20 år etter 911
Har du syv sekunder?
I sine drøftelser må regjeringen vokte seg for oppkjøp av uberettiget innflytelse […] fra det militær-industrielle komplekset. Potensialet for en katastrofal vekst av feilplassert makt eksisterer og vil bestå. Vi må aldri la vekten av denne kombinasjonen true vår frihet eller våre demokratiske prosesser. Vi bør ikke ta noe for gitt.
President Dwight D. Eisenhower i sin
fratredelsestale, 17. januar 1961
1. Introduksjon
Syv sekunders oppmerksomhet
Vi lever i et åpent og fritt samfunn, sies det. Hvor åpent og hvor fritt det er, kan saktens diskuteres. Men det kunne utvilsomt vært verre. Det er i alle tilfeller verdt å forsvare den ytringsretten grunnlovens § 100 stadfester: «Frimodige Yttringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte.»
Vi forsvarer denne retten ved å bruke den. Det er ikke lenger noen selvfølge. Langsomt har en fryktkultur fått utvikle seg, der «frimodige ytringer» om bestemte «gjenstander» og kritikk av bestemte offisielle sannheter er blitt tabu. Journalister lærer veldig fort hva slags «gjenstander» og hvilken type kritikk det gjelder. Og når jobb og anseelse står på spill, vil de som regel føye seg etter de nye normene.
Jeg tolker det som et symptom på denne fryktkulturen at jeg har fått velmente råd om å «passe meg» for å si for mye om 11/9 for å unngå ubehagelige reaksjoner. Jeg har støtt på denne frykten før, som for eksempel da jeg skrev Folkefiender (2012), min forrige bok om tre brennhete tabutemaer. Her skrev professor em. Tore Midtvedt ved Karolinska Institutet et forord, der han hentydet til dette fryktfenomenet. Han avsluttet forordet slik:
Da jeg stilte meg selv spørsmålet om hvorfor jeg påtok meg å skrive dette forordet, fant jeg svaret på side 25 i manus, der Helen V. Ratajczak skriver: «Jeg er pensjonist nå. Jeg kan skrive hva jeg vil.» DS
Selv er jeg ikke blitt pensjonist ennå, men har heller ingen professorkarriere å spolere. Jeg velger å opptre som om vi levde i et åpent og fritt demokrati, der enhver kan komme med frimodige ytringer om hvilken som helst gjenstand. Å bøye seg for fryktkulturen er å bevege seg inn i en type samfunn ingen av oss ønsker å leve i.
Merkelig nok kan det synes som om selve byllen i fryktkulturen, det største tabutema av alle, gjelder en hendelse som skjedde i USA for snart 20 år siden. Det finnes en offisiell sannhet om denne hendelsen. Den må det ikke røres ved. Den er hellig. Skulle du reise spørsmål ved den og granske den med et kritisk blikk, kan du ikke regne med å møte senkede skuldre og saklige motargumenter. Derimot må du regne med personangrep og utestengelse, skyld-ved-assosiasjon og stemplinger. Har du en utsatt stilling, for eksempel som journalist eller politiker, vil du tenke deg om to ganger før du setter jobb og anseelse, forfremmelse og kollegial tillit på spill.
Jeg våknet sent opp til denne realiteten. I de første årene etter 911-hendelsen, stilte jeg ingen kritiske spørsmål ved den offisielle forklaringen. Mitt fokus var rett og slett helt andre steder. Som folk flest konsumerte jeg massemedienes overskrifter. Mer hadde jeg ikke tid til, trodde jeg. I ettertid ser jeg at det var nok med 7 sekunders oppmerksomhet for å skake troen på den offisielle sannheten om 911. Og 7 sekunder kan alle avse. Men så trengs det selvsagt også et hint med hensyn til hvilke 7 sekunder det gjelder.
Det nødvendige hintet fikk jeg av Niels Harrit, kjemiker og ass. professor emeritus ved Københavns Universitet. Han oppfordret folk til å se nærmere på hvordan World Trade Centers bygning 7 (WTC7) kollapset. Det tar 7 sekunder, eller 6,5 for å være helt nøyaktig. Den 190 meter høye bygningen styrtet sammen 7 timer etter tvillingtårnene. Alle 47 etasjer kollapset i fritt fall, perfekt symmetrisk. Den var ikke truffet av noe fly. Det var spredte kontorbranner i noen få etasjer.
11/9-kommisjonen hadde ingenting å si om kollapsen av WTC7. I kommisjonsrapporten – som skulle dekke 911-hendelsen i hele sin bredde – er den overhodet ikke nevnt.[1] Det skulle gå 7 år før NIST presenterte den offisielle forklaringen. Det var kontorbrannene, het det seg. Det hadde riktignok ikke skjedd tidligere at et høybygg med stålkonstruksjon hadde kollapset på grunn av brann. Men nå hadde det altså skjedd. Sjekk kollapsen selv, før du leser videre. Du kan for eksempel se den 2-minutters korte videoen: WTC7 – This is an Orange.[2]
Om det var mulig å rive slike høybygg symmetrisk og i fritt fall ved å fyre opp spredte branner i noen etasjer, ville det være et svært verdifullt patent. Det ville gjøre sprengningseksperter verden over arbeidsledige. Men det er selvsagt ikke mulig. Og om du fortsatt skulle være i tvil om det er slik, kan du jo lytte til en ekspert på kontrollert sprengning: Danny Jowenko on WTC 7 controlled demolition.[3] Eller du kan høre hva en veteran fra New York Fire Department (NYFD) – en som var på åstedet da det skjedde – har å si: 9/11 Firefighter Blows WTC 7 Cover-Up Wide Open.[4]
Bygningen kollapset altså med alle tegn på å være en kontrollert sprengning, som både var godt planlagt og vel utført. Det var flere vitneobservasjoner til eksplosjoner, noe som også kan ses og høres på videopptak.[5] NIST, som fikk ansvaret for den offisielle utredningen om WTC7-kollapsen, sier de ikke fant noen bevis for eksplosjoner. Men så lette de heller ikke etter slike bevis.[6] Det kalles «ikke se, ikke finne».
For enhver som innser dette, melder det seg nå et brennende spørsmål:
Om vi er blitt bedratt med hensyn til kollapsen av WTC7, hvilken grunn har vi så til å tro på resten av 11/9-forklaringen?
Det var med disse observasjoner og spørsmål min tvil begynte, en tvil som førte til at jeg måtte granske de offisielle dokumentene og kritikken av dem. Jeg gjør ikke noe forsøk på å gi et fullstendig bilde av hva denne kritikken har brakt frem i lyset. Jeg begrenser meg til de mest sentrale punktene, konsentrert omkring ett eneste spørsmål: Er den offisielle forklaringen troverdig? Det er der vi må begynne.
Å spørre slik betyr ikke å så tvil om hver eneste trivielle detalj i de offentlige rapportene. Selv 11/9-kommisjonens rapport, som er kalt en 571 siders løgn, inneholder mange riktige og viktige fakta.[7] Men spørsmålet om den offisielle forklaringens troverdighet går på om den i det store og hele prøver å gi og faktisk gir oss sannheten om hva som skjedde. Hvis svaret er nei, er det rimelig å forlange en uavhengig granskning av 911-terroren, eventuelt ledet av et internasjonalt tribunal. En profesjonell etterforskning av alt tilgjengelig bevismateriale, med edsvorne vitneforklaringer. Først en slik granskning kan komme til bunns i saken.
Noter
[1] WTC7 nevnes fire ganger (på s. 284, 293, 302 og 305), men det forties at den raste sammen.
[2] WTC7 — This is an Orange. https://www.youtube.com/watch?v=Zv7BImVvEyk
En mer teknisk-vitenskapelig tilnærming finner du i videoen: Basic Physics Experiments Prove 9/11 was an Inside Job (Raw). https://www.youtube.com/watch?v=8QLyum1gxBc
[3] Danny Jowenko on WTC 7 controlled demolition. https://www.youtube.com/watch?v=877gr6xtQIc
Mer om Jowenko-saken her: (Denne lenken er fjernet fra nettet!) http://wtfrly.com/2013/08/12/911truth-wtfact-31-demolition-expert-danny-jowenko-dies-in-one-car-accident/#.WxOYGK3JL-Y
[4] 9/11 Firefighter Blows WTC 7 Cover-Up Wide Open. https://www.youtube.com/watch?v=ALiMI7zrugE
[5] Synlige eksplosjoner: WTC 7 close up flashes explosions demolition collapse. (Denne lenken er fjernet fra Youtube.) https://www.youtube.com/watch?v=cK2TTl6LAnk
Hørbare eksplosjoner: WTC 7: Sound Evidence for Explosions. https://www.youtube.com/watch?v=ERhoNYj9_fg
Vitneutsagn om eksplosjoner: Barry Jennings WTC 7 (Explosions) Interview – building 7. (Det fortelles her om eksplosjoner i WTC7 til og med før WTC1 og 2 falt.) https://www.youtube.com/watch?v=3Tr0TZa3WeI
[6] NIST fant for eksempel ingen grunn til å lete etter spor av sprengstoff i WTC-støvet. Men da uavhengige forskere lette, ble de straks funnet. (Harrit et al. 2009) Etter at spor av nanotermitt var påvist, har NIST ikke gjort noen egne, tilsvarende tester for få disse funnene verifisert eller falsifisert.
Heftet og e-bok.