 under overskriften «Den verste fiende er mistillit». Her skriver Støre: «Det siste året har samarbeidsklimaet i organisasjonen ikke vært det beste. Enkelte deltakerland hevder at de vestlige land opptrer belærende i forhold til de tidligere kommunistiske stater, i stedet for at man har et reelt samarbeid om å løse felles problemer. Dette er bekymringer vi må ta på alvor. Norge skal være aktiv i å finne løsninger som bygger bro over disse motsetningene.»

For det andre fremhever hun følgende avsnitt i Guttorm Viks innlegg:

«Russland la frem omfattende forslag til en ny europeisk sikkerhetsarkitektur, som var helt uspiselig for det store flertallet i organisasjonen. En viktig tese i de russiske konseptene var: «Ingen skal forsøke å øke sin egen sikkerhet på bekostning av andres sikkerhet». Det høres tilforlatelig ut, men realiteten er denne. Flertallet av de tidligere sovjet-republikkene og Russlands tidligere allierte følte seg utrygge, med god grunn, og mange ønsket å trygge sin sikkerhet ved å bli medlemmer av NATO og/eller EU. Det ville føre til at russerne følte seg mer utrygge, men det skjedde likevel. Russland åpnet for at det kunne innkalles til en stor konferanse, etter mønster av Wienkongressen i 1815».

Mette Kongsheims poeng er at Vik innrømmer at russernes forslag til en ny europeisk sikkerhetsstruktur bygger på prinsippet om at «ingen skal forsøke å øke sin egen sikkerhet på bekostning av andres sikkerhet». Men nettopp dette prinsippet, understreker Kongsheim, er jo hentet direkte fra ‘Sluttakten fra Helsingfors’ i 1975 om ‘Indivisibility of Security in Europe’. Det stemmer også overens med The Founding Act.

Russlands forslag om stans i NATOs ekspansjon er altså forenlig med alle paneuropeiske sikkerhetsavtaler. En europeisk sikkerhetsordning uten russisk deltagelse er utenkelig. Så hva gjør det russiske forslaget så uspiselig at det ikke en gang kunne diskuteres?

I et videre perspektiv ser Kongsheim russernes forslag til en ny sikkerhetsarkitektur som en videreføring av Gorbatsjovs drøm om et felles europeisk hus fra Lisboa til Vladivostok. Putin fulgte opp denne visjonen i 2007, Medvedev i 2008. Men 2008 var det året Ukraina og Georgia ble forespeilet NATO-medlemskap. Uten diskusjon avviste Vesten begge de russiske forslagene som urealistiske. Så langt Kongsheim.

I denne forbindelse blir det relevant å minne om at Khrusjtsjov forhørte seg om NATO-medlemskap i 1954, Jeltsin i 1991 og Putin i 2001. Til Putin skal president Clinton ha svart at hvis Russland ble en del av NATO, ville det ikke lenger være noen grunn til NATOs eksistens. Følger man denne tankegangen til ende, kunne konklusjonen bli at NATO utgjør en hindring for enhver all-europeisk sikkerhetsordning.

Ukraina står sentralt i alle diskusjoner om sikkerheten i Europa, også når det gjelder atomvåpen og bakteriologiske våpen.

Del 4:
Kjernefysiske og bakteriologiske våpen

«USA lot Ukraina utvikle atomvåpen», skriver professor Tunander i Ny Tid 8.6.22. Finnes det konkrete holdepunkter for Tunanders oppfatning?

Atomvåpen

Tunander minner om at i april 2021 sa Ukrainas ambassadør i Berlin at Ukraina ville utvikle atomvåpen hvis landet ikke ble tatt opp i NATO. Til stående applaus erklærte president Volodymyr Zelenskyj i sin tale på sikkerhetskonferansen i München 19.2.2022 at Ukraina ville forlate sin atomvåpenfrie status. Denne status er nedfelt i Budapest- memorandumet, en avtale fra 1994 der Ukraina ga fra seg sine sovjetiske atomvåpen mot løfter fra Russland, USA og Storbritannia om å garantere Ukrainas uavhengighet, suverenitet og grenser.

Tunander spør: Hvorfor kom Zelenskyj med denne uttalelsen i en slik spent situasjon? Han burde ha visst at dette ville utløse et russisk angrep. Hadde noen lurt ham eller instruert ham til å si det? Naturligvis gikk alarmen i Moskva. Ifølge Lavrov har Ukraina både atomteknologien og leveringskapasiteten. Fem dager senere, på invasjonsdagen, sa Putin: Ukraina vil «anskaffe atomvåpen, men vi vil ikke la dette skje.» Derfor grep Russland inn.

Tunander fortsetter. En skjult utvikling av atomvåpen skjer ofte i atomreaktorer. Ukraina har over 30 slike anlegg, hvorav ca 15 er i drift. Ved alle reaktorene ligger det lagre med høyradioaktivt avfall. Den 25.5.22 meldte russiske aviser at russerne hadde funnet nok anriket uran ved Zaporozhnij alene til å lage en skitten atombombe. Og ifølge Wall Street Journal sa Rafael Grossi, lederen for Det internasjonale atomenergibyrået IAEA på World Economic Forum i Davos at det i Zaporozhnij er lagret 30 tonn plutonium og 40 tonn anriket uran, hvilket skulle vært umulig ut fra ikkespredningsavtalen.

Den 24. oktober 2022 viste den russiske TV-kanalen Rossija 1 et intervju med Oleksandr Turtsjynov. I dette intervjuet fra 2015 fortalte den nylig avtrådte presidenten at Ukraina var i gang med å utvikle en atombombe.

Jeg oppsummerer. Russerne har hele tiden hevdet at Ukraina utvikler atomvåpen. Og at landet har gjort det lenge. Russiske medier er fulle av detaljer. De påstår også at «USA visste om det». Men noe bevis har jeg ikke. Likevel er disse påstandene etter mitt skjønn så viktige at Vestens medier burde grave i dem, om ikke annet så for å avsanne dem. For skulle de være riktige, forklarer de noe av bakgrunnen for den russiske angrepskrigen.

Biologiske våpen

Tunander skriver videre: «Pentagon har støttet mer enn 11 biologiske laboratorier i Ukraina, som hadde til oppgave å utvikle bl.a. dødelige bakterier og virus som kunne benyttes militært. Bevis for disse laboratorienes eksistens har eksistert i flere år, og de var definitivt rettet mot Russland. I en senatshøring 8. mars 2022 ledet av seNATOr Marco Rubio sa viseutenriksminister Victoria Nuland under ed: «Vi er nå meget urolige for at russiske tropper […] vil søke å få kontroll [over disse biologiske stoffene] ved at de faller i hendene til de russiske styrkene.» Dette dreide seg ikke om sivil biologisk forskning, men om dokumentert produksjon av dødelige våpen. Putin hevdet at Russland ville slå ut … slike våpensystemer…, «for å redusere risikoen for et katastrofalt amerikansk angrep på Moskva». Medfører dette riktighet? I så fall må det kalles sensasjonelt.

Ifølge russiske medier meddelte Anthony Fauci den 22.8.22 at han ville trekke seg som Bidens ‘chief medical advisor’. Han ble da intervjuet av Tucker Carlson på Fox News. I den anledning skal Fauci ha sagt at koronaviruset også kommer fra USAs biolaboratorier i Ukraina. Han burde jo ha førstehåndskjennskap til saken. Har Fauci virkelig sagt det?

I mars presenterte russiske medier flere detaljerte oppslag om disse biolaboratoriene. Hunter Biden navngis sammen med store farmasøytiske selskaper. Russerne har nedsatt en spesiell parlamentarikerkommisjon for å undersøke forholdene. Hva skal man tro om Vestens taushet i saker som dette?

«Falskt flagg»-operasjon

Både Biden og Blinken har truet med alvorlige konsekvenser hvis russerne tyr til en «falskt flagg»-operasjon. Hva sier tidsskriftet Apollon, som utgis av UiO, om slike operasjoner? I nummer 2-22 bringer tidsskriftet et intervju med professor Kristin Ven Brusgaard. Hun er spesialist på russisk atomstrategi. Journalisten spør: «Kan Putin være kynisk nok til å angripe sin egen befolkning med biologiske eller kjemiske våpen og deretter skylde på Ukraina for å ha et påskudd til å sette i gang en atomkrig?» Brusgaard svarer: «Retorikken er svært bekymringsfull. Heldigvis har vi hørt mindre om det den siste tiden».

Når jeg leser dette, kan jeg ikke dy meg for å minne om ordspråket «på seg selv kjenner man andre». Det russerne synes å frykte mest av alt er at amerikanerne bruker biologiske eller kjernefysiske våpen mot ukrainerne for etterpå å beskylde russerne for å ha gjort det.

Del 5: «Den røde linje»

Nasjonale sikkerhetsinteresser

I forbindelse med krigen i Ukraina støter vi stadig på «røde linjer», «nasjonale sikkerhetsinteresser» og «fremskutte posisjoner». Disse begrepene er nært forbundet.

Når et land snakker om røde linjer angående et territorium utenfor egne grenser, betyr det at landet er villig til å gå svært langt for å hevde sin innflytelse der. Det viste USA under Cuba-krisen. Russland har gjennom 30 år advart om at Ukraina og Georgia utgjør en rød linje og kalte 2008- vedtaket for en ‘eksistensiell trussel’. Men Vesten har hele tiden vendt det døve øret til. Vi aksepterer ingen røde linjer fra Russland, sa Biden i desember 2021.

Alle land har sikkerhetsinteresser. Men det er en viktig forskjell mellom Norge, USA og Russland. Når vi nordmenn snakker om «homeland defense», forsvar av fedrelandet, tenker vi på forsvaret av norsk jord. USAs «homeland defense» derimot inkluderer det fremskutte forsvaret de har i Europa, Asia, Sør-Amerika, Afrika og Arktis, forteller oberst Terje Bruøygard til Aftenposten 22.8.22. Totalt har USA ca 600 utenlandske militærbaser. Å forsvare disse basene er naturligvis en del av den nasjonale sikkerhet. USAs nasjonale sikkerhetsinteresser omfatter således paradoksalt nok mesteparten av kloden. Til sammenligning har Russland 21 militærbaser i utlandet, de fleste i de tidligere sovjetrepublikkene.

Stoltenberg skrev i desember 2021 at tiden for stormaktenes interessesfærer er forbi. Da fikk han motbør av Norges tidligere NATO- ambassadør Kai Eide, som i en kronikk i VG kalte utspillet en «illusjon» og påpekte at alle stormakter holder seg med interessesfærer, ikke minst amerikanerne selv. Eide er en av flere toppdiplomater som framhever betydningen av å ta russerne på alvor dersom man skal klare å roe ned spenningene og finne en fredelig løsning. I dette fikk han støtte av Kjell Magne Bondevik. (KK 7.1.22).

I en artikkel i KK 19.1.22 skriver Tormod Heier at uten fremskutte posisjoner (interessesfærer utenfor egne grenser) ville det trolig gått galt for Russland under Karl 12., Napoleon, første verdenskrig og Hitler. For russerne er «krigføring på randstatenes territorier en del av det nasjonale overlevelsesinstinktet». Heier får støtte av Tunander som i et innlegg i KK 20.6.22 skriver: Sett fra russernes synsvinkel er «fremskutte fiendtlige baser, særlig med atomvåpen, alltid blitt ansett som en eksistensiell trussel i Moskva».

NATO-landene er bekymret for Russlands «fremskutte posisjoner». Men sine egne ser de ikke.

Retten til selvbestemmelse

Stoltenberg hevder til stadighet at ethvert land fritt må kunne bestemme hvilken sikkerhetspolitikk de vil følge. Kai Eide skriver (KK 25.5.22): «Når NATOs generalsekretær gjentatte ganger hevder dette, lyver han. Det så verden under Cuba-krisen i 1962 og ved statskuppet i Chile i 1973. Hva ville USA sagt i dag hvis Canada, Mexico eller Venezuela ville inngå en forsvarsallianse med Kina?»

En måned senere dukker det opp en nyhet som bekrefter Kai Eides oppfatning. Stein Ørnhøi beskriver nyheten slik i KK 25.6.22: «Ukraina må selv få bestemme sin egen sikkerhetspolitikk, sier vi – og mener det. Men midt under krigen i Ukraina inngikk lille Salomonøyene – en selvstendig ørliten øystat litt nord for Australia – en sikkerhetsavtale med Kina. Da protesterte naturligvis både USA og Australia som mente at Salomonøyene hørte til deres interessesfære. Ekte dobbeltmoral, med andre ord. Og Putin … utnyttet det. Saken om Salomonøyene ble en mye større sak i russiske medier enn i vår del av verden».

Naturligvis står det Ukraina fritt å søke om medlemskap i NATO. Men, som Jagland en gang bemerket: Frihet bør ikke være til hinder for en klok politikk. Videre minner han om at det viktigste er å ha gode naboer og at flere land har klart å leve med en nøytral status. Geografien lar seg nemlig ikke forandre. Så langt Jagland. Russland forhindrer ikke en ukrainsk søknad. Men ber NATO om å følge paneuropeiske avtaler og avslå søknaden. Det er NATOs avgjørelse. NATOs medlemsstater må spørre seg om det er hensiktsmessig å oppta Ukraina som medlem. NATO kan si nei. Som alliansen har gjort hver gang Sovjetunionen / Russland har tatt opp saken.

Del 6: Ukraina, et demokrati?

I Aftenposten 9. april 2022, merk datoen, skriver politisk redaktør, Kjetil B. Alstadheim: «Ukrainerne kjemper en kamp for Vestens felles verdier». For «Putins CV er full av råskap» og «russiske styrker har gått frem med hensynsløshet og vold».

Dette utsagnet står i grell kontrast til den erkekonservative republikaneren Tucker Carlsons oppfatning. Han skal ifølge Aftenposten 27.2.22 ha sagt følgende på Fox News: «Ukraina er ikke et demokrati. Det er en klientstat for det amerikanske utenriksdepartementet». Og videre: «Demokratene i Washington har fortalt deg at det er din patriotiske plikt å hate Putin».

Mye kan sies om Ukraina. Men at landet skulle være et demokrati som kjemper for Vestens verdier, synes å stride mot en rekke fakta.

Politisk knebling

Statskuppet i 2014 var ikke demokratisk. Heller ikke den nye regjeringens vedtak om å forby Regionpartiet og Kommunistpartiet. Regionpartiet var partiet til Janukovitsj. Det hadde oppnådd 30 % av stemmene i 2012 og var dermed blitt nasjonalforsamlingens største parti. Kommunistpartiet fikk ved samme valg 13 % av stemmene. (Wikipedia). At partier som til sammen representerer 43 % av stemmene forbys, er oppsiktsvekkende. Oppslutningen om de to partiene var konsentrert i Øst-Ukraina og på Krim, se kart. Det er derfor ikke merkelig at Maidan-kuppet fikk den russisk-talende befolkningen i øst til å føle seg overkjørt. Legg til presidentene Turtsjynovs, Porosjenkos og Zelenskijs åtte år lange antiterroroperasjon mot befolkningen i Donbas. Da skurrer det når Ukraina kalles for et demokratisk land.

Ukraina har siden den gang forbudt enda flere politiske partier og stengt en rekke medier. Parlamentet har vedtatt en lov som forbyr alle pro- russiske partier. Flere ukrainere er blitt tiltalt for høyforræderi og risikerer 12-15 års fengsel. Videre påbyr en ny lov alle ukrainere å ære og vise respekt for frihetskjemperne fra ‘Ukrainas Opprørshær’ (UPA). Denne hæren samarbeidet med tyskerne under Den andre verdenskrig og drepte tusener av jøder, polakker og russere.

Ukrainas sikkerhetstjeneste (SBU) sysselsetter 27 000 personer. Det gjør SBU til den største etterretningstjenesten i Europa. I juli avskjediget Zelenskyj plutselig sjefen for sikkerhetstjenesten og landets statsadvokat. Samtidig begynte etterforskningen av 651 embedsmenn, mistenkt for forræderi. (Aftenposten 19.7.22). Slike nyheter, som det skrives lite om, gjør meg urolig.

Aftenposten meldte i januar 2019 at situasjonen for menneskerettigheter forverres i Ukraina. Både i 2001 og 2010 påpekte Amnesty International at ukrainske myndigheter fortsatt hadde mye å gripe fatt i. Om forholdene har bedret seg i dag, er vel heller tvilsomt.

Alle land begrenser sin befolknings friheter under en krig. Men her er det også snakk om tiltak som ble innført før krigen.

Også på kulturfronten

strammes det til. Direktøren for det ukrainske bokinstituttet, Oleksandra Koval, opplyser at mer enn 100 millioner propagandabøker, inkludert russiske klassikere, må trekkes tilbake fra offentlige biblioteker. «I første omgang skal vi fjerne den ideologisk skadelige litteraturen. I neste omgang vil bøker av samtidige russiske forfattere utgitt i Russland etter 1991 bli konfiskert». Alexander Pusjkin og Fjodor Dostojevskij la grunnlaget for ‘den russiske messianisme’. «Det er egentlig en veldig skadelig litteratur, den kan virkelig påvirke folks synspunkter. Derfor er min personlige mening at også disse bøkene bør fjernes fra folke- og skolebibliotekene», sa Koval. En tilsvarende lov er blitt vedtatt for russisk musikk. (Steigan 10.6.22)

Også russisk språk har lenge vært under press, både i skolen og på universitetsnivå. En NTB-melding av 25.4.2019 forteller at «Ukrainas nasjonalforsamling vedtok en ny språklov som pålegger alle ukrainere å snakke ukrainsk. Heretter blir alle offentlige tjenestemenn, leger, lærere og advokater bøtelagt hvis de snakker russisk. Loven øker samtidig andelen av ukrainsk-språklige TV- og radioprogrammer på bekostning av de russiske».

I et land hvor minst 18 % av befolkningen bruker russisk som morsmål, røper denne politikken en autoritær tendens.

I KK 20.6.22 opplyser Tunander videre at kritikere blir drept av dødsskvadroner. Han utdyper ikke påstanden, men tenker trolig på de to ukrainske organisasjonene som omtales nedenfor.

‘Myrotvorets’,

som ironisk nok betyr ‘Fredsskaperen’, ble etablert i 2014. Den etterforsker forbrytelser mot Ukrainas sikkerhet og samler informasjon om landets fiender. Organisasjonen samarbeider tett med sikkerhetstjenesten, innenriksdepartementet, grensevaktene og forsvaret. I 2019 opplyste organisasjonen at de hadde identifisert 30.000 russiske krigsforbrytere, 44.000 forrædere og 6.000 anti-ukrainske propagandister, det vil si journalister og skribenter. Listen skal visstnok ligge på NATOs server, hvilket kan tolkes som at NATO er involvert.

På listen finner vi bl.a. Henry Kissinger, Noam Chomsky, Igor Lapatonok, Pink Floyd (Roger Waters), Viktor Orban, Ungarns utenriksminister samt Kroatias president. Tyskland skal ha protestert mot at Gerhard Schröder figurerer på listen. Naturligvis er lederen for Amnesty Ukraina, Oksana Pokalchuk listeført. Hun var ansvarlig for den Amnesty-rapporten som anklaget Ukraina for å ha begått krigsforbrytelser. Også talspersonen for russisk UD, Maria Zakharova, står logisk nok på listen.

Nå er poenget at disse svartelistene i virkeligheten synes å være dødslister. Flere av de listeførte skal ha blitt myrdet, f.eks. journalisten Daria Dugina. (Steigan 27.8.22; 29.8.22; 7.9.22)

‘Center for Countering Disinformation’

(‘Senter for bekjempelse av desinformasjon’) kommer i tillegg til Myrotvorets. Senteret publiserte 16. juli 2022 en liste på 72 personer «som bruker en retorikk som samsvarer med russisk propaganda». På denne listen står en rekke diplomater, professorer, politikere, mediefolk og sågar tidligere CIA-ansatte. Her finnes kjente navn som Marine Le Pen, Eric Zemmour, John J. Mearsheimer og Jeffrey D. Sachs. Også Dmitrij Medvedev skal nylig være listeført. Senterets leder, Andriy Shapovalov, kaller de som sprer desinformasjon for ‘informasjonsterrorister’ og krever at de stilles for krigsrett.

Krigsrett venter dem som

1. anser NATOs ekspansjon østover som en årsak til krigen;
2. anser krigen som en stedfortrederkrig mellom Russland og Vesten;
3. mener at nynazister har stor innflytelse i statsapparatet;
4. mener at Ukraina ikke bør gis våpenhjelp.

Mikhailo Podolyak, Ukrainas sjefsforhandler og en av president Volodymyr Zelenskyjs fortrolige, forsvarer listen slik: «Enhver rettferdiggjøring av krigen til fordel for Russland, enhver omtale av at Russland skulle ha rett til å angripe et annet land, enhver fornektelse av russiske krigsforbrytelser og enhver spredning av desinformasjon er en indirekte form for deltakelse i en hybridkrig og støtte til massakrene på ukrainere.» (Steigan 27.8.22; 29.8.22; 7.9.22)

Jeg kan ikke gå god for at disse opplysningene stemmer i alle enkeltheter. Organisasjonene er omtalt på Internett. Vestlige medier har ingen betenkeligheter med å øse ut beskyldninger mot Russland. Men de er engstelige for å sverte Ukraina og skriver nødig om disse sakene. Jeg unner meg et ‘speilvendt’ eksempel. ABC-nyheter gjengir 21.2.22 følgende melding fra USAs etterretning: «Russisk befal skal ha gitt sine styrker en «dødsliste» over ukrainske nøkkelpersoner som skal drepes eller arresteres». -I krig beskyldes motparten for det man selv akter å gjøre eller gjør.

I denne forbindelse etterlyser jeg også vestlige mediers drøfting av innflytelsen til Ukrainas høyreekstremistiske miljøer.

Når alt kommer til alt, er det kanskje ikke tilfeldig at Ukraina ligger nær bunnen på alle demokrati-indekser.

Korrupsjon

I følge ‘Transparency International’ er Ukraina det mest korrupte landet i Europa. I denne forbindelse vises det til Per Anders Johansens artikkel i Aftenposten 4.6.2016 om «ukrainsk korrupsjon fra vugge til grav».

Brussel overførte 7,8 milliarder euro til Kiev mellom 2014 og 2021. Den 23. september 2021 advarer EUs egne revisorer mot korrupsjon i rapporten «Special Report 23/2021: Reducing grand corruption in Ukraine: several EU initiatives, but still insufficient results.» Likevel fortsetter overføringene for fullt. (Steigan 13.7.22)

Nylig utkom to biografier om Zelenskyj. De ble omtalt i Klassekampen 26.7.22. Begge bekrefter at Zelenskyj trolig er korrupt. Han og hans nærmeste mottok 40 millioner $ fra utenlandske selskaper eid av oligarken Kolomoiskyj. Pengene ble overført gjennom oligarkens bank til skatteparadiser.

Pandora Papers ble offentliggjort 21.12.2021. De avslører at 38 ukrainske politikere har konti i skatteparadiser. Ifølge lekkasjene eier Zelenskyj selskaper på de britiske Jomfruøyene, på Kypros og i Belize. Et av selskapene var involvert i kjøp av eiendom i London.

I august ble det bråk rundt en villa i Italia som eies av Zelenskyjs kone. Den skulle leies ut til rike russiske turister for fantastiske 50.000 € pr måned! Men i mars hadde Zelenskyj appellert til Italia med å erklære at «nesten alle russiske turister bruker Italia som feriested. Så ikke vær et feriested for mordere». Da den italienske avisen Il Tirreno avslørte saken 31.8.2022, vakte det derfor en mediestorm i Italia.

Korrupsjonen gjelder likeledes Vestens våpenhjelp til Ukraina. Den 4.8.22 laget TV-produsenten Adam Yamaguchi et innslag på CBS News med tittelen «Hvorfor militærhjelpen til Ukraina ikke kommer frem til fronten: Kun omtrent 30 % når sitt endelige bestemmelsessted». Resten overtas av kriminelle miljøer og havner på svartebørs. Slike advarsler hjelper lite. Det er fare for at vi må slite med konsekvensene av vår våpenhjelp til Ukraina lenge etter at krigen en gang tar slutt.

Jeg forstår til fulle at Ukraina forsvarer seg mot det russiske angrepet. Men at Vestens hjelp begrunnes med at det dreier seg om å forsvare demokratiet, finner jeg problematisk.

Del 7:

USAs og NATOs målsetting

Det er opplest og vedtatt at USAs og NATOs engasjement i Ukraina skyldes den moralske forpliktelsen til å forsvare demokratiet, friheten og menneskerettighetene. Bak denne retorikken aner man imidlertid konturene av en annen agenda.

Stoltenberg gjentar til stadighet at NATO er en defensiv allianse som ikke utgjør noen trussel mot Russland. Alle tilgjengelige bevis, hevder Mearsheimer, motsier denne påstanden. Og han fortsetter: Problemet er ikke hva Vestens ledere sier at NATOs formål er; problemet er hvordan Russland oppfatter NATOs handlinger.

Bak Vestens retorikk ligger forestillingen om at Russland må bekjempes fordi landet representerer det onde. Å slåss mot Russland er å slåss for det gode. Derfor er USAs målsetting å svekke Russland.

Svekke Russland

Biden har kalt Putin for morder, slakter og krigsforbryter og uttalt at en slik leder ikke må få lov til å beholde makten. Det betyr at USA ønsker regimeskifte i Russland. Men det er mer. Utenriksminister Antony Blinken og forsvarsminister Lloyd Austin bekrefter at formålet med sanksjonene og våpenleveransene er å beseire Russland så grundig at landet ikke vil kunne foreta nye angrep. Med forsvarssjef Mark Milleys ord er hensikten å fortsette krigen om nødvendig «i årevis» slik at Russland svekkes for lang tid. Videre uttaler den tidligere øverstkommanderende for de amerikanske styrker i Europa, general Ben Hodges, at målet er å «knekke ryggen til Russlands evne til å projisere makt utenfor Russland». Det dreier seg altså om å gjøre Ukraina til et nytt Afghanistan-nederlag (1979-89) for russerne.

Samme holdning uttrykkes klart av den demokratiske seNATOren Joe Manchin. Han frarådet i april å løse Ukraina-krigen «ved en eller annen avtale». Hans mål var intet mindre enn «full seier for Ukraina», underforstått for Vesten. For Michael McFaul kan krigen ikke ta slutt før Russland tvinges til å gi fra seg alle okkuperte områder, Krim inkludert. Ifølge Aftenposten 28.4.22 opplyser en kilde i Kongressen til CNN at våpenhjelpen må forstås som «en investering i å uskadeliggjøre den russiske hæren og det russiske sjøforsvaret for flere tiår fremover».

Stedfortrederkrig

Ukrainas ‘Senter for bekjempelse av desinformasjon’ vil stille alle som hevder at det dreier seg om en stedfortrederkrig, for krigsrett. Begrepet tillegges altså stor betydning.

Tidligere CIA-sjef og forsvarsminister Leon Panetta innrømmer åpent at USA og Nato fører en «stedfortrederkrig mot Russland enten vi sier det høyt eller ikke» (KK 13.5.22). Jens Stoltenberg benekter det. I sin tale til EU-parlamentet 13. juli 2022 sa han at Natos militære støtte til Ukraina siden 2014 hadde vært på et nivå ‘uten sidestykke» (unprecedented level) og at økningen etter Russlands invasjon … har vært ‘betydelig’ (significant). I nesten samme åndedrag forsikret han at «Nato ikke er del av krigen». Det rimer dårlig. For Stoltenberg erklærer jo ofte at «vi ikke kan tillate Russland å vinne krigen». Hvem er ‘vi’? Er ikke dette ‘vi’ i realiteten krigsdeltageren Nato?

Indirekte vedgår flere at det dreier seg om en stedfortrederkrig. Kongressrepresentant Dan Crenshaw har uttalt at «å investere i ødeleggelsen av en motstanders militære makt uten å miste én eneste amerikansk soldat ser for meg ut som en god idé».

Ved å kritisere USA for å ville drive krigen mot Russland «til den siste ukrainer» bekrefter også Chas Freeman, Bill Clintons assisterende forsvarsminister, at det dreier seg om en stedfortrederkrig.

Sanksjonene

Hva sanksjonene angår, har Biden sagt at de er designet for å ødelegge den russiske økonomien. De må forstås som en krigserklæring. Med sanksjonene håper USA å skape en frustrasjon hos den russiske befolkning som vil få regimet til å kollapse fra innsiden.

Vesten følger USA. Den franske finansminister Bruno Le Maire uttalte 1.3.22: «Vi skal gi russerne en total økonomisk og finansiell krig. Vi skal sørge for kollaps i den russiske økonomien. Vi kommer til å få den russiske økonomien til å kollapse … EU er i ferd med å oppdage sin egen makt!» At han senere trakk uttalelsen tilbake, forandrer intet.

Josep Borrell, EUs utenriksminister, uttalte i et intervju med den spanske avisen El Pais den 11. august: «Vi er i full krig med Russland. Europeere må være villige til å betale den prisen det koster å støtte Ukraina og holde unionen samlet. Dette er ikke noen andres krig … Vestlige nasjoner har et moralsk imperativ til å støtte Ukraina. Dette er en eksistensiell krig for EU».

Den tyske utenriksminister Annalena Baerbock sier seg helt enig. Den 31. august erklærte hun: «Jeg vil sette Ukraina først uansett hva mine velgere mener og uansett hvor vanskelig livet deres blir». (Steigan 2.9.22)

‘Free Nations of Russia Forum’

Foreløpig har nok de færreste hørt om ‘Forum for Russlands frie folk’. Forumet ble nylig etablert av vestlige land med USA i spissen. Det samler russiske opposisjonelle, regionale separatistbevegelser og vestlige sympatisører. Forumet har en tydelig målsetting. Den er å videreføre «oppløsningen av Sovjetunionen» ved å støtte separatistbevegelser i ulike russiske regioner, som så etter hvert vil proklamere uavhengighet av Kreml-regimet. Ifølge den franske journalisten Thierry Meyssan er tyske BND, CIA og ukrainske SBU forumets sentrale sponsorer. Via politisk, finansiell og væpnet støtte til separatistbevegelser i ulike russiske regioner er planen å dele opp Russland i minst tretti «uavhengige stater». (Wikipedia og Steigan 23.9.22) Altså å «balkanisere» og ødelegge Russland som suveren stat.

Dette er kanskje ikke offisiell amerikansk politikk. Men det ser unektelig ut til at USAs mål med sanksjonene samt den økonomiske og militære bistanden til Ukraina er å knekke Russland en gang for alle. Målet er ikke av ny dato. Haukene i USA har lenge hatt stor innflytelse, jfr Christina Plettens artikkel i Aftenposten 26.8.2021. Hva mente Dick Cheney, av mange ansett som den mest innflytelsesrike visepresident i USAs historie, om Russland? Tidligere forsvarsminister Robert Gates skriver i sine memoarer: “Da Sovjetunionen kollapset i slutten av 1991, ville Dick se demonteringen ikke bare av Sovjetunionen og det russiske imperiet, men også av Russland slik at det aldri igjen kunne bli noen trussel”. (KK 11.3.22).

I Aftenposten 28.9.22 forsikrer Halvor Hegtun at «det foreligger ingen eksistensiell trussel mot Russland, uansett hvor mange ganger Putin skulle hevde det». Hadde Hegtun vært russer, ville han kanskje sett annerledes på saken. For fra Moskvas ståsted viser sanksjonene og våpenleveransene at Vesten vil bruke Ukraina som et springbrett for å bekjempe Russland og ødelegge Russland som stat. Denne russiske overbevisning, som Vesten har gjort så mye for å befeste, utelukker fullstendig en russisk kapitulasjon i Ukraina.

Del 8:

Putins agenda

Det finnes en glødende, rød tråd i Putins politiske liv: bekymringen for Russlands sikkerhet. I denne glødetrådens lys kan vi bedre forstå Russlands forhold til USA, NATO og Europa de siste 22 årene.

Den unipolare verden

Putin vil avskaffe den unipolare verden. Med den mener han en verden der USA og dets allierte anser seg selv som «Guds utsendte» og suverent bestemmer alt. Nå tar USAs eneherredømme slutt og en multipolar verden står for døren. Den fremtidige verdensorden vil bestå av samarbeid mellom sterke, suverene stater uten at noen stat dominerer. Dette har Putin hevdet lenge, nå sist i sin tale på St Petersburg-forumet i juni 2022. Her tilføyde han at bruddet med Vesten er «irreversibelt og definitivt».

Putins tale i Bundestag 25. november 2001

Den unipolare verdens fall kan ifølge Putin fremskyndes ved et nært samarbeid mellom Europa og Russland. Som en motvekt til den amerikanske innflytelsen tilbød han den gang Europa et militært og energibasert samarbeid. Putin erklærte: «Ingen betviler den store verdi som forholdet til USA har for Europa. Men jeg mener at Europa ville konsolidert sin reputasjon som en virkelig uavhengig verdensmakt…, hvis Europa forenet sine sterke sider med Russlands, dvs med Russlands ressurser i mennesker, territorier og naturrikdommer, med Russlands økonomiske, kulturelle og militære potensiale».  (Emmanuel Todd i boken «Après l’Empire»)

En slik geopolitisk allianse er sannsynligvis det USA frykter fremfor alt. Derfor var og er Europa ikke interessert.

Europas udelelige sikkerhet

Vi minner om de to viktige prinsippene i OSSE og The Founding Act av 1997 mellom NATO og Russland. Det første lyder: Sikkerheten i Europa er udelelig. Det betyr at ingen må forsøke å øke sin egen sikkerhet på bekostning av andre. For det øker helhetens usikkerhet. Dette prinsippet mener Russland at Vesten har brutt systematisk og kontinuerlig ved NATOs ekspansjon. Hvordan oppnå udelelig sikkerhet? Jo, det andre prinsippet går ut på at NATO og Russland må samarbeide for å etablere et felles og omfattende sikkerhetssystem i Europa.

På pressekonferansen etter møtet med Putin 7.2.22 konstaterer Macron: «Det finnes ingen sikkerhet for europeerne hvis det ikke er sikkerhet for Russland». (KK 9.2.22) Tormod Heier formulerer det slik: «Vesten må forstå Russlands behov for trygghet og forutsigbarhet i sine nærområder. Sikkerheten i Europa er udelelig». (KK 22.1.22)

Russland har flere ganger lagt frem forslag til en ny europeisk sikkerhetsarkitektur. Men de russiske forslagene er, av grunner jeg ikke fullt ut forstår, blitt avvist som uspiselige.

Et siste russisk utspill kom i desember 2021.

17. desember 2021

Da sendte Putin et detaljert forhandlingsopplegg til USA og NATO om gjensidige sikkerhetsgarantier. Dokumentet består av åtte punkter. Julie Wilhelmsen fremhever de viktigste: Russland ønsker en skriftlig garanti for at Ukraina ikke skal tilbys NATO-medlemskap; NATO må trekke sine tropper, baser og våpen tilbake fra land i Øst-Europa. Endelig ønsker russerne strengere gjensidig kontroll med militære øvelser nær Russlands grenser.

Wilhelmsen uttaler at «ingen av punktene er nye eller overraskende. De har vært helt sentrale klagemål i russiske myndigheters forhold til Nato og Vesten».  Hun forteller også at amerikanske medier stilte seg negative eller bryskt avvisende til det russiske forslaget. Wilhelmsen konkluderer slik: «I praksis koker det ned til hvorvidt USA og Nato er villige til å anerkjenne at Russland har en interessesfære som strekker seg utenfor deres egne grenser». (KK 23.12.2021, min uthevelse) Men heller ikke denne gangen ville USA og Nato anerkjenne det. Hvorfor sa de nei? Kunne det tenkes at de ønsket å provosere frem krigen?

Reelle forhandlinger om dette utspillet var trolig det eneste som kunne ha holdt russerne tilbake fra å angripe Ukraina. Samme dag som krigen startet, holdt Putin en tale til det russiske folk. Her begrunnet han krigen med Vestens vegring mot å samtale om Russlands sikkerhet. Det var blitt nødvendig å handle for å forhindre ukrainsk NATO-medlemskap og ukrainske atomvåpen, for å støtte de russisk-språklige republikkene Donetsk og Lugansk, for å komme et ukrainsk angrep i forkjøpet og for å gjennomføre demilitarisering og avnazifisering av Ukraina.

Åtte dager før invasjonen intervjuer Aftenpostens Per Kristian Aale Carnegie-forsker Dmitrij Trenin. Han sier at situasjonen primært ikke dreier seg om Ukraina, men først og fremst om den europeiske sikkerhetsordning. Nå er den dominert av USA. Russland er skjøvet ut. Putins mål er å erstatte den nåværende ordning med et topillarsystem: USA og NATO på den ene siden og Russland på den andre. Når europeiske sikkerhetsspørsmål diskuteres, vil Russland være med.

Putin er frustrert fordi Washington ikke hører på ham. USA lytter kun hvis det foreligger en trussel om maktbruk. Derfor utplasserte Russland som en begynnelse soldater langs grensen til Ukraina, sier Trenin.

NATO

«Alt Putin har gjort som president, har gått ut på å slåss mot NATOs ekspansjon … Det er hans livsverk», fastslår politologen Tatiana Stanovaja i et intervju med Financial Times. I så fall er Putin hverken imperialistisk eller ekspansjonistisk, men – som sine forgjengere – glødende opptatt av Russlands sikkerhet.

Aftenpostens førsteside 10. januar 2022 er dekket med overskriften «Putin stiller umulige krav til Nato». Jeg har problemer med å forstå hvorfor Russlands stadige initiativer til en ny sikkerhetsordning i Europa skulle være så uspiselige for Vesten – til tross for at de alle bygger på prinsippet om udelelig sikkerhet. Forklaringen er muligens geopolitisk: at USA med alle midler vegrer seg mot å miste sin posisjon som verdens eneste supermakt.

Konklusjon

Vi må ut av krigens mentale skyttergraver for å forstå krigens bakgrunn. Men det lar seg vanskelig gjøre uten en fordomsfri gjennomgang og drøftelse av de forhold som her fremlegges.

Biden har gjentatte ganger karakterisert Russlands krig mot Ukraina som «uprovosert». Jeg vil nødig beskylde Biden for løgn, men disse betraktninger viser at så enkelt er det ikke. Vesten har uten tvil provosert Russland. Det begynte med NATOs ekspansjon i 1999 og 2004, amerikansk støtte til fargerevolusjonene samt NATOs vedtak av 2008 om å åpne for ukrainsk og georgisk medlemskap. USAs politikk fra 2014 viser at strategien hele tiden har vært å trekke Ukraina ut av Russlands innflytelsessfære og integrere landet i Vesten. Det er hovedårsaken til Ukraina-krigen, konkluderer Mearsheimer.

Hvem har skylden for krigen i Ukraina? John Mearsheimer og Alfred de Zayas mener at det er Vesten. Hva synes jeg? Jeg synes at leserne bør gjøre seg opp sin egen mening. Men innerst inne synes jeg nok at Vesten har behandlet Russland ovenfra og ned. Og at Dostojevskij har rett når han skriver «vi er alle skyldige i alt».

Som avslutning gis ordet til generalløytnant Robert Mood. Han skrev følgende i Aftenposten 9.1.2022: «Det er mye å kritisere Russland for. Men vi fordreier virkeligheten når vi framstiller Russland som den store skurken, mens USA og Vesten er lytefrie forsvarere av demokratiet.»