MANI OG MANIKEISMEN – Tekstutdrag fra boken VERDENSORDET

20 September 2018 / av pf-admin

Boken VERDENSORDET – BIDRAG TIL EN KRISTEN ESOTERIKK utkom i september 2018.

 

Her kan vi tilby et bearbeidet utdrag fra kapittel 9 i boken.

Bestill hele boken her...

Jeg Mani, Jesu Kristi apostel ved Guds – sannhetens
Faders – vilje, av hvem jeg også er blitt
født, han som lever og forblir i evighetenes
evighet, idet han er før alt og også forblir
etter alle ting. Alt hva som er blitt til
og vil bli til, er oppstått ved hans kraft.

Manis bekjennelse i Köln-kodeksen, et miniatyrskrift oppdaget i Egypt 1969.

Trond Skaftnesmo

Mani og manikeismen

* * *

Var Mani (216-276) en kristen esoteriker? Eller var han en zoroastrisk profet? Eller var han begge deler? Og hvordan oppfattet han selv sin rolle? Tradisjonelt er manikeismen blitt fremstilt som en persisk-zoroastrisk bevegelse med noen kristne og buddhistiske islett. Nyere skriftfunn viser imidlertid at manikeismen har sin rot i et kristent miljø. Dette kaster også lys over dens slektskap med middelalderens mest kjente kjetterbevegelse, katarene. Skjønt manikeismen i sin første skikkelse ble forfulgt og utryddet i vest, har den stadig gjenoppstått i nye skikkelser. Som en fugl Fønix har den hevet seg opp fra kjetterbålenes aske.

Artikkelen er et bearbeidet utdrag av en bok om den esoteriske kristendommen, som ventes publisert i 2018.

* * *

Profeten Mani etter en tradisjonell manikeisk fremstilling. Den syriske teksten betyr: «Mani, lysets budbringer».

Manis bakgrunn og liv

Inntil nylig var praktisk talt alt vi visste om Mani (lat. Manes) overlevert fra hans motstandere, fra skrifter som var laget for å nedkjempe et farlig kjetteri. Et klassisk eksempel på dette er Augustins Contra Faustum Manichaeum ([1]). Slike skrifter må naturligvis bedømmes i lys av at de var partsinnlegg i en kjetterstrid. Men manikeiske originalskrifter, som kunne dokumentere hva manikeismen faktisk sto for, har ikke vært lett å finne. Skjønt manikeerne var flittige bokskrivere, har deres skrifter i Vesten vært som sunket i jorden siden 400-tallet. Kjetterbålene tok dem.

Men i Østen ble det i løpet av 1900-tallet gjort flere avgjørende funn. I 1902 fant forskere fra Königliche Museum für Völkerkunde i Berlin manikeiske håndskrifter og bildefragmenter i Turfan-oasen i Xinjiang, et sentralt knutepunkt langs Silkeveien ([2]). Frem til 1914 ble det foretatt fire tyske ekspedisjoner til Turfan, og alt innsamlet materiale ble sendt til Berlin. Mye av dette ble oversatt og publisert i løpet av 1900-tallet. Det som står igjen, er fremfor alt fragmenter, der sammenhengen er gått tapt.

Det neste store skriftfunnet kom i 1929, da flere manikeiske originalskrifter ble funnet i Fayum, Egypt. Kirkehistorikeren og arkeologen William Frend (1960) forteller slik om det oppsiktsvekkende funnet:

Noen funn høres ut som science fiction. Ta f.eks. oppdagelsen av de manikeiske skriftene fra Medinet Madi: I 1930 var den tyske historiker og papyrolog, professor Carl Schmidt, på besøk i Kairo. Turen forløp som vanlig, med en runde til lokale forhandlere fra hvilke han håpet å kjøpe papyruser til Kaiser Friedrich-museet i Berlin. Schmidt var en travel mann og hadde med seg utkastet til en ny utgave av Epifanios store verk om tidlige kjetterier (Panarion), som en venn av ham var i ferd med å redigere.

Natten før det besøket som skulle innlede et livslangt bekjentskap, arbeidet han tilfeldigvis med kapitlet om manikeerne. Bortsett fra noen tekster funnet i Sentral-Asia [Turfan], hadde de etterlatte skriftene til disse kjetterne, som i 10 år hadde talt St. Augustin blant sine tilhengere, helt forsvunnet. Ingenting var kjent om deres skrifter bortsett fra de beskrivelser som var gitt av deres fiender. Men Epifanios hadde nevnt et arbeid han kalte Kephalaiu eller Prinsippene, som en av de viktigste manikeiske bøkene. Schmidt hadde nettopp nådd dette stedet i teksten og ment å fortsette neste kveld.

Etter den vanlige svarte kaffen la forhandleren frem for inspeksjon noe som så ut som en masse tykk, tørr filt og satte det på disken. Det virket ganske håpløst, men Schmidt la merke til at i hvert fall de koptiske bokstavene på det første arket, var bemerkelsesverdig godt lesbare. Han så nærmere på papyrusen, og i øvre høyre hjørne fikk han øye på ordet Kephalaion og litt lengre ned på siden ordene «Så sier Illuminatoren». Han hadde funnet et originalt manikeisk manuskript, det første noensinne oppdaget innenfor grensene til det romerske imperiet.

I alt ble syv komplette verk brakt med til Kairo, opprinnelig funnet av en innfødt i ruinene til et romersk hus i landsbyen Medinet Madi i Fayum. Her var ikke bare oversettelser av Manis egne verk, men også sanger og salmer sunget av hans ydmyke etterfølgere i Egypt.

I 1969 ble også et originalt manikeisk miniatyrskrift oppdaget hos en antikvitetshandler i Kairo. Det skal ha vært funnet i en grav i Asyut, rundt 20 mil nord for Nag Hammadi. Skriftet er fra 400-tallet og skildrer Manis liv og virke. Da det ble kjøpt inn av Universitetet i Köln, er det blitt kalt Köln-kodeksen. Men skriftets egen tittel er: Om hans legemes tilblivelse. Dette manuskriptet, med utdrag fra originalskrifter av manikeiske lærere samt utdrag fra Manis egne skrifter, regnes i dag som den fremste og sikreste kilden om Mani og manikeismen. Etter at første utgave av denne kodeksen ble publisert i perioden 1970-1982, snudde det opp-ned på mangt når det gjelder synet på Manis liv og lære.

Så godt som all forskning på manikeismen frem til 1970-tallet var preget av det synet at manikeismen var en zoroastrisk lære med islett av kristendom og buddhisme. Alternativt ble det også hevdet at Mani tilhørte en gnostisk døpersekt, mandaistene, som blant annet kjennetegnes av at de gav Døperen Johannes en spesiell status, mens de kalte Jesus en «falsk messias». Det er imidlertid nå anerkjent at Mani, skjønt han selv var av persisk herkomst, vokste opp blant elkesaittene i Partia (nå Irak). Det var en jødekristen døpersekt, som talte arameisk (Jesu morsmål) og hadde sterke likhetstrekk med esseerne.

Encyclopædia Iranica fremstiller den nye vendingen i synet på Mani slik:

Det er ingen grunn til å tvile på antakelsen i Køln-kodeksen om at Mani vokste opp i et kristent samfunn heller enn i et mandeisk. […] Dette er av fundamental betydning for å forstå den intellektuelle og religiøse bakgrunnen for hans lære. Hans tidligste lærere var ikke medlemmer av en dedikert anti-kristen sekt under sterk persisk innflytelse, men jødekristne som trodde på [de kristne] ritene og dåpen. […] Manis lære var faktisk et kristent kjetteri, slik middelalderens ortodokse opprinnelig hevdet.

Elkesaittene var en forgrening av ebonittene (også kalt ebjonittene), som igjen var etterkommere av den jødekristne menigheten i Jerusalem, de som ifølge kirkefaderen Hieronymus hadde den hebraiske ur-versjonen av Matteusevangeliet. Et fellestrekk med ebonittene var at de anså Jesus som et menneske, født av Josef og Maria, som Guds ånd steg ned i ved dåpen.

At ebonittene så på Marias sønn som et menneske, blir ofte utlagt som at de «ikke anerkjente Jesus som Guds sønn». Men her gjelder det for det første distinksjonen mellom Jesus og Kristus, Menneskesønnen og Guds sønn (Logos). Dernest gjelder det ikke om, men når Logos tok bolig i mennesket Jesus. I Manis kosmologi er Kristus det levende Skaperordet, det som all natur er fremgått av. Og ved Jordan-dåpen tar dette Ordet bolig i et menneske, Jesus av Nasaret. Den manikeiske biskopen Faustus er klar i sin tale til Augustin på dette punktet:

Det fremgår av dette at det som ble født av Maria tretti år før var ikke Guds Sønn, men at dette skjer ved dåpen i Jordan. […] Enten denne læren stemmer eller ikke stemmer med hva du kaller den katolske tro, så er det i alle fall hva Matteus sier. Ordene: Du er min Sønn, denne dagen har jeg født deg, […] forekommer ikke i historien om Marias moderskap, men […] ved Jordan. Dette er hva som er skrevet; og hvis du tror denne doktrinen, må du kalles en Matteus-tilhenger for du vil ikke lenger være en katolikk. (1)

Mani hadde to avgjørende opplevelser, i en alder av 12 og 24, der han fikk møte sin åndelige veileder, parakleten. Ifølge enkelte kilder var det etter den første opplevelsen han valgte sitt eget «innvielsesnavn», Mani. Før det ble han kalt Corbicius (Roll, 1989:15). Og etter den andre opplevelsen brøt han med elkesaittene, slik parakleten selv hadde oppfordret ham til. Han regnet seg fortsatt som en «Kristi lysapostel». Men han så også Zarathustra som en Kristus-forkynner, idet han hadde profetert at den store solånden (Ahura Mazda) ville stige ned til jorden og ta bolig i et menneske. Den inkarnerte solånden var Saoshyanten – Verdensfrelseren. For Mani ble mazdaismen dermed forstått som en forberedelse til Kristi komme og inkludert i det kristne verdensbildet, på samme vis som Gamle Testamentet (GT) og de hebraiske profetene.

Etter å ha foretatt en studiereise til Nord-India og Sentral-Asia, der han ble kjent med hinduismen og mahayana-buddhismen, vendte han i 242 tilbake til Persia. Han ble nå godt mottatt av Sassanider-kongen Shapur I, som nylig var blitt kronet. Kongen tillot Mani å spre sin lære i sitt rike, skjønt han selv forble tro mot mazdaismen. Manis kristelige lære var imidlertid en torn i øyet for magerne ved hoffet, og under Shapurs andre etterfølger, Bahram I, oppnådde de å vende kongens vilje mot Mani. Han ble nå kastet i fengsel, der han etter kort tid døde som kristen martyr i Gondishapur (276 eller 277). Han var da rundt 60 år gammel.

Mani skal etter tradisjonen ha forfattet syv bøker, av hvilke vi nå bare har bruddstykker. Foruten profet og filosof, var han også lege, håndspålegger, salmedikter, maler og musiker. I en tid da billedstormerne dominerte i Konstantinopel, var manikeernes kultus – foruten det musikalske og litterære – preget av en rik malerisk tradisjon. Det fremgår klart av etterlatte bokillustrasjoner og andre malerier.

Manikeiske prester ved sine skrivepulter. Manuskript fra Gaochang (Khocho) i Tarimbekkenet, Xinjiang, Vest-kina. 700–800-t

Dualismen

Lik esseerne fremhevet også manikeerne dualismen mellom lys og mørke, det gode og det onde. Dette er gjerne blitt identifisert som et persisk-zoroastrisk trekk, som Mani hadde overtatt. Men det en har oversett er at dualismen i Østen hadde et mytologisk preg, mens den i Vesten ble et abstrakt-logisk prinsipp og slik også mer absolutt. F.eks. er det allerede i Zarathustras lære om det gode og onde klart at både Ahura Mazda (senere kalt Ormazd) og Ahriman begge har fremgått av et enhetlig urvesen, Zeruane Akarene – senere kalt Zurvan. Om Zurvan heter det i en myte at han ønsket seg en sønn, og at han utrettet et offer for å oppnå dette. Men etter tusen år med offer, begynte han å tvile på at det nyttet. Mens han tenkte over dette ble Ormazd og Ahriman unnfanget; Ormazd som følge av Zurvans offer, Ahriman som følge av hans tvil.

Ormazd, som var den førstefødte, ble straks hyllet som Altets konge. Men da Ahriman forsto dette, brøt han seg frem fra moderskjødet med vold, og sa: «Jeg er din sønn!» Zurvan, som ikke kjente igjen Ormazd, tvilte og sa: «Min sønn er velluktende og han er lys, men du er mørk og lukter ille.» Men da Ormazd litt senere sto frem for Zurvan, gjennomskuet han bedraget, og sa til Ahriman: «O, du løgner og skurk! Deg er gitt et kongedømme som skal vare i 9000 år, og Ormazd skal være din overherre!» Så begynte Ormazd og Ahriman å lage skapninger, og alt Ormazd laget ble godt og rett, men det Ahriman laget ble ondt og urett. (Etter Roll 1989:28)

I konteksten av et slikt mytologisk bilde, er dualismen moderat, fordi det ondes makt er begrenset og har fremgått av samme Skapermakt som det gode. Dette er nokså likt den jødisk-kristne mythos, der Lucifer regnes som en av Guds mest betrodde engler, «morgenrødens sønn», som profeten Jesaja kaller ham i Jes. 14.12.

Du har falt fra himmelen,
du morgenstjerne,
morgenrødens sønn!
Du er slengt til jorden,
du som seiret over folkeslag.

 

En annen sak er at Mani, som også Jesus, talte eksoterisk til mengden av tilhørere (auditores) og esoterisk til den indre krets av utvalgte (electi). I Manis eksoteriske lære, som inntil nylig var det eneste vi kjente til, er lys og mørke, godt og ondt absolutte og evige motsetninger. Men som Roland van Vliet (2016, 2017) viser, har Mani også en esoterisk lære. Her blir det klart at det onde tåles av lysets rike for en begrenset tid fordi det er nødvendig. Hvorfor? Fordi en utvikling til frihet innebærer at hvert individ fritt må kunne velge mellom godt og ondt. Men da må det onde også være en realitet i tilværelsen.

Denne utviklingen til frihet er i prinsippet lik den vi alle gjennomgår fra barndommens paradis, der vi ennå er uten kjennskap til godt og ondt i moralsk forstand og dermed også uten moralsk ansvar, til å bli det som kalles et myndig menneske.

Mange vil finne dette nokså innlysende, ja endog selvfølgelig. Og de vil kanskje spørre: Hvorfor måtte da en slik lære være esoterisk? Er ikke tanken om «det ondes misjon» noe alle voksne kan forstå?

Jo, voksne kan avgjort forstå denne læren. Men det er ingen selvfølge at en som er intellektuelt voksen også er moralsk moden. Og langt mindre var det en selvfølge i tidlig middelalder. En umoden sjel ville fort kunne dra slutningen: «Hvis det onde ikke kan unnværes, må det vel være et gode.» Derfra er veien kort til å miste den moralske orienteringssansen og ikke lenger kunne skille mellom godt og ondt. Men innsikten i «det ondes misjon» virker kun til det gode om den styrker oss i kampen mot det onde.

 

Det augustinske vrengebildet

Etter å ha vært en tilhenger av manikeismen i flere år, sluttet Augustin seg etterhvert til den katolske ortodoksien. Han ble nå en skarp motstander av Manis lære. I sin fremstilling av manikeismen er Augustin imidlertid preget av at han selv forble en tilhører (auditor) innenfor det manikeiske samfunnet og aldri fikk del i den esoteriske læren som var forbeholdt de utvalgte. Men som manikeismens bitreste motstander, og med den status Augustin etterhvert fikk som kirkefader, har han vært med på å prege den allmenne oppfatning av hva manikeismen sto for helt frem til vår egen tid. Sentrale deler av det bildet Augustin tegnet vet vi i dag er et vrengebilde. Ikke desto mindre lever det i beste velgående i teologiske kretser. Her er et eksempel fra et diplomarbeid ved Katholisch-Theologischen Fakultät der Universität Wien:

Når det gjelder manikeismen er den i sin karakter en gnosis utelukkende basert på fornuften. Den avviser troens autoritet: Frelsen kommer kun fra kunnskap og erkjennelse. Dualisme er typisk for dette kjetteriet: Verden og mennesket er dårlige fordi de representerer en anomal blanding av to motsatte prinsipper: Ånden (dvs. Gud) og materien, det gode og det onde, lyset og mørket. Frelse kommer bare ved et fullstendig skille mellom de to «naturer». Under dette perspektivet ses verden og mennesket. Videre står Gamle Testamentet i uforsonlig motsetning til Nye Testamentet. Kristus har vist seg blant menneskene i en skinnkropp. Og parakleten, som er lovet av Kristus, har bare dukket opp i grunnleggeren av manikeismen. Dette var Mani fra Persia. Det er fra ham denne sekten bærer sitt navn. (Freibott, 1996)

Her beskrives Mani som doketist, dvs. en som ikke anerkjente Kristi inkarnasjon, at Gud ble menneske. Kristus hadde kun vist seg i en «skinnkropp». Var dette Manis lære?

Roland van Vliet (2017) har vist til en rekke manikeiske tekster, vestlige så vel som østlige, som motsier dette. Et eksempel er en av de manikeiske skriftene som ble funnet i Egypt i 1929, Herakleides salmer, der det heter: «Gud ble menneske og vandret helt og fullt på jorden. Han fremtrådte i menneskeskikkelse, i en tjeners skikkelse.» (van Vliet 2017:122)

Uttrykket «i en tjeners skikkelse» har forfatteren åpenbart hentet fra Paulus’ brev til Filipperne, der det i kap. 2, vers 6-8 heter: «Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset.» Mani hadde da også anerkjent Paulus som en Kristi apostel, til forskjell fra den jødekristne menighet (elkesaittene) som han brøt ut fra.

Som det fremgår av Augustins disputt med den manikeiske biskopen Faustus av Mileve, sto striden ikke om inkarnasjonens faktum, men om den skjedde i Marias livmor eller ved Jordan-dåpen. Det manikeerne ikke kunne godta, var det første, at Guds sønn kunne «bo i en livmor». En manikeisk salmetekst illustrerer dette: «Han er verdens lys. Hvis han var i en livmor, hvem gav så lys til verden i ni måneder?» (Etter Franzmann, 2003:74)

Roland van Vliet (2017:123) sier videre om dette:

Gjennom manikeismens tanke om at Verdenslyset ikke kan ha gjennomgått en fosterutvikling, har frem til i dag den åpenbart uriktige oppfatningen kunnet gripe om seg i vitenskapen at den manikeiske kristologien må betegnes som doketisk: Jesus Kristus er ikke realt kommet ned på jorden i en fysisk kropp, men (med Augustins ord, der han taler om den manikeiske Kristus) har snarere simulert å bli menneske. Han har simulert å ha en kropp av kjøtt og blod, som ved korsfestelsen var dekket av sår. Og han har simulert å ha gjennomgått døden. Men egentlig har han et enkelt, udelelig og udødelig åndelig legeme. Augustin sier derfor også med rette at ifølge en slik oppfatning kan oppstandelsen ikke ha noen betydning. Det fysiske legemets død var i så fall aldri blitt beseiret. Det har da aldri skjedd en oppstandelse av Kristi fysiske legeme. […] Etter den doketiske oppfatningen kunne Jesus Kristus nemlig kun fattes ut fra sin guddommelige natur. For så vidt var hans menneskelige natur kun tilsynelatende, og Jesu Kristi lidelse på korset – som først kunne skje ved integrasjonen av en guddommelig natur med den menneskelige – var da også skinn og bedrag.

Enhver som trodde at dette var manikeernes lære, ville straks måtte fordømme dem som kjettere. Det samme gjaldt anklagen om at de «trodde på to guder», en ond og en god, der den onde guden var ansvarlig for materiens skapelse. Den manikeiske biskopen Faustus svarte Augustin slik på dette punktet: «Hvis jeg forsikrer deg at det finnes to prinsipper, Gud og Hyle (materien), har du ingen grunn til å si at jeg tror på to guder.»

Det kan her være grunn til å se nærmere på forskjellen mellom manikeismen og gnostisismen på dette punktet. Religionshistorikeren Einar Thomassen (2008:19-20) beskriver gnostikernes sentrale lære slik:

Noe forenklet kan man si at de mange varierende formene for gnostisk religiøsitet har tre kjennetegn. For det første mente gnostikerne at det var et radikalt motsetningsforhold mellom ånd og materie. Det finnes to verdener: Høyt der oppe finnes en verden som er rent åndelig og evig; her nede finnes den materielle, forgjengelige verden – kosmos – som vi lever i. Den virkelige Gud holder til i den hinsidige, åndelige verden. Det er ikke han som har skapt det materielle kosmos. Den guden som har skapt og styrer denne verden, og som blant annet 1. Mosebok forteller om, er et laverestående vesen. Hvordan materien ble til, og hvordan verden ble skapt, er emne for lange utredninger i gnostiske skrifter. Vanligst er det å forklare dette med at det skjedde et fall i den åndelige verden, da ett av de åndelige vesenene som holdt til der begikk en feil og falt ned. […]

Et annet gnostisk fellestrekk er at også mennesket – i alle fall noen mennesker – har i seg en komponent som er av samme åndelige substans som Gud selv. […] Det tredje fellestrekket er tanken om at det er mulig for ånden å bli befridd fra materien og vende tilbake til opphavet gjennom erkjennelse, gnosis.

Men fordi ånden er skjult, også for oss selv, må den vekkes. Derfor var det Frelseren, Guds sønn, ble sendt ned til verden i skikkelse av Jesus Kristus. Han kalte oss til bevissthet om oss selv og gav oss den erkjennelsen som var nødvendig for å vende tilbake til den åndelige, immaterielle verden der vi egentlig hører hjemme.

I motsetning til dette hevdet Mani at «Den store Fader» også har skapt den materielle verden:

For Mani er verdens skaper slik som beskrevet i Bibelens skapelsesberetning, dette i motsetning til Marcion, Valentinus og andre gnostikere i det 2. århundret. Skaperen er Den store Fader, den Levende ånd. Vår verden – inkludert det av Gud tillatte onde – er fullstendig skapt og villet av Den store Fader. […] I manikeismen er det kun snakk om én Gud (moderat dualisme), noe allerede Geo Widengren fastslo. Og det onde har for manikeerne hatt sin begynnelse og utviklet seg som et selvstendig åndelig vesen. [Jf. den bibelske fortellingen om Lucifer som en «fallen engel».] På dette punktet kan manikeismen ikke sidestilles med den entydig radikale dualismen hos katarene. (van Vliet, 2017:164&173)

Den franske filosofen Simone Weil slo likedan fast at: «Så vidt jeg vet består det ingen virkelig forskjell – bortsett fra i talemåte – mellom den manikeiske og den [ortodokse] kristne oppfatningen av forholdet mellom det gode og det onde.» (Ibid) Dette gjelder da manikeismen forstått som Manis lære, skjønt ikke alle dens senere avleggere som kom under innflytelse fra ulike gnostiske retninger.

Augustin har gitt sitt bidrag til forvirringen på dette punktet, men er slett ikke eneansvarlig. For det første hadde manikeernes originale skrifter i det store og hele gått tapt allerede på 400-tallet. Dessuten utviklet enkelte av dens avleggere, så som katarer og bogomiler, faktisk en mer radikal dualisme. Å komme til innsikt i Manis originale lære var slik et svært krevende prosjekt. Og det var fremfor alt et prosjekt som ingen lærde i middelalderens Europa så som sin oppgave. Det er først i løpet av det siste hundreåret at dette er blitt mulig og interessant for religionsforskerne.

 

Parakleten

Den siste kjetteranklagen nevnt i det siterte diplomarbeidet gjelder at «parakleten som er lovet av Kristus, bare har dukket opp i grunnleggeren av manikeismen». Mani har altså opphøyet seg over alle andre av Kristi apostler og har endog, som det heter i andre anklageskrifter, kalt seg selv parakleten.

Det greske ordet ’parakletos’ betyr advokat, talsmann, rådgiver eller trøster. Ordet dukker opp flere steder i Johannesevangeliet, som f.eks. i Joh. 14.15-17:

Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud. Og jeg vil be min Far, og han skal gi dere en annen talsmann [parakletos], som skal være hos dere for alltid: Sannhetens ånd, som verden ikke kan ta imot. For verden ser ham ikke og kjenner ham ikke. Men dere kjenner ham, for han blir hos dere og skal være i dere. (Min utheving)

Den parakletos Johannesevangeliet her viser til, er Den hellige ånd. Det er direkte uttalt i Joh. 14. 26: «Men Talsmannen, Den hellige ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere.» Kristus lover altså disiplene å sende denne Sannhetens ånd til dem. Han skal ikke bare være hos dem, men skal endog være i dem. Tradisjonelt er pinseunderet regnet som en oppfyllelse av dette løftet. Og slik som disiplene ble «fylt av Den hellige ånd», mener også Mani seg å være fylt av parakleten. For dette løftet gjelder alle Kristi apostler. Men Mani påstår ikke han er parakleten, slik heller ikke Paulus påstår han er Kristus, idet han sier: «Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg.» (Gal. 2.20)

Mani kalte derimot parakleten sin «tvillingsjel» (Syzogos) og var fullt klar over skillet mellom sin egen person og parakleten. Derimot var forestillingen om at en person kunne være inspirert eller oppfylt av et høyere åndsvesen, en selvfølgelig tanke i oldtiden. Gjaldt det et lavere eller demonisk vesen, kalte man det en besettelse. Slik kunne en også si – som evangeliene gir mange eksempler på – at en demon talte ut av et besatt menneske. Og var en oppfylt av et høyere åndsvesen, som parakleten, kunne en på samme måte si at «parakleten talte gjennom ham».

I sin innledning til den danske utgave av Køln-kodeksen, boken Jeg, Mani – Jesu Kristi Apostel, sier Søren Giversen (1999:41) det slik (her oversatt til norsk):

I dette skriftet er denne skikkelsen [parakleten] den som beskytter og åpenbarer. Det var han som brakte Mani den andre åpenbaringen da han var blitt 24 år, og det var han som trofast beskyttet ham da elkesaittene trosset hans forkynnelse. For å bruke en religionsfenomenologisk parallell kan vi kalle ham Manis «genius» eller, om vi henter parallellen fra nordisk religion, hans «fylgje».

Når Mani kaller parakleten sin «tvillingsjel», er det åpenbart dette han mener. Etter mer enn 1500 år med anklager om at Mani kalte seg «Den hellige ånd», er det nå mulig å oppklare sammenhengen. For Mani handlet det ikke om åndelig overmot, men at han hadde opplevd realiteten i Kristi ord om at «når sannhetens ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten». (Joh.16.12f).

En slik erfaring gav ham en erkjennelsesoptimisme som sto i sterk kontrast til Augustins skeptisisme. Men det var ikke snakk om å lite på «fornuften» alene. Anklagen om at manikeismen er «en gnosis utelukkende basert på fornuften», er villedende – ikke bare med hensyn til manikeismen, men også med hensyn til gnostisismen i videre forstand. Den åndelige innsikt gnostikerne søkte var ikke forventet å komme av intellektuelle refleksjoner og logiske spekulasjoner. Det var snakk om en meditativ øvelsesvei, der en gjorde seg mottakelig for en intuitiv åndelig innsikt, som best kan sammenlignes med den aha-opplevelsen du får når en matematisk sammenheng brått går opp for deg: Innsikten kommer alltid som «en gave ovenfra»; den er spontan og umiddelbart evident. Men den kommer ikke uten øvelse. Det er ikke helt tilfeldig at det er de som har gjort matematikkleksen sin som får de største inngivelsene! Det betyr at mennesket kan tre det åndelige aktivt imøte og gjøre seg beredt til å motta erkjennelsens nåde: Den som leter, skal finne. For den som banker på, skal det lukkes opp.

Augustin ser imidlertid langt mer skeptisk på menneskets muligheter:

Ved arvesynden blir ånden [ifølge Augustin] angrepet i så vel tenkningens som viljens renhet. Dermed kan menneskets erkjennelsesaktivitet kun erstattes av den rene nåden; den skapende tenkningen og viljen som virker i den, forblir passive. […] Slik fullbyrdes på slutten av 300-tallet en av de viktigste vendepunkter i kristendommens historie. Idet Augustin motsetter seg manikeismens idé om friheten i menneskets åndslys […], gis autoriteten (på erkjennelsesfeltet) over til den katolske kirken, som formidler Kristi nåde via nattverden og den apostoliske suksesjonen. (vanVliet, 2017:205-206)

Mani holdt det for å være hvert menneskes rett og mulighet å søke sannheten og mente at Paulus’ ord til Galaterne – Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast og la dere ikke tvinge inn under slaveåket igjen. (Gal.5.1)også måtte gjelde på erkjennelsens område.

 

Manikeismen i vest

Manikeismen spredte seg som en vind utover Europa på 300-tallet. Takket være nådeløse forfølgelser ble den praktisk talt utryddet i vest allerede på 400-tallet. I Østen var manikeismen imidlertid ikke nedkjempet, skjønt det også her forekom forfølgelser. Europas kontakt med det ortodoksien stemplet som manikeisk-gnostiske kjetterbevegelser opphørte aldri helt. Nye kjetterbølger av beslektet karakter dukket stadig opp, og de kom alltid fra øst. Rundt 5-600 år etter at manikeismen var utryddet i vest, kom en ny stor bølge via Konstantinopel. Men nå var dualismen radikalisert og hadde fått et mer gnostisk preg, som hos Balkans bogomiler. Også Sør-Frankrikes katarer tok etterhvert opp i seg denne læren.

Når katarene («de rene») likevel settes i sammenheng med manikeernes lære, er det ikke minst fordi de forfekter tanken om reinkarnasjon samtidig som de anser seg som gode kristne. Andre trekk som går igjen er:

  • det skarpe skillet mellom en innvidd elite (perfecti, electi) og lekfolk (credentes, auditores);
  • begge grupper var i hovedsak vegetarianere eller veganere;
  • de var pasifister (skjønt katarene lot seg beskytte av leiesoldater);
  • de avviste pavens overhøyhet i åndelige spørsmål;
  • de mente alle var kallet til å søke åndelig innsikt (gnosis);
  • de hadde et dualistisk verdensbilde på det moralske området, (kampen mellom lys og mørke, det gode og det onde);
  • de hadde en asketisk livsførsel med forakt for pompøse og overdådige levemåter.

Mye av dette innebar en klar front mot den katolske kirken. At katarenes tro og levemåte antente sinnene og spredte seg som en gressbrann om våren, gjorde ikke saken bedre. I 1209 begynte albigenserkorstoget, en brutal utryddingsaksjon som fortsatte i 20 år.

En gnostisk-manikeisk preget kjetterbevegelse fikk en sterk oppblomstring i Sør-Frankrike på 1100-tallet. På 1200-tallet ble den utryddet ved korstoget mot katarene (1209–1229) og senere opprenskningskampanjer inntil den siste katar gikk på bålet i 1321.

Mens katarene anså det materielle, forgjengelige (naturen) som essensielt «i det onde», skapt av «denne verdens fyrste», oppfattet manikeerne naturen, med alle dens vesener, som utgått fra og uttrykk for Guds Skaperord (Kristus). Samtidig delte de det syn at naturens vesener hadde «falt» fra en åndelig høyde og nå var «fengslet i materien»; de var blitt dødelige i og ved syndefallet, som igjen var en følge av det onde. Men dette var og er også den kristne ortodoksiens syn på den saken.

Med uttrykket Jesus Patibilis, siktet manikeerne til den lidende Jesus i naturen, som ved sin død på Golgata hadde forbundet seg med jorden og naturen, for å bevirke dens forløsning fra det forgjengelige. Også her finner vi beslektede tanker hos Paulus, som Mani godtok som en «Kristi lysapostel»:

For det skapte venter med lengsel på at Guds barn skal åpenbares i herlighet. Det skapte ble underlagt forgjengeligheten, ikke frivillig, men fordi han ville det slik. Likevel var det håp, for også det skapte skal bli frigjort fra slaveriet under forgjengeligheten og få den frihet som Guds barn skal eie i herligheten. Vi vet at helt til denne dag sukker og stønner alt det skapte samstemt, som i fødselsrier. Ja, enda mer: Også vi som har fått Ånden, den første frukt av høsten som kommer, sukker med oss selv og lengter etter å bli Guds barn fullt og helt når kroppen vår blir satt fri. (Rom. 8.19-23)

Når Paulus snakker om at «kroppen vår skal bli satt fri», nemlig når den blir «frigjort fra slaveriet under forgjengeligheten», snakker han lik en manikeer eller for den del også lik en katar. Som vi ser er grensen mellom ortodoksi og kjetteri ikke alltid like innlysende! Generelt kan det sies at svært mange syn på godt og ondt, på materie og ånd kunne bli tålt – så lenge en ikke åpent utfordret den kirkelige overhøyhet. Det var den røde linjen.

 

Manikeismen i øst

Manikeernes ekspansjon vestover ble som nevnt avbrutt nokså tidlig. Ekspansjonen mot øst fortsatte imidlertid til tross at det også her kom bølger av forfølgelser. I perioden 300-800 ble manikeismen slik spredt fra Spania i vest til Kina i øst. Sammen med nestorianismen dannet den i samme periode et bredt belte av østlig kristendom langs silkeveiene. I antall utgjorde de til sammen rundt én million mennesker.

Et viktig knutepunkt langs silkeveiene var Turfan-oasen, i Xinjiang i dagens Vest-Kina. Turfan forble lenge et sentrum for den østlige manikeismen. Her nådde manikeismen også sitt høydepunkt hva angår anerkjennelse. I perioden 762-840 var den faktisk statsreligion i Uigur-riket.

I de nærmeste hundreårene etter Manis død spredte hans lære seg ut fra Persia, til Stillehavet i øst og Atlanterhavet i vest. Lengst holdt den stand i Sør-Kina, der den eneste bevarte manikeiske kirken er å finne.

I Sør-Kina ble manikeismen praktisert til utpå 1600-tallet. Her finner vi også – i havnebyen Quanzhou – det eneste bevarte manikeiske templet. Det ble bevart som et buddhisttempel og det er først i nyere tid en har kunnet dokumentere dets manikeiske opprinnelse. Manikeismen antok altså her en ytre skikkelse, som tillot den å bli forvekslet med buddhismen. I det som inntil nylig gjaldt for å være et buddhisttempel, og hadde fungert som det i 3-400 år, kunne forskning etter årtusenskiftet påvise en rekke manikeiske symboler. En Buddha-statue ved dette templet forestilte faktisk Mani! Så vidt vites er dette den eneste statuen av Mani som Lysets Buddha som så langt er påvist.

Allerede navnet Mani gir på kinesisk assosiasjoner til Buddha. Maniforskeren Sam Lieu (2006) sier om dette: «Navnet Mani skrives på kinesisk på samme vis som -muni-endelsen i Buddhas navn (Sakya-muni). Så det ville ha vært veldig lett for en buddhistmunk med stor evangelisk iver å erklære at Mani-statuen ikke var noe annet enn en statue av Buddha Sakyamuni.»

Mani – Lysets Buddha. Fra Cao’an-templet i Quanzhou. Kappen og båndene har unike manikeiske trekk.

Knappe 200 år etter at manikeismen ankom Kina, begynte en annen kristen gruppe, som også var utstøtt av ortodoksien, å bre seg østover. Det var nestorianerne eller Østens assyriske kirke. Nestorius ble fordømt som kjetter ved kirkemøtet i Efesos i 431 da han ikke ville kalle Maria «gudfødersken», idet han fastholdt at Maria fødte et menneske og ikke Gud. Den daværende assyriske kirken tok parti for Nestorius, med den følge at de ble ekskommunisert av den bysantinske kirken. At Guds sønn (Logos) inkarnerte i Jesus ved Johannesdåpen var et syn nestorianerne delte med manikeerne.

Hvordan gikk det så når de to gruppene møttes i Kina? Det finnes en del nestorianske gravstener med inskripsjoner som viser dette. De viser for det første at nestorianerne i øst, likedan som manikeerne før dem, var åpne for å inkludere buddhistiske symboler og tradisjoner, om enn ikke dens dogmatikk. Her et eksempel fra en nestoriansk gravsten, etter Lieu (2006):

… når jeg guddommelig velsignet står ved Lysets port. Skjønt jeg ikke er en inkarnasjon av Buddha, er jeg i det minste en av hans disipler. Helt uten å beklage liv og død vil jeg stige direkte opp til paradiset. I den tredje måneden av det 10. Dadeår (1306). Reist av prior Mar Antonius av det kristne (Yelikewen) Xing Ming-klosteret av Quanzhou-distriktene.

Uttrykket «Lysets port» har manikeiske konnotasjoner. Å snakke om «en inkarnasjon av Buddha» er å forutsette reinkarnasjonstanken, noe som selvsagt var uhørt blant Vestens kristne – bortsett fra katarer og bogomiler. Å kalle seg en disippel av Buddha var ikke mindre uhørt. Men i denne østlige konteksten betød det rett og slett at vedkommende var et godt menneske, en som strevde etter åndelig perfeksjon. Med en slik grunnholdning er det ikke merkelig at manikeere og nestorianere, taoister og buddhister kunne finne tonen. Manikeere og nestorianere gikk i mange tilfeller i tett tospann, f.eks. slik at de hadde felles biskop. Lieu (2006) siterer følgende innskrift fra en gravsten over den nestorianske biskop Mar Solomon:

Til administratoren for manikeerne (Mingjiao) og nestorianerne (Qinjiao) i distriktet Jiangnan, den mest ærverdige kristne (Yelikewen) biskop Mar Solomon, har Timothy Sauma og andre sorgfullt og respektfullt dedikert denne gravsten i det andre året av Huangqing, guichou, på den femtende dagen av den åttende måned (= 5. September, 1313).

Overalt hvor manikeere og nestorianere bredte seg ut, dannet de broer til lokale kulturer og religioner. Snarere enn å bekjempe taoismen og buddhismen og utbre seg til fortrengsel for disse, tok de den lokale kulturen opp i seg og formet sin egen religiøse praksis ut fra denne, jf. Mani fremstilt som Lysets Buddha. Var dette bare uttrykk for en smidig politikk eller var det begrunnet i noe dypere? Og hvordan var en slik smidighet overhodet mulig uten at identiteten som kristen gikk tapt?

 

En universell esoterisk kristendom

Einar Thomassen gir et svar på dette i sin innledning til bindet om manikeismen i Verdens hellige skrifter (2011): «I et bredt religionshistorisk perspektiv kan man si at manikeismen representerer en ny type religion, en religion som er bevisst stiftet som en universell verdensreligion der hele den tidligere religionshistorien er innreflektert.»  (Min utheving)

Når religionsforskeren Johannes von Oort kaller manikeismen kristendommens andre hovedstrømning (van Vliet 2017:230), er det dette han sikter til: Manikeismen er en universell verdensreligion, idet den ser alle religioner innreflektert i en felles jordutvikling med Kristus i sentrum. Mani var seg da også fullt bevisst at hans misjon var å føre alle profeter og religioner sammen. Betegnelsen «profetenes segl» går på dette. Skjønt hans motstandere oppfattet det som en gedigen selvovervurdering, er det i dag flere religionsforskere som har sett poenget. Som Roland van Vliet (2017:55-56):

Manikeismen er den første religionsimpuls i historien som bevisst integrerer elementer fra ulike verdensreligioner i lyset av Logosprosessen. Som «profetenes segl» har Mani skapt en syntese av jødedom, mazdaisme, taoisme, buddhisme, kristendom, egyptisk-astrologisk visdom og gresk filosofi. Denne kristen-manikeiske religionssynergien ser Adam, Set, Enos, Enok, Noa (Manu), Sem, Abraham, Zarathustra, Lao-Tse, Buddha, Paulus, Hermes Trismegistos og Platon som lysets apostler, som vil frigjøre menneskene i en historisk utviklingsprosess. De kan betraktes som utsendinger fra Jesus Solglansen [den kosmiske Logos].

Denne rekken av «lysapostler», der omtrent bare Melkisedek og Pythagoras er uteglemt, kan minne oss om kolleksjonen av vismenn i Rafaels bilde «Skolen i Athen». I store trekk finner vi da også samme tematikk: Logosprosessen i sentrum av menneskets utvikling. Som kristen nyplatonist og hermetiker streber Rafael, lik Mani, mot en åndelig erkjennelse eller gnosis, en «erkjennelse av årsakene». Mens Mani søkte «harmonien mellom alle religioner», var Rafaels og hans samtids impuls en «harmoni mellom alle grener av kunnskapen».

Nå har jo kristendommens historie langt fra vært preget av en slik inkluderende holdning. I stedet for å utvikle en inkluderende, universell religion har kristendommen blitt en religion blant andre religioner. Ja, i sine mange forgreninger innenfor det ortodokse, katolske og protestantiske, har den mer preg av å fremstå som en sekt enn en verdensreligion.

Men hva da med det økumeniske arbeidet som nettopp i vår tid skyter fart? Er ikke det et tegn i tiden, som tyder på at «sektkristendommens tid» er i ferd med å ebbe ut? Kanskje det. En vilje til integrasjon er det i alle fall. Men grunnlaget for en sann integrasjon, kan jo ikke være politikk og forhandlinger – med det formål å slipe til kanter og utviske forskjeller. Det måtte i stedet være (om det er mulig å tenke seg) erkjennelse av et ekte fellesskap, der også forskjellene gir mening. Eller bedre sagt: Der det nettopp er forskjellene som gir mening.

For Mani var religionenes fellesskap ikke et spørsmål om smidig diplomati, et gi og ta. Det lignet i så måte lite på dagens verdensvide økumeniske arbeid. Derimot grunnet det seg på at han så hver religion og hver profet i lys av dens oppgave i jordutviklingen. I denne sammenheng gir reinkarnasjonstanken god mening: Gjennom mange jordinkarnasjoner vil vi gjøre erfaringer i alle større kulturer og religioner. Over tid vil vi ha vært buddhist, mazdaist, animist, troende jøde osv. I et slikt perspektiv fordamper all etnisk og nasjonal egoisme eller religiøs fanatisme: Vi er alle pilegrimer på den samme veien, om enn på ulike stasjoner.

Som den første verdensreligion som så mening i hele den tidligere religionshistorien, var manikeismen – bevissthetshistorisk sett – langt forut for sin tid. Det er først nå, snart 2000 år senere, vi begynner å bli modne for den. Den gang utryddet tidens makter nådeløst det de ikke kunne fatte, ikke kunne bære, slik fremtiden ofte blir bekjempet av fortidens skygger. Men manikeismen var ikke forgjeves; den sådde et frø til en sann universell kristendom. Det er først nå den kan begynne å spire.

 

Anvendt litteratur

Encyclopædia Iranica: http://www.iranicaonline.org/articles/cologne-mani-codex-parchment

Franzmann, M. 2003: Jesus in the Manichaean Writings. T&T Clark Ltd. London

Freibott, Th. 1996: Augustinus und der Manichäismus. Eine Untersuchung anhand einiger seiner Schriften. (Sammenfatning av et diplomarbeid ved Katholisch-Theologischen Fakultät der Universität Wien) https://stjosef.at/dokumente/manichaeismus_freibott.htm

Frend, W. H. C. 1960: The Archaeologist and Church History. Antiquity. Volume 34, Issue 136 December 1960 , pp. 259-26

Giversen, S. 1999 (red.): Jeg, Mani – Jesu Kristi apostel. Religionsstifteren Mani’s selvbiografi i oversættelse. Museum Tusculanums forlag. Københavns Universitet. Kbh.

Lieu, S. & Parry, K. 2006: Manichaean and (Nestorian) Christian Remains in Zayton (Quanzhou, South China) ARC DP0557098. Macquarie University. Sydney. Australia.

Roll, E. 1989: Mani der Gesandte des Licht. J. Ch. Mellinger Verlag. Stuttgart.

Steiner, R. 1991: Die Tempellegende und die Goldene Legende (GA 93) Rudolf Steiner Verlag. Dornach.

van Vliet, R. 2016: «Wer, denken die Menschen, bin ich?» Verlag Urachhaus. Stuttgart.

van Vliet, R. 2017: Der Manichäismus. Geschichte und Zukunft einer fruhchristlischen Kirche. Verlag Urachhaus. Stuttgart.

 

 

Sluttnoter

[1] Christian Classics Ethereal Library: NPNF1-04. Augustine: The Writings Against the Manichaeans and Against the Donatists. http://www.ccel.org/ccel/schaff/npnf104.iv.ix.xxv.html

[2] Turfan Studies. Berlin-Brandenburg. Academy of Sciences and Humanities. 2007

http://turfan.bbaw.de/bilder-en/turfan-engl-07.pdf

Materialet fra den første ekspedisjonen ble publisert i 1906. Det kan nevnes at Rudolf Steiner holdt sitt første foredrag om manikeismen den 11. november 1904. Den andre ekspedisjonen ankom Turfan seks dager senere. Nye innsikter om manikeismen lå så å si i luften. Se http://www.iranicaonline.org/articles/turfan-expeditions-2

Gi en tilbakemelding

*Må fylles ut korrekt