Utdrag fra boken «Vigelandsparken»

Kjønn, himmel og helvete

”Kjønnsdriften er storartet, storslagen! 

Gustav Vigeland

Skulpturene og relieffene i Vigelandsanlegget kom i stand over et tidsrom på 40 år, fra århundreskiftet til 2.verdenskrig.

Selve parken ble påbegynt ved nyttår 1924/25 og åpnet for publikum i 1950. Da var Vigeland død.

Dette var en tid hvor ”de store fortellingene” enda ga mening for folk flest.

Mye tyder på at Vigeland var opptatt av esoteriske emner. Han trodde på reinkarnasjon og var overbevist om at han en gang hadde levd i det gamle Egypt.

Han var religiøs, men gikk ikke i kirken som voksen. Da levde han stort sett ”i synd” med et par av sine modeller.

Som 27 år gammel stipendiat noterte han at ”Kjønnsdriften er storartet, storslagen!” Erotikken spilte en stor rolle i hans liv. I dens dionysiske rus hentet han krefter til sitt skaperverk. Erotikken stimulerte ham og ga ham energi, men hans kjærlighetshistorier er ikke vakker lesning.

Han prøvde å kombinere det umulige; frihet og bundethet, og svært mange av skulpturene i Vigelandsparken er preget av hans egne smertelige erfaringer på kjønnskampens område. Kanskje han bar en dyp angst for svik eller for å bli ”spist opp”. Kanskje var han bare barn av sin tid; kjønnsmoralen for menn var ikke den samme som for kvinner. Kunstnere hadde dessuten lov å leve ukonvensjonelt, uborgerlig som bohemer med et fritt seksualliv. Kjærlighetshistoriene hans begynte alltid vakkert og endte dramatisk og tragisk.

Først var det Laura Mathilde Andersen som sto modell. Han var 25, hun 23 år gammel. Faren hennes, en navigasjonslærer i Sandefjord, var død tidlig, og hun måtte arbeide som syerske. Lønnen var knapt til å leve av, og mange måtte ty til prostitusjon. Å stå modell var antagelig hakket bedre, selv om det var ille nok for en pike i Victoriatiden. (Gerd Hennum forteller at Ingerid Vigeland, hans lovformelige ektefelle mange år senere, nektet å stå nakenmodell for ham før de var gift. En skikkelig pike måtte passe på sitt rykte.)

Det oppsto snart et pasjonert kjærlighetsforhold mellom kunstneren og modellen, men Vigeland holdt forholdet strengt hemmelig. Hun var nok i utgangspunktet en erotisk besettelse som ikke forpliktet ut over gleden ved samværet.

Året etter, mens han var på studietur i Firenze, var han dundrende utro. Her møtte han den finske malerinnen Elin Danielson som han en stund hadde et forhold til. Vel hjemme levde han som før med Laura, og det plaget ham tilsynelatende ikke. De hadde begge status som elskerinner, og det forpliktet ikke. Men han erkjente den løgnen i seg som fulgte med dobbeltspillet.

Etter noen år ble Laura gravid, og datteren Elin blir født 21.6.1899.

Den 30 år gamle nybakte faren holdt imidlertid forholdet stadig hemmelig. Et halvt år senere møtte han den 16 år gamle Inga Syvertsen som var ansatt som bud i Pilestredet hvor han bodde og hadde sitt atelier. Han ba henne sitte modell for et portrett. Hun var både vakker og oppvakt, og han ble heftig forelsket. Snart innledet han et forhold til denne piken fra arbeiderklassen, og Inga hjalp etter hvert mer og mer til i atelieret. Laura visste ingenting, hun og Vigeland levde fortsatt sammen ”i synd” som de hadde gjort i flere år. Hun ble gravid igjen et år etter den første fødselen og nå ba hun på sine knær om at han skulle gifte seg med henne. Å være ugift mor var en skam, å være alenemor med to barn var dertil økonomisk usikkert. Han vegret seg.

Da hun en gang kom uanmeldt til atelieret, var ikke Gustav der, men en ukjent ungpike: Inga. Laura forsto plutselig hans vegring mot ekteskap. Verden raste sammen for henne, og hun tok en flaske salmiakk og helte i seg. En gipsstøper som var til stede hentet lege, og Laura tok ingen skade av selvmordsforsøket, men opptrinnet gjorde Vigeland hard. Han ville ikke bli tvunget inn i et medlidenhets-ekteskap. ”Man blir ond av tvang”, noterte han. For hans vedkommende var det nok slik.

Opplevelsene med den autoritære faren i barndommen hadde utviklet noen demoner i ham som skulle føre ham opp i mange vanskeligheter. Men han viste en viss anstendighet, plikt eller forståelse for Lauras vanskelige stilling ved å gjøre en avtale med henne om å inngå et proforma ekteskap. ”Kontrakten” var nådeløs, og Laura hadde ikke annet å gjøre enn å godta. Betingelsene var at skilsmisse skulle søkes straks etter vielsen, at hun aldri skulle komme og besøke ham og ikke måtte bosette seg i den by han oppholdt seg. I tilfelle han ville se barna, skulle de bringes av en pike, ikke av moren. Etter vielsen fulgte han med henne til Sandefjord hvor hun nå bodde og var der noen dager sammen med henne og lille Elin. Vel hjemme kjøpte han en gedigen rosebukett som han ga til Inga. Det var hun som fikk brudebuketten. 

Laura brøt snart den påtvungne kontrakten og ba Gustav om å vente til etter fødselen med skilsmisse. Så ble hans sønn Alf Gustav Vigeland født (1901), men det dro stadig ut med å få skilsmissepapirene undertegnet. Vigeland reagerte med hat og aggresjon. Han opplevde at det var han som hadde lidd stor urett. At han på sett og vis hadde sviktet mor og barn på samme måte som hans egen far gjorde, demret kanskje for ham og mobiliserte et sterkt selvforsvar.

Året etterpå flyttet den nå 19-årige Inga inn til den 33 år gamle skulptøren som hans husholderske. Han hadde fått seg leilighet i Fredensborgveien og hadde atelier like ved. Inga var ikke bare ung og vakker, hun var også et arbeidsjern, nøktern, nøysom og utviklet seg etter hvert til å bli en dyktig gips-støper. Hun omtales som et harmonisk, sindig og klokt menneske som hadde en helt spesiell evne til å omgås Vigeland. Ettertiden kan takke henne for at hun katalogiserte systematisk alle arbeidene hans de 20 år de kom til å leve sammen.

Men bare etter 5-6 år forelsket han seg på nytt i en av sine modeller, Marie Nordby, og innledet et langvarig hemmelig forhold til henne. Marie arbeidet i atelieret, Inga stelte hus hjemme. Da dobbeltspillet ble oppdaget etter ti år, var det en opprivende skandale som endte med at Marie måtte forsvinne, og at Inga, etter overtalelse, ble. Han kunne ikke klare seg uten henne.

Men forholdet mellom ham og Inga kunne jo ikke bli som før etter dette sviket. Hun var bitter over hans erotiske sidesprang og kunne av og til true med å forlate ham (i trygg forvissning om at hun var uunnværlig.)

Men i 1920 kom likevel nok en ny ungpike inn i Vigelands liv. Ingrid Vilberg var en 18 år gammel kontordame som ble hentet til atelieret fordi kunstneren hadde etterlyst en modell med vakre hender. Igjen ble Vigeland dypt betatt og stormende forelsket. Aldersforskjellen var stor, og Ingrid var betenkt da han etter kort tid fridde. Hjemme ble det igjen drama. Inga sluttet å stelle for ham, ble oppsagt med fjorten dagers varsel, nektet å flytte og låste seg inn på sine værelser.

Gustav ble rasende som en tirret okse og brøt seg inn, ”stjal” tilbake alle tresnitt, fotografiske plater og lignende han hadde gitt henne og gikk til byfogden for å begjære utkastelse av ”hushjelpen”.

Først da flyttet det ulykkelige mennesket ut, og han kunne etter et drøyt år inngå ekteskap med den nå 20-årige Ingerid (hun forandret skrivemåten i forbindelse med ekteskapet i januar 1922) som omsider hadde sagt ja til en mann på 52.

Alderdommen begynte å nærme seg, og behovet for en trygg havn var på et vis våknet. Forholdet mellom dem ser heller ikke ut til å være så erotisk ladet som de tidligere forholdene, og Vigeland må ha opplevd kjærligheten til henne på en inderligere måte enn før. Hun hadde også en stillferdig ro over seg som gjorde ham godt. ”Ekteskapet er det eneste – alt det annet er ingenting…”, kunne han uttale først nå.

Men etter 14 lykkelige år, dukket sjalusi- og kontroll-demonene opp i ham. Ingerid kunne etter hvert nesten ikke bevege seg ut, og skulle hun komme til å nevne at hun har snakket med en mann, reagerte han som om hun hadde hatt et erotisk forhold til vedkommende. Fantasien hans var blomstrende, men det skadet ekteskapet.

Mer og mer begynte de å leve i hver sin verden og kommuniserte med lapper. Da Ingerid ville unngå at Gustav ansatte en ung hushjelp på landstedet de hadde bygget seg på Sørlandet, brast det. Hun ba ham velge mellom hushjelpen og henne, og stabeistet valgte hushjelpen. Dermed ble Vigeland forlatt og levde som separert mann de siste tre årene av sitt liv.

De voldsomme følelsesmessige svingningene som kjærligheten skapte i hans liv, ser vi de kunstneriske resultatene av både på broen og på monolittplatået. Fontenen som ble unnfanget tidlig i livet, mangler denne form for drama.

Tekst: Lilleberta Sandved

Foto: www.fjeldsaa.no 

 

Professorer som uttaler seg om forfatter Trond Skaftnesmo

PROFESSORER UTTALER OM PARADIGMESKIFTE FORLAGS FORFATTER TROND SKAFTNESMO
Olle Johansson, associate professor – The Experimental Dermatology Unit – Department of Neuroscience – Karolinska Institute – Stockholm om boken EVIDENSBASERING – DET NYE SANNHETSMASKINERIET:
“Jag är djupt imponerad och samtidigt oerhört exalterad! Din bok öppnar upp så många nya tankar, och aktiverar också gamla tankar jag själv funderat mycket över.»
*
Thomas Hylland Eriksen, Professor ved Sosialantropologisk institutt, Universitetet i Oslo i forordet til boken FRIHETENS BIOLOGI:
„Forfatteren kjenner den darwinistiske forskningen i både klassisk og nyere tapping, han kann sin vitenskapsfilosofi, og er i tillegg dypt fortrolig med perspektiv på naturen han anser for å være overlegent, nemlig en kvalitativ fremgangsmåte som kan føres tilbake til Goethe.“
*
Tore Midtvedt, Professor emeritus dr. med. ved Det Karolinska Institutet, Stockholm, om FOLKEFIENDER – OM SANNHETENS PRIS OG VITENSKAPENS SJEL:
«Jeg kjenner ikke forfatteren og vet ikke hvorfor han har valgt å stikke hodet inn i dette illsinte vepsebolet. Men han fortjener vår takk.»
*
Terje Traavik, Dr. philos., Professor i genøkologi, Universitetet i Tromsø, Forskningssjef, GENOK – Norsk Institutt for Genøkologi GENPARADIGMETS FALL:
«Jeg skulle ønske at denne boken virkelig ble folkelesning.»
*
Bjart J. Holtsmark, dr. philos., samfunnsøkonom og Sven G. Holtsmark, professor i historie om boken VASKSINETVANG – I SKYGGEN AV KORONAKRISEN (https://www.norli.no/vaksinetvang-i-skyggen-av... ):
«Skaftnesmo representerer et sørgelig, men svært alvorlig utslag av en annen pandemi enn covid-19 – utviskingen av forskjellen mellom løgn og sannhet, mellom argumentasjon og frittspinnende påstander, mellom kunnskap og uvitenhet, og mellom fakta og «alternative fakta».