Den fjerde vei

Likevel utløser ikke miljøødeleggelsene noen krisetiltak slik vi har sett i forbindelse med økonomiske kriser eller korona-krisen, sannsynligvis fordi bevisstheten om konsekvensene kommer langsomt snikende over tid.

Miljøødeleggelsene har ennå ikke utløst en enkelthendelse som har vært dramatisk nok til å mobilisere til tverrpolitisk samarbeid og nytenkning.

De fleste av oss velger å stikke hodet i sanden og håpe på at dette går over på en eller annen måte en gang. Vi orker ikke forholde oss til omfanget av miljøødeleggelsene i våre hverdagsliv. De som tar til orde for grunnleggende politiske og sosiale endringer, blir fort stemplet som utopiske eller revolusjonære.

Dette bidraget er et utdrag fra boken FRIHET UTEN ANSVAR av ERIK HAUGSETH.

ErikHaugseth (f.1952) er utdannet sivilingeniør fra elektrolinjen ved NTH i1975. Han har i over 40 år arbeidet med utvikling av elektronikk for store og små selskaper i næringslivet.

LIKEVEKTSØKONOMI

Alt tilsier at vi må tenke grunnleggende nytt og at det haster. Vi trenger utradisjonelle økonomer som kan utvikle en likevektsøkonomi. For en amatør høres det ikke en gang så fryktelig vanskelig ut. Det må da gå an å få en økonomi til å blomstre og skape velstand uten at den vokser? Det finnes allerede mange økonomer som mener det. Det er utviklet flere slike modeller siden 80-tallet. Et nettsøk på «steady state economy» gir 150.000 treff. Det finnes mange nettsamfunn som arbeider seriøst mot akademia for å fremme sine teorier. Men det hjelper lite så lenge politikerne støtter seg til de tradisjonelle og gammeldagse økonomene. Det er nok ikke mange dristige forslag som kommer ut av statsforvaltningen. De forslagene som kommer fra den kanten, skal først og fremst være trygge, gjennomkalkulerte og ikke true veksten.

Vi trenger en kontrollert vei ut av den vekstbaserte kapitalismen før vi blir tvunget til det av kriser. Og ikke minst trenger vi å komme ut av pengenes favntak på alle livets områder slik at vi igjen kan samle oss om reelle verdier. Om vi ikke klarer å utvikle en slik ny økonomi innenfor dagens demokratiske prosesser, vil vi enten oppleve et voldsomt krakk fordi vi ikke klarte å opprettholde den økonomiske veksten, eller vi vil seile videre med åpne øyne mot en framtidig og enda større miljøkrise. La oss håpe det er mulig å utvikle et nytt samfunnssystem innenfor demokratiske velordnede prosesser før det er for sent. Jeg ser at det er mange som ikke lenger har denne troen. De hevder at selve demokratiet i sin nåværende form står i veien for omfattende tiltak fordi politikerne ikke tør å innføre upopulære eller usikre tiltak av frykt for å miste sine velgere.

Sosial uro og antall konflikter vil sannsynligvis vokse i årene som kommer som følge av klimaendringene. De fysiske endringene vil påvirke matproduksjon, priser, levekår, helse og fysisk sikkerhet. Skoleaksjonen og klimabrølet er nok bare en mild første påminnelse om hva som kommer. Politikerne ser foreløpig ut til å være ganske immune mot slik uro. Men den dagen de første klimaflyktningene ankommer grensen, blir de nødt til å forholde seg til den. Da holder det nok ikke lenger å argumentere med at «vi kan ikke hjelpe dem som bare flykter fra dårlig vær» som enkelte FrP-politikere ynder å si.

AKADEMIA OG SIVILSAMFUNN

Krisene vi ser rundt oss, med klimakrisen som den mest katastrofale, kan ikke løses enkeltvis gjennom reguleringer, avgifter, teknologi osv. De er symptomer på en kulturkrise, symbolisert ved «homo economicus», mennesket som ikke tar hensyn til andres nytte, bare sin egen.  Løsningene finnes neppe innenfor de tankemønstrene som dominerer i vitenskap, økonomi og politikk i dag – vi må gå dypere til verks. De varige løsningene forutsetter at vi evner å gi slipp på den ensidige mekanistiske forståelsen av menneske, natur og liv.

Det finnes mye offensiv, kraftfull, radikal og helhetlig nytenkning der ute, mange spennende initiativ som foreløpig først og fremst drives fram av engasjerte enkeltpersoner og organisasjoner i kulturlivet og sivilsamfunnet. Foreløpig lever disse initiativene sine egne liv som en omfattende folkelig opposisjon, men dessverre uten særlig innflytelse på praktisk politikk. Av politikere og næringsliv oppfattes de nok mer som en trussel enn som et nødvendig og kunnskapsrikt korrektiv til de formelle, demokratiske institusjonene.

Det er ikke vanskelig å forstå at systemkritikk av vekstsamfunnet virker truende, men det er en annen virkelighet som er enda mer truende på lang sikt. En klode som er tre til fire grader varmere enn i dag, vil uansett ramme næringsliv, økosystem, infrastruktur og politisk stabilitet. Vi kommer ikke utenom en grunnleggende systemdebatt om den finansdrevne kapitalistiske samfunnsmodellen. Det må radikale endringer til for å komme ut av økonomiens dominans i samfunnslivet, men det er ikke ensbetydende med revolusjon og opprør. Dersom politikerne tør å tenke nytt, finnes det en rekke konkrete tiltak som kan gjennomføres innenfor en demokratisk tradisjon. Noen hevder til og med at disse endringene også representerer en styrking av demokratiet. Vi trenger både nye visjoner for samfunnslivet og raske tiltak som kan iverksettes med en gang.

Det er også spredte tilløp til nyorientering i akademia, men langt mer forsiktige og mindre synlige enn de vi ser i sivilsamfunnet. Universitetene er bundet til sine oppdragsgivere, sitt vitenskapsparadigme, sine publiseringskrav og sitt avgrensede fagfelt, og de vil nødig uttale seg om noe som ligger utenfor. Når akademikere står fram med spennende, tverrfaglige eller radikale synspunkter i offentligheten, er det oftest som samfunnsengasjert individ i kulturlivet, ikke som representant for et forskningsmiljø. Thomas Hylland Eriksen bruker stadig ordet sivilisasjonskrise i sine bøker og foredrag, og sier: «Vi står ved kanten av stupet og er i ferd med å ta et langt skritt fremover»

Vi har allerede en rekke frivillige organisasjoner som jobber seriøst og aktivt med å påvirke politikken i en mer menneskelig, miljøvennlig og rettferdig retning. De representerer en slags ikke-parlamentarisk opposisjon og utfordrer det etablerte politiske establishment fra forskjellige kanter. Engasjerte mennesker gjør en kjempejobb i organisasjoner som FIVH, Bellona, Natur og Ungdom, Attac, WWF, Zero, Kirkens Bymisjon osv., og det meste av dette arbeidet er frivillig. Jeg tror forandringene må komme nedenfra, fra slike engasjerte, dyktige mennesker som vil være med å skape de nødvendige endringene. Politikerne trenger hjelp for å komme ut av fastlåste tankemønstre. Deres rolle blir i første fase å stimulere og bruke dette engasjementet til å drive fram kunnskap, erfaringer og endringer.

DEN FJERDE VEI

«Den tredje vei» er ofte benyttet som uttrykk for nye politiske prosjekter som leter etter et alternativ til de to rådende fløyene i samfunnsdebatten, sosialisme og kapitalisme. Uttrykket stammer visstnok fra den britiske sosiologen Anthony Giddens, som gjorde et forsøk på å modernisere sosialdemokratiet på 70-tallet. Men mange andre har også benyttet uttrykket, både som boktittel og avisoverskrift, for å peke ut alternativer i den politiske debatten. Til og med sentrumsalternativet i norsk politikk har blitt omtalt som «den tredje vei». Felles for de fleste forfatterne som skriver om «den tredje vei» er at de bygger på sosialistiske eller liberalistiske idéer og problemforståelse.

Overskriften på dette kapittelet er «Den fjerde vei», ikke fordi det er en videreføring av den tredje, men for å markere at utfordringene vi nå står overfor er helt nye i forhold til tidligere problemstillinger. Den fjerde vei ligger ikke mellom, men bortenfor sosialisme og kapitalisme. Det finnes ingen ideologier der ute som gir oss fullgode modeller når vi skal finne veien videre. Vi må frigjøre oss fra -ismene og finne helt nye svar. Og løsningene blir sannsynligvis mye mer gjennomgripende. Vi må stille grunnleggende spørsmål om menneskelivet og naturen, om vitenskapens plass og retning, om økonomi, arbeidsliv, næringsliv og stat, om kreativitet og frihet, kulturlivets betydning for samfunnsutviklingen osv. Denne boka har pekt på mange slike misforhold som er med på å drive utviklingen i feil retning.

For å stake ut en kurs mot en slik framtid trenger vi samlende visjoner. Den fjerde vei starter med en utopi. Det finnes forskning på utopier som begrep og metode. Den engelske sosiologi-professoren Ruth Levitas sier at utopier utfordrer oss til å tenke nytt, systematisk og konkret om fremtiden og hjelper oss til å bryte med de dominerende og farlige utviklingstrekkene i samfunnet. Hun argumenterer for at den eneste muligheten til å skape reell forandring er en dyptgripende endring i økonomiske og politiske strukturer. De fleste politiske partiene bygger på en ideologi som ikke lenger er tilpasset de viktigste utfordringene vi står overfor. Ideologier virker derfor bare konserverende. De bidrar til å bevare det bestående, mens utopier er nødvendige for å skape endring.

En mekanistisk tilnærming til menneske, samfunn og politikk har gitt oss uendelig mye detaljinformasjon om enkeltkomponentene i samfunnsmaskineriet. Likevel klarer vi ikke å korrigere kursen. Helheten og målene forsvinner til tross for gigantiske mengder med fakta. Vi har blitt smarte og kan kontrollere det meste, men forstår mindre og mindre av de store sammenhengene. Det virker snarere som vi blir mer og mer forvirret og handlingslammet, ikke klokere. Moral er erstattet av grådighet og egoisme, på individnivå, på samfunnsnivå og globalt. Vi ser ikke lenger skogen, bare trærne.

Skogen er et uendelig komplisert økosystem hvor alle arter spiller sammen i en helhet, planter, innsekter, dyr, fugler osv. Slik er det med alt levende, alt henger sammen med alt, med sola, med døgnrytmene, med årsrytmene, med naturgrunnlaget og med klimaet. Denne åpenbare erkjennelsen har vi glemt i jakten på å forklare delene. Naturvitenskapen, med transhumanistene i spissen,  har gitt menneskene, troen på at vi er i stand til å kontrollere alt liv på jorda. Som alle andre økosystemer er skogen også en helhet. Og nesten ingen politiske beslutninger kan fattes uten å ha helheten for øyet.

Den fjerde vei har ikke noe veldefinert mål, og heller ikke en tydelig retning. Utfordringen består mer i å finne en farbar vei enn å hamre fast målet. Vi må tørre å slippe den kjente veien hvor vi føler oss så trygge, fordi vi vet at den ender utfor et stup. Veiviseren må være vårt moralske kompass, ikke GPS-koordinater og detaljkunnskap, fordi kartet ennå ikke er tegnet. Det betyr at vi vil gå oss vill av og til – den sjansen må vi ta.

DEMOKRATISK TREGHET

Politikerne er bundet av sine partiprogrammer og sine valgløfter. Vi kan ikke forvente at det er politikerne som vil finne den nye, kronglete veien innenfor vårt parlamentariske system. Det tar årevis å endre små formuleringer i et partiprogram. Vi har solide, langsomme, demokratiske prosesser over alt, et veletablert og anerkjent prinsipp som ingen vil tukle med. Store kursomlegginger i et partiprogram er bortimot utelukket. I de fleste partiene er det sikkert mange velmenende, utålmodige politikere som blir fortvilet over denne konserverende tregheten i systemet. Mange skulle nok gjerne ha sett lyset og satt i gang en snuoperasjon i morgen.

Fra en velgers ståsted spiller det ikke lenger så stor rolle lenger hvilket parti du stemmer på. Vi har fortsatt en høyreside og en venstreside i politikken, men de er ganske like, og ingen har noen tydelig plan for framtiden. De henger fast ved gamle ideologier. Det virker nesten som om den nyliberalistiske idéen til to menn som trodde oppriktig på idéenes kraft, Friedrich Hayek og Milton Friedman, har ført til at det ikke lenger utvikles nye. Friedman markerte starten på en epoke der økonomer skulle bli de ledende tenkerne i den vestlige verden. Det kan virke som om mange ser dette steget mot markedsliberalisme som siste stopp i demokratiets utvikling, med den frie forbruker som endestasjon for mennesket som art. Det er i hvert fall ikke mye nytenkning å spore i praktisk politikk.

Politikere som ønsker å bli gjenvalgt, kan ikke tillate seg ekstreme standpunkter. De må holde idéene sine innenfor grenser som er allment akseptert. Vinduet for det akseptable er fylt opp av forslag som har blitt stemplet av ekspertene, er kontrollregnet av statistiske byråer og har gode odds for å bli godtatt. Går de utenfor dette vinduet, blir de fort stemplet som urealistiske eller irrasjonelle av medier og politiske motstandere. Styringspartiene maner til ansvarlighet, men denne ansvarligheten begrenser seg stort sett til den årlige budsjettbalansen. Ansvarlighet i dag må vel være å utforme en politikk for et bærekraftig samfunn innenfor naturens tålegrenser. Det er ikke mange kimer å finne til slik ansvarlighet blant de etablerte politiske styringspartiene. 

Men det er likevel ikke slik at politikerne ikke kan gjøre noe. Om de erkjenner sin egen begrensning, om de innser at de selv er maktesløse fordi alle løsninger innenfor den bestående samfunnsmodellen forutsetter fortsatt økonomisk vekst, om de innser at de er svinebundet av et galopperende næringsliv, så kan de i hvert fall stimulere til nytenkning i akademia og i sivilsamfunnet. Og de må være villige til å rokke ved noen av pilarene i vår politiske maktstruktur. Det er ikke en gang sikkert at vår norske implementasjon av maktens tredeling, slik den ble innført med parlamentarismens gjennombrudd i 1884, er den riktige lenger. Vi trenger uredde politikere som tør å stille så grunnleggende spørsmål. Jeg tror historiebøkene om hundre år vil drøfte hvorfor det tok så fryktelig lang tid å innse at selve det parlamentariske system stod i veien for å løse de åpenbare problemene som vekst-tankegangen hadde skapt. Hva fikk menneskene til å høste de siste restene av klodens produksjon uten å tenke på de neste generasjonene. Hva slags moral hadde menneskene i begynnelsen av det 21. århundre? Hvorfor klarte vi ikke å endre kursen?

EN SAMLENDE PROGRAMERKLÆRING

Men om ingen foreløpig har sett lyset, er det likevel mye som kan initieres innenfor rammen av vårt politiske system, initiativ som i første omgang er ufarlige og sannsynligvis vil samle bred politiske støtte. Følgende programerklæring kunne for eksempel ha gått inn i de fleste partiprogrammer:

Partiet erkjenner at dagens vekstbaserte politikk ikke er bærekraftig og at våre etterkommere vil få det mye vanskeligere enn oss om vi fortsetter å benytte økonomisk vekst som hovedmål for politikken. Dagens utvikling vil føre til irreversible klimaendringer som vil utløse globale kriser og politisk ustabilitet. Vi vil arbeide for å gi kommende generasjoner like god tilgang til natur og miljøressurser som vi selv har. Det krever en grunnleggende kursomlegging i hele den vestlige verden, og Partiet vil være en pådriver for slike dyptgripende endringer i Norge, selv om det kan innebære at vi må gi avkall på andre goder. Utgangspunktet for hvordan vi organiserer samfunnet vårt må være planetens tålegrenser. All politikk er basert på en antropologi, et menneskesyn. Vårt menneskesyn er ikke forenlig med framvoksende transhumanistiske strømninger. Naturvitenskaplige metoder kan aldri forklare menneskenaturen fullt ut. Partiet erkjenner at vi ikke har løsningene på dagens største utfordringer. Ideologier som tidligere har vært veivisere for vårt parti, gir ikke lenger svar på de viktigste spørsmålene i vår tid. Vår viktigste drivkraft er vårt moralske ansvar for framtiden, ikke fortsatt økonomisk vekst. Vi innser at vi trenger en ny økonomi hvor økologisk balanse og reelle menneskelige verdier og behov står i sentrum, ikke penger og teknologi. Endringene vil kreve strukturelle endringer i balansen mellom stat, næringsliv og kulturliv. Partiet vil aktivt stimulere alle frie initiativ i sivilsamfunnet og i akademia som kan hjelpe oss med å peke ut en ny kurs.

Noe sånt. Ville ikke denne programformuleringen kunne inngått i de fleste politiske partienes plattform, kanskje med unntak av FrP? Kanskje den til og med kunne ført til overraskende allianser mellom partier som tradisjonelt befinner seg på hver sin side av den utdaterte rødblå streken.

Mange vil kanskje si at denne formuleringen ligger tett opp mot MDG, og det kan vel stemme til en viss grad, men det er en viktig forskjell også her. MDG har lagt seg på en linje hvor de vil samarbeide med høyre- eller venstrepartier fra sak til sak. De har ikke frontet behovet for en gjennomgripende system-endring for å komme ut av den vekst-baserte økonomien i særlig grad. De ser foreløpig ut til å mene at grønn vekst innenfor dagens strukturer er tilstrekkelig.

Et parti med en slik eller lignende formulering i sitt program ville fått min stemme, nesten helt uavhengig av politisk farge for øvrig. Men det holder selvfølgelig ikke med en god programerklæring. Partiet må også vise evne til å prioritere denne overordnede verdiforankringen i praktisk politikk. De må være trofast mot denne formuleringen og prioritere den foran alle andre interessegrupper som kjemper for sine særinteresser via omfattende lobbyvirksomhet. Jeg er sikker på at det finnes slike politikere i de fleste partiene, og jeg er ganske sikker på at det er mange utålmodige velgere som lengter etter noen dristige politikere som tør å utfordre markedsliberalismen i sin nåværende form. Kanskje vil det første partiet som tør å utforme et slikt mål for politikken oppleve et overraskende byks på meningsmålingene?

NY ØKONOMI

For å syreteste om det aktuelle partiet mener alvor med denne prioriteringen, må det derfor også bestå denne utfordringen: Partiet må umiddelbart opprette et nytt organ, la oss her bare kalle det «Rådet for politisk nyorientering». Rådets hovedoppgave er intet mindre enn å utvikle en ny bærekraftig og rettferdig samfunnsmodell, frikoblet fra dagens partipolitiske føringer. Rådet skal foreslå tiltak som gradvis erstatter vår forbruksdrevne og materialistiske vekstøkonomi med en økologisk økonomi som er drevet av reelle verdier, livskvalitet og økologisk balanse.

Dette er selvfølgelig ikke gjort i en håndvending, men det haster med å komme i gang. Og Rådet kan jo levere forslag underveis. Om de til slutt lander på en moderat form for kapitalisme eller noe helt annet, vet ingen i utgangspunktet. Dette må være et fritt initiativ. Den kapitalistiske varianten fra 60- og 70-tallet var uansett mye bedre enn den vi har nå etter 40 år med markedsfundamentalisme. Kanskje kommer de ut med helt nye samfunnsmodeller. Kanskje blir det markedsliberale løsninger på noen områder og planøkonomiske løsninger på andre. Eller kanskje noe helt nytt? Jeg ser at enkelte økonomer nå tar til orde for å blåse liv i anarkistisk tankegods igjen, med desentraliserte strukturer, lokal makt og lokalt eierskap, en økonomi som bygger på samarbeid og solidarisk frihet i stedet for konkurranse og konflikt. Vi må ha tillit til at denne ressursgruppen kommer opp med forslag som skritt for skritt tar oss i riktig retning ut fra en helhetlig bærekraftig betraktning. Politikerne må først og fremst lytte til Rådet. Tradisjonelle bånd til LO, næringslivsorganisasjoner, landbruksorganisasjoner osv. må vike dersom de er i konflikt med Rådets anbefalinger, men det er fortsatt folkevalgte parlamentarikere som har det siste ordet.

Vil ikke et nytt råd bare føre til endeløse nye utredninger og debatter? Hvorfor skulle dette rådet fungere bedre enn tidligere initiativ i samme retningen, som for eksempel Erik Dammans «Forum for systemdebatt» eller Bondeviks «Verdikommisjon»? Det er faktisk noen forskjeller. For det første springer dette rådet ut fra et politisk initiativ, nedfelt i partiets program, en politisk og moralsk erkjennelse av at en grunnleggende kursendring er nødvendig for at våre etterkommere skal kunne arve et samfunn i økologisk balanse. Partiet har innsett at det haster og at det trenger hjelp for å finne denne nye veien. Det vil utnytte den kraften som ligger i sivilsamfunnet. Partiet vil få bred støtte for sine mål, men vil krangle med de andre partiene om midlene. Noen vil fortsatt sverge til tradisjonell liberalisme, mens andre vil tviholde på sosialistiske løsninger. Om bare politikerne kunne innsett at de etablerte ideologiene ikke gir svar på dagens utfordringer, ville de kanskje kunne sett på Rådet som en felles ressurs som alle kunne støtte seg på for å fornye partiene og bringe dem ut av fortiden. Rådet må overleve skiftende regjeringskonstellasjoner.

SLIPP NYE TANKER TIL

Politikerne må holde seg unna dette nye rådet. De må ikke sette opp tunge, kronglete mandater, partipolitiske føringer, målepunkter og betingelser. En forutsetning for at et slikt arbeid skal bli fruktbart, er at det får arbeide «bottom-up» i full frihet, uavhengig av dagens økonomi og politiske system og uten bindinger til oppdragsgiver, enten det er et departement eller et universitet, eller andre. Politikerne skal bare sørge for å bevilge en rimelig lønn til deltakerne og dekke reiseutgifter og andre kostnader. Rådet må organisere og prioritere sitt arbeid selv og bygge på enkeltmedlemmenes engasjement og drivkraft – den finnes i rikelig monn i sivilsamfunnet. De må velge fritt hvor de vil hente sin inspirasjon fra. Selv finner jeg mange relevante tanker for vår tid i Rudolf Steiners hundre år gamle tregreningslære, men det finnes rikelig med annen litteratur å øse av. Også her må medlemmene velge fritt ut fra sitt individuelle ståsted. Næringsministeren eller andre maktpolitikere trenger ikke være redde for at dette er udemokratisk, anarkistisk eller uansvarlig – folkevalgte organer skal fortsatt ha det siste ordet før endringene vedtas og iverksettes. Men de partiene som mest aktivt slutter opp om Rådets anbefalinger, vil sannsynligvis også vinne folkets stemmesedler og tillit.

En annen viktig konsekvens av et slikt råd er at det vil kunne gi oss tilbake troen på at det går an å komme ut av hengemyra. Det vil kunne gi en selvforsterkende effekt. En av grunnene til at alt blir ved det gamle, er at ingen foreløpig ser noe alternativ. Vi trenger inspirasjon, noe som gir oss mot og viljestyrke, en ny gnist som kan vekke troen på at en annen virkelighet er mulig og at det eksisterende systemets sotteseng ikke er reisens ende.

Og hvem skulle arbeide i et slikt råd? Igjen må man tenke alternativt. Det holder ikke å vise til gode forskningsresultater og mange publikasjoner. Dagens oppsplittede universitetsstruktur og forskningsparadigme er en del av problemet. Det er ikke nødvendigvis en ren naturvitenskapelig tilnærming til problemstillingen som er avgjørende – det har vi for så vidt prøvd i mange år. Ensidig naturvitenskapelig tenkemåte innen økonomi og samfunnsfag må erstattes av en mer helhetlig, hermeneutisk og menneskelig forståelse. Rådet må selvfølgelig få full tilgang til alt som finnes av forskningsrapporter og bygge videre på dette, men de må selv finne ut hvordan de vil balansere en naturvitenskapelig og en humanvitenskapelig tilnærming til oppgaven. Sett gjerne ledende alternativ-økonomer ved UiN i førersetet så får vi en dose distriktspolitikk inn også. Da har vi også sikret oss støtte fra Senterpartiet.

Det ville vært enkelt og fristende å liste opp 50 fremragende norske navn som kunne vært motoren i dette nye rådet, fysikere, biologer, økonomer, samfunnsvitere, filosofer, forfattere, samfunnsdebattanter, aksjonister osv. Gjennom arbeidet med denne boka har jeg kommet over en mengde engasjerte og kloke røster på forskjellige nettsteder. Det viktigste rekrutteringskravet må være engasjement og genuin interesse. De må dele bekymringen for dagens utvikling og være gode til å samarbeide, men ellers må de gjerne ha vidt forskjellig bakgrunn og erfaring. Kanskje er det blant de framstående akademikerne som har tillatt seg å være «uvitenskapelige» i det offentlige ordskiftet vi finner de beste kandidatene. Som jeg har påpekt i tidligere kapitler er dagens vitenskapsparadigme også konserverende.

Rådet kan ikke være et prosjekt med begrenset varighet. Det må etableres som et permanent rådgivende organ i forhold til de grunnleggende politiske problemstillingene. Rådet må komme med konkrete, gjennomførbare forslag til politikerne. I en slik tenkt situasjon må det være en fordel at vi står utenfor EU. Det er tross alt enklere å endre kursen til en ferge med 6 millioner mennesker om bord enn til et digert cruise-skip med over 500 millioner passasjerer. 

EØS-medlemskapet er nok også et hinder for å gjøre grunnleggende snuoperasjoner. Audun Lysbakken har sagt at EØS fungerer som et abonnement på markedsliberalistisk høyrepolitikk.. Kanskje er det på tide å inngå sterkere avtaler og forpliktelser med utenforland, tosidige avtaler hvor realverdier og gjensidig nytte kommer inn som viktigste drivkraft, framfor finansielt utbytte. Om vi klarer å handle med land i den tredje verden uten å legge igjen det meste av fortjenesten i gigantiske multinasjonale selskaper, ville det vært et skritt i riktig retning. 

Johan Galtung og Dag Poleszynski har i mange år arbeidet med alternative tilknytninger for Norge. Allerede i 1992 ga de ut en bok som skisserer et bærekraftig, uavhengig Norden, basert på et dypere og utvidet nordisk og nord-atlantisk samarbeid. I en artikkel i Aftenposten 1. mars 2020 fremmer de denne modellen på nytt, nå som et svar på miljøutfordringene. Stikkord for denne modellen er sjølberging, uavhengighet og små-skala «bottom-up» samarbeid, eller samarbeidende assosiasjoner som Rudolf Steiner kanskje ville kalt det. Jo, det er mye spennende stoff å ta tak i der ute, om noen virkelig ville prioritert grunnleggende endringer.

Den eneste grunnen til at vi tviholder på markedsliberalismen som det store Svaret på alle problemstillinger, er at det ikke finnes noe alternativ. Men det finnes allerede en rekke gode forslag der ute i det internasjonale sivilsamfunnet og i akademia, en ny økonomisk tenkning som går på mer styring av økonomien, mer spredt og demokratisk eierskap og mer regulering av finansbransjen. Det finnes også teoretisk litteratur om kretsløpsøkonomi eller dypgrønn økonomi, med Jacob Bomann Larsen og professor Ove Jacobsen som framtredende norske representanter. Slike folk stiller sterkt når Rådet skal konstitueres. I det hele tatt tror jeg det sitter en mengde skarpskodde akademikere og klør i fingrene etter å ta fatt på et slikt arbeid.

Selv om Rådets mandat er langsiktig og strukturelt, må det komme opp med anbefalinger som det er mulig å innføre både på kort og mellomlang sikt. Vi trenger ikke vente på det store ideologiske lyset for å komme i gang med tiltak. De fleste initiativene vil kunne forsvares og begrunnes både av liberalister og sosialdemokrater.

Ett av denne bokas hovedpoenger er at rendyrkingen av abstrakt, reduksjonistisk hodetenkning har smittet til alle områder og trukket oss i opportunistisk og relativistisk retning, symbolisert ved homo economicus. Nesten alle sektorer trenger radikal omlegging om vi skal klare å snu utviklingen i bærekraftig retning for menneske og miljø. Noen tiltak kan iverksettes raskt, andre vil kreve modning og langsomme prosesser. Poenget er at Rådet alltid må tenke bredt og helhetlig og gi politikerne tilstrekkelig begrunnelse og trygghet slik at de tør å ta de første skrittene i riktig retning. Kanskje er det dette de til syvende og sist lengter etter fordi de har innsett at partiprogrammene ikke lenger gir svar på de viktigste spørsmålene i vår tid. Men det skjer nok ikke endringer av betydning før modige politikere, både på høyresiden og venstresiden, tør å ofre noen av sine hellige kuer.

HELHETSTENKNING KREVER MOT, IKKE PR-BYRÅER

Og hvordan skulle Rådet for politisk nyorientering finansieres? Det er det enkleste problemet. Både i privat og offentlig virksomhet brukes det nå gigantiske summer på lobbyvirksomhet. Men de aktørene som har finansielle muskler til å hyre inn dyre konsulentskaper for å få gjennomslag for sine saker, trenger egentlig ikke noe drahjelp. Det er et demokratisk problem at de som allerede er sterke, kan kjøpe seg til økt innflytelse. Informasjon er bra, men dette handler for det meste om påvirkning i enkeltsaker. Hverken miljøet eller demokratiet er tjent med at makt flyttes til PR-byråene fordi det tilslører helhetsperspektivet. Våre folkevalgte politikere dekker seg bak ord og strategier som er fin-spikket og sminket av rådgiverne som sitter på bakrommet.

Om vi vil, kan vi altså med enkelhet hive ut alle disse bullshit-jobbene. Om noen tjener på dem, må det være maktmennesker som søker gjenvalg eller interessegrupper som i noen tilfeller lykkes med å få gjennomslag for enkeltsaker. Men for samfunnet som helhet er det tvilsomt om dette er fornuftig pengebruk. De store endringene trenger en helhetlig tilnærming. Enorme midler som i dag benyttes til kommunikasjon og påvirkning kan frigjøres med et pennestrøk, og vips – så har vi finansiert Rådet og en mengde andre nye, viktige initiativer. Politikerne kan velge en slik prioritering – om de tør.

Jeg har tro på at det finnes anstendige, velmenende politikere som faktisk ønsker å komme ut av den ødeleggende vekstspiralen og skape en bærekraftig og rettferdig framtid for våre barn. Mange av dem føler seg sikkert ubekvemme ved å være maktesløse i forhold til de gigantiske kreftene som virker i motsatt retning. Men det er tross alt Stortinget som sitter på toppen av maktpyramiden. Og vi velger våre politikere via transparente demokratiske prosesser – det er slik det må være i et velfungerende demokrati.

Men demokratiet krever politikere med en sterk ryggrad og integritet. De kan ikke og skal ikke gjøre alle fornøyd. De blir utsatt for press fra mektige interessegrupper, lobbyister, store bunker med utredninger og sakspapirer, en pågående presse som forlanger kjappe svar, og de må helst være litt sjarmerende og kjappe i replikken på TV. De kan vel knapt rekke annet enn å holde sånn noenlunde tritt med all den informasjonen de blir bombardert med. Det kan umulig bli tid til annet enn å tenke lineært, bare svare og stemme så forutsigbart og enkelt som vi og partiet krever av dem.

De trenger hjelp og utradisjonelle virkemidler, ikke nye endeløse ekspert-utredninger innen et avgrenset fagfelt, ikke flere PR-rådgivere. Med nye satsingsområder følger ofte «friske penger», men de tiltakene som trengs nå er mer avhengige av «friske tanker». Vi samler uendelig masse kunnskap og statistikk – men ser ikke skogen for bare trær. Rådet for politiske nyorientering kunne vært et slikt utradisjonelt demokratisk tillegg, en tverrfaglig sammensetning av engasjerte mennesker som tenker nytt og friskt og hjelper politikerne med å se helheten, slik at de overordnede målene som er nedfelt i programerklæringen langsomt kunne blitt virkelighet.

Politikerne har på mange måter allerede abdisert. Så lenge det er nok vekst til at alle får litt mer i neste statsbudsjett, hangler vi videre i samme retning. Politikerne har sine årlige krangler om de små justeringene i statsbudsjett, men debattene virker meningsløse i det store perspektivet.

De som nå har makt, tenker kortsiktig og egennyttig. De har sterke stemmer og en skokk med rådgivere, advokater og PR-folk. Naturen har ingen slik stemme – den bare er der som et levende bevis på livets mirakler og vår sårbarhet. De svakeste blant oss er også dårlig representert på lista over maktmennesker. I sivilsamfunnet finner vi organisasjoner som forsøker å gi naturen og livet en stemme, men de har foreløpig ikke nådd fram til maktens korridorer. I anstendighetens navn blir noen av dem fra tid til annen bedt om å komme med en høringsuttalelse når reformer skal innføres. Reell innflytelse har de ikke, men politikerne har makt til å gjøre noe med dette misforholdet. De bestemmer selv hvem de vil alliere seg med.