Hans-Petter Bredal

Frihet uten ansvar. Et samfunnskritisk helhetsperspektiv

“Haugseth skriver interessant om en fjerde vei i politikken. Han foreslår en ny politisk instans i det demokratiske systemet som skal sikre at det økologiske helhetsansvaret blir tatt vare på som grunnlag for den framtidige politikken.”

Frihet uten ansvar

En bokanmeldelse, skrevet av Hans-Petter Bredal

 

Vitenskapen er bærebjelken i det moderne samfunnet. Den sørger for framskritt, utvikling og økt frihet. Men like gammel som denne framskrittsoptimismen er også kritikken av de ødeleggende konsekvensene for mennesket, samfunnet og kulturen som følger med den vitenskapelige utviklinga. I 1749 vinner filosofen Rousseau priskonkurransen ved akademiet i Dijon i Frankrike hvor han avviser at vitenskapen og kunsten har bidratt til å foredle menneskenes moral og kultur. Han starter med dette kritikken av det moderne samfunnet.

Boka Frihet uten ansvar? beskriver det vestlige moderne samfunnet i dyp krise på flere plan, men først og fremst i dyp økologisk krise. Erik Haugseth har utdannelse som sivilingeniør fra NTH og arbeidserfaring innen utvikling av elektronikk i næringslivet. Han har også bred ledererfaring i teknologiutvikling. Den omfattende kritikken mot naturvitenskapens rolle i det moderne samfunnet kommer altså innenfra naturvitenskapen og det teknologiske miljøet. Erik Haugseth viser i boka si hvordan det han kaller ingeniørtenkninga har stått bak en teknologisk framgang som har gitt oss en materiell rikdom og medisinsk forbedring som har vært en enorm suksess. En styrke ved boka er nettopp den spennende og forståelige beskrivelsen av prinsippene for denne teknologiske revolusjonen, spesielt innafor datateknologi.

Men suksessen ved denne ingeniørtenkninga har i seinmoderniteten fått en stadig mer destruktiv virkning. Haugseth kritiserer transhumansimen som søker kontroll over sjølve den menneskelige livsprosessen. Den reduksjonismen som bestemmer mennesket som et deterministisk og manipulerbart stykke natur uten sjel og fri tenkning er et skremmende uttrykk for ingeniørtenkning på ville veier. Her viser Haugseth klart og engasjert hvordan moralsk frihet og åndelig utvikling ødelegges hvis ingeniørtenkninga anvendes utafor sitt legitime område. Den fører til en åndelig og moralsk krise.

Den største krisa i moderniteten er den økologiske. Haugseth viser med slående eksempler og overbevisende argumenter hvordan markedsliberalismen går som hånd i hanske med ingeniørtenkningas prinsipper. Reduksjonismen hvor ethvert fenomen kun oppfattes innafor kvantitative målbare størrelser, og hvor mål/middel-rasjonaliteten styrer det som oppfattes som fornuftig handling, er også markedsliberalismens paradigme. Haugseth viser hvordan mennesket reduseres til en egoistisk forbruker som tenker strategisk for å maksimere sin egen profitt eller materielle velstand. Naturen og miljøet blir de store taperne. Boka får slående fram hvordan økt materiell suksess innebærer økt økologisk krise. Ingeniørtenkning på avveier og markedsliberalisme uten tøyler skaper en sivilisasjons- og systemkrise.

Rousseaus løsning på vitenskapens og den moderne sivilisasjonens trussel mot menneskets ekte verdier, var å vende ryggen til politikken og politiske løsninger. Det er ikke Haugseths løsning. Kanskje er det mest spennende i denne boka forslagene til politisk løsning på systemkrisa. De er genuint politiske. Svakhetene i ingeniørtenkninga og i markedsliberalismen er mangelen på helhetstenkning og helhetsansvar. Denne mangelen fører til fokus på enkeltdelene som hver for seg kan kontrolleres og gis en fornuftig kausalforklaring. Men det som er rasjonelt og økonomisk lønnsomt for en bedrift, kan i en samfunnsmessig og økologisk helhet være umåtelig skadelig.

Så hvordan tenker Haugseth at den økologiske helheten skal bli tatt vare på innafor politikken? Politikerne er nemlig for styrt av å hele tida være populære hos velgerne. Det fører til at politikerne aldri tør å utfordre sine kjernevelgere. De blir konforme og lar utviklinga fortsette i samme spor. Dessuten er politikerne aller mest styrt av dyktige lobbyister fra sterke økonomiske særinteresser. Det økologiske helhetsperspektivet og det økologiske ansvar får slik liten plass i politikken.

Haugseth skriver svært interessant om en fjerde vei i politikken. Han foreslår en ny politisk instans i det demokratiske systemet som skal sikre at det økologiske helhetsansvaret blir tatt vare på som grunnlag for den framtidige politikken. Det er her boka har sin styrke og har størst politisk interesse. Her lanseres et konkret politisk forslag til en politikk som kan springe ut av en helhetsforståelse og dermed være grunnlag for å snu utviklinga før det er for seint. Tankene rundt det Haugseth kaller «Rådet for politisk nyorientering» som en ny politisk instans innafor vårt parlamentariske demokrati, er originale og svært viktige for den politiske debatten om hvordan politikken kan være på høyde med de alvorlige utfordringene vår tid står overfor.

Der Rousseau med sin modernitetskritikk innleder den romantiske reaksjonen og tilbaketrekninga fra det politiske samfunnet, markerer Haugseth seg med sin modernitetskritikk i boka Frihet uten ansvar? med en aktiv politisk nytenkning som er viktig og derfor verdt å sette seg inn i.

 

“Den største krisa i moderniteten er den økologiske. Haugseth viser med slående eksempler og overbevisende argumenter hvordan markedsliberalismen går som hånd i hanske med ingeniørtenkningas prinsipper.”