Filosofi for Konfirmanter

Gud og det store smellet

”Jeg tror ikke på Gud, jeg tror på Big Bang.”

Slik kunngjorde syvåringen sitt nye credo, og bekreftet dermed sin kulturs barnetro. Fortellingen om Det store smellet er vår tids skapelsesberetning for opplyste barn i alle aldre. Det er kanskje slemt å pirke borti barnetroen med logiske analyser. Men en kultur som tror seg å være mer voksen enn alle eldre kulturer, og hvis selvbilde er i ferd med å vokse inn i himmelen, får heller tåle det.

Så her følger oppgaven: Finn fire feil ved utsagnet – ”jeg tror ikke på Gud, jeg tror på Big Bang”.

 

Et umulig utsagn

Gud er et veldig stort ord. Hvem eller hva snakker vi om?

Den syvende far i huset? En gammel mann i hvit nattskjorte? All værens sum? Et høyeste, personlig vesen hinsides det materielle univers? Logos? Verdensfornuften? Den universelle bevissthet? Den innerste margen i alle ting? Meningene er mange og til dels motstridende.

Det tør være åpenbart at enhver som sier ”jeg tror på Gud” eller ”jeg tror ikke på Gud”, foregir å mene noe med ordet ”Gud”, hvilket da må være ens egen forestilling (eller i beste fall begrep) om hva som menes med ordet ”Gud”.

”Jeg tror ikke på Gud”, betyr i så fall: ”Jeg tror ikke på min egen forestilling om Gud” eller ”jeg tror ikke min forestilling om Gud svarer til noe virkelig”. Slik forstått er utsagnet logisk konsistent. Men det er ikke relevant for andre enn dem som deler min forestilling. For dem som mener noe annet med ”Gud”, er det selvsagt irrelevant.

Hvis ”jeg tror ikke på Gud” skal hevdes i ordrett mening, må ”Gud” referere til Gud og ikke til en vilkårlig forestilling om Gud. Men her er kun to veier åpne, og begge ender blindt: Enten har du erfart Gud, eller du har ikke erfart Gud. I det første tilfellet kan du saktens referere til Gud. Men siden du vet at Gud finnes, kan du ikke konsistent hevde: ”Jeg tror ikke på Gud.”

Hvis du ikke har erfart Gud (hvilket uansett vil være tilfelle om Gud ikke finnes), kan ditt utsagn om Gud ikke gjelde noe annet enn din forestilling om Gud. I så fall vil ”jeg tror ikke på Gud” måtte bety: ”Jeg tror ikke på min egen forestilling om Gud.”

”Jeg tror ikke på Gud”, er slik (i ordrett mening) et logisk umulig utsagn.

Syvåringens forestilling om Gud, var antakelig nokså nær bildet av en langskjegget og svært gammel mann i hvit nattskjorte som (ifølge ubekreftede rykter) residerer et sted ovenfor skyene. Det er en forestilling som blir nokså problematisk etter hvert som vi lærer mer om planetsystemet og verdensrommet. Før eller siden blir det umulig å tro på den.

Opplyste barn i alle aldre regner det nå som mer rimelig å anta at vi er det heldige resultatet av en eksplosjon, av Big Bang, som syvåringen har lært å kalle det. Men er det Big Bang han tror på? Eller tror han på sin forestilling om Big Bang? Samme problem og samme svar: Selvsagt tror han på sin – og vår kulturs – barneforestilling om Big Bang. Og den er i all enkelhet slik: En gang skal universet ha oppstått med et stort smell. Og så føk stjernestøvet  ut til alle sider, og siden har det fortsatt med å fyke utover i rommet. Dette er vår kulturs skinnmagre skapelsesberetning, i grove trekk.

Det som vanligvis ikke tas med i denne lettversjonen, er at også tid og rom oppsto i og med Det store smellet. Før det fantes ikke tid og rom. Smellet skjedde altså ikke på noe bestemt ”sted”, og det var heller ikke noe ”før” det skjedde. Alt dette betyr selvsagt at vi har nådd grensen for det språket kan uttrykke og tanken kan fatte. Men vi skjønner i det minste at alt som er, må ha oppstått fra ingenting: Creatio ex nihilo, som det en gang het. Dette ligner sterkt på kunststykker vi før pleide å tilskrive Gud. Det vil si: De overgår Gud. For når Gud skaper ex nihilo, er det i det minste noen som skaper noe av ingenting. Men her inviteres vi til å tro på at ingen skaper noe av ingenting. Og det er en langt drøyere munnfull.

I begynnelsen var Ordet. I begynnelsen var Eksplosjonen. Kan begge ha rett? Selvsagt kan de det. Når vi skal bygge et hus, må vi først rydde grunnen. Bygger vi på solid fjellgrunn, må det først sprenges. Altså: I begynnelsen var eksplosjonen. Men hvor er det blitt av ordet (eller tanken) som gikk forut for sprengingen? Ikke et spor å se? Om det ikke står ”Fyr!” (eller ”Bli lys!”) skrevet med ildtegn på grunnmuren, så har ikke desto mindre den logos – den ideen – som bevirket byggeprosjektet skrevet seg inn i hver del av det. Og i lys av denne ideen kan vi forstå det ferdige bygget så vel som byggeprosessen.

* * *

Den som sier: Jeg tror på Big Bang, mener i regelen: Jeg tror på min forestilling om Big Bang. (Hva skulle han ellers mene?) Dersom hans forestilling er like enkel som syvåringens, begrenser den seg til å si: I begynnelsen var eksplosjonen. Og hva som var før, vet jeg ikke. Men straks vi tar inn over oss at det ikke var noe ”før”, blir denne forestillingen problematisk. Uten tid, ingen bevegelse. Da blir det krevende å få sparket i gang en eksplosjon. Uten et begrep om en virkelighet hinsides tid og rom, svinner håpet om en rasjonell begripelse. I dette perspektivet er forståelse forbeholdt dem som har forenklet sin forestilling om Det store smellet ned til et nivå der de kan håndtere den. For de som forholder seg til en større og mer problematisk virkelighet, vil forestillingen vokse ut over det som tanken (i det minste den analytiske og kausale) kan begripe.

Den som ikke er sjokkert over kvantefysikken, har ikke forstått den, mente Niels Bohr. Det han siktet til var et fenomen tilsvarende det vi støter på når vi dukker ned i Big Bang-teorien: at den ikke lar seg utlegges av en analytisk logikk. I det minste er det slik om vi går ut fra at det materielle univers går forut for det mentale eller åndelige. For er det noe materien med dens energier ikke kan unnvære, er det tid og rom.

Ikke desto mindre har utsagnet jeg tror på Big Bang en rasjonell form. Det inviterer til en rasjonell dialog. Vi kunne f.eks. følge opp med spørsmålet: Hvorfor gjør du det?  Og vi ville da forvente et svar som i prinsippet var til å forstå. Men om vi tar inn bare litt mer informasjon enn det en syvåring kan fordøye, viser det seg altså at Det store smellet i prinsippet ikke er til å forstå. Det eneste vi kan tilby som svar på oppfølgingsspørsmålet, blir det samme som Tertullians forsvar for den kristne tro: Credo quia absurdum est – Jeg tror fordi det er absurd.

Kort sagt, den som sier: Jeg tror på Big Bang, forespeiler en logisk rasjonalitet, som det ikke er dekning for.

Sviktende rasjonalitet

Ikke troens diskurs

Det er potensielt mye undertekst til utsagnet: Jeg tror ikke på Gud, jeg tror på Big Bang. En del av denne underteksten, lyder slik: Jeg tror ikke på Gud, fordi Gud ikke kan bevises vitenskapelig / er usannsynlig / er et spørsmål en ikke kan vite noe om, osv. Og motsatt for Det store smellet: Jeg tror på Big Bang, fordi det kan bevises vitenskapelig / er sannsynlig / er et spørsmål en kan vite noe om, osv.

Altså: Gud hører til kategorien ”tro”, Big bang hører til kategorien ”viten”. Men idet vi beskjedent sier at vi tror på Big Bang, dobbelt-kommuniserer vi subtilt. For om Det store smellet er en sak for vitenskapen, hører det nettopp ikke til troens diskurs. Da er det ikke noe vi skal tro på.

Riktignok arbeider vitenskapen med hypoteser, som er antakelser om det vi ikke vet sikkert. Men vitenskapens hypoteser er likevel noe helt annet enn en eksistensiell eller religiøs tro. Hypoteser skal etter idealet ”holdes med lett hånd”. De skal ikke være livets faste grunnvoll. Da stivner de til dogmer, og så er vi ute av vitenskapen. For den religiøst troende, er troen derimot ikke noe en holder med en lett hånd, men noe en har investert livet sitt i.

Når ”jeg tror ikke på Gud” sidestilles med ”jeg tror på Big Bang”, er det ikke vitenskapen som har smittet over på religionen, men omvendt. Troen er i begge tilfeller eksistensielt ladet; den holdes ikke med lett hånd. Men da blir dobbelt-kommunikasjonen falsk: Vi foregir å henvise til noe som sorterer inn under vitenskapen (Big Bang), men vil ikke føye oss etter vitenskapens ideal om hvordan vi håndterer hypoteser. Slik ender vi opp med å forråde vitenskapen og gjøre den til et trosanliggende.

La oss se på underteksten til det første leddet, nærmere bestemt utsagnet om at Gud er et spørsmål en ikke kan vite noe om.

Grensen mellom tro og viten har i store trekk ligget stabilt siden opplysningstiden, da den store utskiftningen mellom vitenskapen og kirken fant sted. Da middelalderens sameie-virkelighet skulle oppløses, ble vitenskapen tildelt naturen, den ytre verden, mens kirken fikk sjelens og åndens verden. Dette eksistensielle jordskiftet bygget på den kartesianske dualismen, som opprettet en uoverstigelig grense mellom den ytre og den indre verden.

For vitenskapen var det viktig å begrense religionens myndighetsområde. Det var nødvendig å reservere et eget område, der kirken ikke kunne trampe inn på sine tunge kardinalføtter, slik den hadde gjort i spørsmålet om det kosmologiske verdensbildet (Bruno, Galilei). Men det var også mange som bekymret seg for at troens område skulle bli invadert av vitenskapens folk. I innledningen til den andre utgaven av ”Kritikk av den rene fornuft” (1787), erklærte filosofen Immanuel Kant at han ”måtte begrense vitenskapens område for å rydde plass til troen”. Etterhvert ble det reist en høy mur mellom ”det vi kan vite noe om” og ”det vi kun kan tro på”. Og på begge sider av muren har det siden patruljert grensevakter med skarpladde våpen.

Det jeg kan vite noe om, er grovt sett det materielle, det som kan veies, måles og telles. Jeg kan vite noe om stoff i bevegelse, f.eks. hva som skjer med atomer som kollapser. Derimot kan jeg ikke vite hva som skjer med det jeg kaller ”jeg”, når kroppen min kollapser. Om det kan jeg få tro hva jeg vil. Så sier vitenskapens og religionens konsensus.

Men ikke fornuften. For selvsagt er det ikke logisk umulig at en skulle kunne vite noe om jegets skjebne etter døden. Ikke desto mindre har så vel kirke som vitenskap fortsatt med å vokte dette grenseavsnittet med nidkjærhet og straffe enhver grensekrenkelse. Tross utallige rapporter om det motsatte, er det ennå en utbredt oppfatning at vi ikke kan vite noe om ”livet etter livet”, hverken om dets eksistens eller eventuelle innhold. Men av de fire leddene i utsagnet – jeg vet det ikke, og ingen andre vet det, eller har noensinne visst det, eller vil noensinne komme til å vite det – er det bare første ledd som er logisk holdbart. Vi kan vite hva vi selv ikke vet pr dags dato. Men såfremt det gjelder tenkbare objekter for viten, er det overmodig å sette grenser for hva vi kan komme til å vite, og ikke minst for hva andre kan tenkes å vite eller komme til å vite. Selvsagt finnes det faktiske grenser for viten. Men de er alle bevegelige og temporære, enten de nå er historiske og kulturbestemte eller private.

Som nevnt var Kant stemt for å reservere et troens område, som vår viten for evig skulle være stengt ute fra. At det skulle være ønskelig – eller overhodet mulig – å gi deler av virkeligheten en slik evigvarende beskyttelse mot innsikt og viten, er en besynderlig tanke. Ikke desto mindre blir gnosis – å ha viten om det oversanselige – regnet som selve urkjetteriet. I fordømmelsen av denne kroniske grensekrenkelsen, forenes kirke og vitenskap. Grensen patruljeres like ivrig på begge sider av muren.

Folk som snakker med dem på den andre siden, er ikke normale. Det er noe alle vet. Teologen kan fortelle oss at engler kun er ”et bilde på Guds godhet”. Alle engler som våger seg innenfor kirkens port, risikerer å stivne til et bilde. Og så blir det selvsagt umulig å føre en fornuftig samtale med dem. Det er heller ikke god tone å snakke med eller til de avdøde, hverken i begravelsen eller senere. Det var teologen Inge Lønnings siste beskjed til folket før han gikk bort.

Forresten er det ikke bare teologer som blir opprørt over slikt snakk. Det blir også Dagbladet og Trygve Hegnar (google selv!). Så da vet vi at det må gjelde noe viktig.

Også i vitenskapens leir er gnosis et farlig kjetteri. Her risikerer vi å få bekreftet en vond mistanke om at ”vitenskapens verden” ikke er hele verden. Verre: Vi risikerer å måtte innse at ”vitenskapens verden” er et mindre reservat innenfor en større virkelighet. Enda verre: At den større virkeligheten kontinuerlig interagerer med dette reservatet, som strengt tatt må forstås i lys av denne interaksjonen.

Grensen mellom tro og viten, er altså bevegelig. Den fjerde feilen er dermed den implisitte antakelsen om at grensen er fastlagt for evig tid, og at alt som er ”åndelig” kun kan være gjenstand for tro og ikke for viten.

Grensen mellom tro og viten

Må vi se, for å kunne vite?

Ingen har sett Gud, sier et gammelt ord. Den som ser bak Isis’ slør må dø, sier et annet ord. Ingen har kommet tilbake fra den andre siden, sier snusfornuften. Alt dette kan diskuteres. Men den felles antakelsen som ligger i bunn, er at vi må se for å kunne vite. Det vi ikke har sett, kan vi ikke vite noe om.

Slik tenker syvåringer. Dessverre tenker også store deler av voksenkulturen på samme vis. Men det skal bare en bitte liten besinnelse til for å kunne innse at dette ikke holder stikk: Også den blinde vet noe om verden. Et alt for billig poeng, kunne det innvendes, siden vi med ”sett” jo egentlig mener ”sanset”. Men heller ikke det siste holder stikk: Vi vet mye som vi ikke har sanset. Antakelig er det meste av vår viten utenomsanselig.

Jeg har aldri vært i Sør-Amerika. Men jeg mener å vite at kontinentet finnes, samt å vite en del om dets geografi, historie og natur. Selvsagt stoler jeg da på utenomsanselig og annenhånds informasjon, ting jeg har lest og er blitt fortalt. Hva er det som berettiger meg til å kalle dette ”viten” eller ”innsikt” fremfor ”tro”?

La oss først enes om at Sør-Amerika aldri kan iakttas i sin fullstendige realitet. Skjønt hele kontinentet kan overskues med ett blikk fra verdensrommet, vil et slikt ”levende kart” kun formidle det grove omrisset av geografien. Blant de fenomenene som ikke kan formidles i et slikt overblikk, er kontinentets natur og historie. Men også dette hører med til det store og mangfoldige fenomenet vi kaller Sør-Amerika. Enhver erfaring, eller sum av erfaring, av Sør-Amerika er slik sett ufullstendig. Inkariket – som er en vesentlig del av kontinentets historie – er hinsides all sanselig egenerfaring. Det vil si at alle – selv de som bor på kontinentet – må forholde seg til utenomsanselig og annenhånds informasjon. Så igjen: Hva er det som berettiger oss til å kalle dette ”viten” eller ”innsikt” fremfor ”tro”?

Det er erfaringen av mangfoldet, kvaliteten og koherensen i den informasjon vi mottar. Det gedigne fenomenet vi kaller Sør-Amerika, har skrevet seg inn i alle deler av denne informasjonen. Sør-Amerika er en fortelling som er for stor til å bli fortalt til endes. Men dens ånd og mening lever i alle små fortellinger som utgjør den store fortellingen. I de små fortellingene er hvert enkelt faktum lik et ord i en tekst. Hvert ord for seg er like eksakt – og like vagt – som løsrevne fakta. Men til sammen kan ordene danne en tett og spesifikk vev av mening, en sterk koherens. Slik er også alle fakta om Sør-Amerika vevd inn i et gedigent og koherent meningsmønster, en del av det mønster som binder verden sammen. Hva Sør-Amerika er, kan erfares i denne vev av mening.

Hermeneutikkens store filosof og fornyer i moderne tid, Hans-Georg Gadamer, har kalt dette ”det holistiske kriteriet for forståelse”. I sitt hovedverk, Sannhet og metode (1960), har han karakterisert det slik:

Bevegelsen mot en forståelse er konstant fra helheten til delene og tilbake til helheten. Vår oppgave er å utvide enheten av den forståtte mening sentrifugalt. Kriteriet for korrekt forståelse er at alle delene harmonerer med helheten. At en slik harmoni ikke er oppnådd, betyr at forståelsen har feilet.

Selvsagt er heller ikke en slik viten ufeilbarlig, like lite som kvantitative målinger og beregninger er det. Men som all ekte vitenskap, er hermeneutikken i prinsippet selvkorrigerende, fordi den bærer sin egen falsifikasjonsmetode med seg: At en slik harmoni ikke er oppnådd, betyr at forståelsen har feilet.

Spinner vi opp en god historie på fritt grunnlag, kan nok også den forsynes med en indre koherens. Men straks vi appliserer den på virkeligheten, vil det oppstå gnisninger, dvs. mangel på koherens. Virkeligheten – den store historien – yter motstand mot vilkårlige omdiktninger. Er vår fortelling om virkeligheten usann eller mangelfull, vil vi ikke oppnå ”harmoni” med verden.

Vår tid og kultur har kommet langt på det teknologiske området. Men idet vi ensidig forsøker å betrakte og behandle naturen – og mennesket – ut fra maskinens bilde, oppstår det merkbare gnisninger, blant annet i form av en galopperende økokrise. Skriften på historiens vegg staves disharmoni. Det tyder på at vi, tross vår teknologiske suksess, har diktet opp en usann eller mangelfull historie om virkeligheten.

Big Bang for 14-åringer

Når syvåringen er blitt 13-14, er det på tide å gjøre lettversjonen av BB litt tyngre. Da kan lærebøkene avsløre at tid og rom ikke fantes før Big Bang (sa jeg før?), uten at de lar det gå ut over humøret. Slik beretter læreboken KOSMOS 8 (2006:11) hvordan det hele begynte:

 

Forskere tror at alt stoff til å begynne med var samlet i en liten og kompakt kule. Den eksploderte, og dette store smellet – The Big Bang – gjorde at universet oppstod. Kjempeeksplosjonen frigjorde store støv og gasskyer, som med tida ble til planeter og stjerner. De fleste astronomer mener at The Big Bang skjedde i løpet av veldig kort tid, en gang for ca. 14 milliarder år siden. Da ble tid og rom til.

 

Alt dette er vel og bra, bortsett fra én ørliten detalj: at det manglet tid til å ”begynne med” noe som helst og at det manglet rom for ”en liten og kompakt kule”.