Prins Immanuel av Bethlehem og Yeshua av Nasaret – det åpenbare julemysteriet

05 December 2017 / av pf-admin

”Prins Immanuel av Betlehem og Yeshua av Nasaret. Det åpenbare julemysteriet.” av Trond Skaftnesmo.

Hvem var vismennene fra Østerland? I den greske grunnteksten er det snakk om magere (gresk: magoi), dvs. babylonske astronomer, som også var zoroastriske astrologer. For enkelte kirkefolk er det nok fortsatt et ømt punkt dette, at ”stjernen ledet vise menn til den Herre Kristus hen.”  Det blir som med pietistene på Sørlandet når de blir minnet på at Jesus drakk vin: Me veid om det, men me ligar det ikkje. For den godeste Grundvig var saken faktisk såpass delikat at han i det neste verset så seg nødt til å presisere at vår ledestjerne er å finne i Bibelen og ikke på firmamentet.

Men magernes ledestjerne var trolig nettopp et astronomisk fenomen. Skjønt hvilket? Alt fra kometer til supernovaer er foreslått. Nå har de fleste teologer i nyere tid riktignok avskrevet Matteus’ eksotiske beretning som legendediktning, bevisst plassert der i den hensikt å kaste glans over Messias’ fødsel. Et slikt utgangspunkt setter selvsagt bom for all videre forskning på den mulige astronomiske bakgrunn for beretningen. Heldigvis har ikke alle inntatt en så forskningsfiendtlig holdning. Faktisk har forskningen nettopp her gjort meget store fremskritt i løpet av det siste århundret. For det første har historien som helhet vist seg å være historisk mulig. For det andre har det kommet gode bud på den astronomiske realiteten bak beretningen om Betlehemsstjernen.

Det er sparsomt med beretninger om kometer fra tiden rundt Jesu fødsel. Fra Kina er det rapportert om en komet i år 12 f.Kr.  Kinesiske og koreanske observatører har også rapportert om et lysende objekt som var synlig i 70 dager i år 5 f.Kr. Dette var sannsynligvis en supernova, dvs. en eksploderende stjerne. Ellers er de nærmeste rapportene om slike novaer fra år 134 f.Kr. og år 173 e.kr.

Skjønt slike sjeldne hendelser ble tillagt en stor (og uhellsvanger!) betydning, hørte de ikke til de regulære himmelfenomener som den babylonske astrologien var grunnlagt på. Dette var bevegelser og innbyrdes posisjoner til stjerner og planeter, som kunne beregnes for mange år fremover.

Mange astronomer har forsøkt å løse gåten. Johannes Kepler var en av dem. Werner Keller forteller:

Like før jul, den 17. Desember 1603, sitter den kongelige matematiker og hoffastronom Johannes Kepler en natt og iakttar gjennom sin skrøpelige kikkert to planeter som nærmer seg til hverandre. Han sitter høyt oppe i slottet Hradschin i Prag, dypt under ham flyter Moldau. De to planeter Kepler denne natt er opptatt av er Jupiter og Saturn – de har satt hverandre stevne denne natt i stjernebildet fiskene. ”Konjunksjon” kaller de lærde det, når to himmellegemer passerer hverandre på samme lengdegrad. Det hender undertiden at to planeter synes så nær hverandre, at de fremtrer som én eneste stjerne, hvis størrelse og lyskraft da kan bli meget betydelig.

Som nu Kepler sitter fordypet i sine beregninger og atter en gang gjennomgår de opptegnelser han har gjort over Saturn og  Jupiter, kommer han plutselig i tanker om en tradisjon som rabbineren og forfatteren Abarbanel  nevner et sted – nemlig at jødiske astrologer tilla den konstellasjon Kepler nettopp hadde iakttatt en ganske særlig innflytelse og betydning: Under konjunksjonene mellom Saturn og Jupiter i Fiskenes stjernebilde skulle Messias fødes.

Kunne det tenkes at der ved tiden for Kristi fødsel hadde funnet sted en tilsvarende konjunksjon som den Kepler nu, ved juletider 1603, hadde iakttatt?

Kepler gav seg til å regne! Og han regnet om igjen og om igjen. Han var vitenskapsmann, en av menneskehetens største matematikere, astronom og dertil astrolog – tilhenger av den lære som allerede av Codex Justinianeus fordømmes som en giftblanderlære. – Resultatet av Keplers utregninger var en trefoldig konjunksjon mellom Saturn og Jupiter innenfor et år, og dette år var, sa hans astronomiske beregninger, år 7 før Kristus.

Keplers beregninger var korrekte. De er i nyere tid blitt grundig gjennomgått av f.eks. Wien-astronomen, Konradin Ferrari d’Occhieppo (1907-2007).  De eksakte datoene for de tre konjunksjonene i år 7 f.Kr. var 28. mai, 15. september og 12 november.

Men hva har så alt dette med Jesu fødsel å gjøre? Ble da ikke Jesus født i år null? Vår tidsregning ble først fastsatt på 500-tallet, av munken Dionysius Exiguus (ca. 470-540). For det første regnet han ikke med noe år null, slik at Jesu fødsel etter hans inndeling er plassert i år 1 f.Kr. Dernest regnet han, i det minste ifølge gjengs oppfatning, feil på flere punkter. Blant annet er det alminnelig antatt at Herodes den Store døde allerede i 4 f.Kr. Blant de som har gransket spørsmålet mener de fleste at Jesus må ha blitt født en gang mellom 8 f.Kr. og 4 f.Kr.

Men var oldtidens astrologer da i stand til å utføre de avanserte beregninger som en Kepler kunne prestere? Ja, det var de. I dag vet vi at tilsvarende beregninger var gjort hele 60 år før begivenheten inntraff. Det er nemlig funnet leirtavler fra astrologskolen i Sippar i Mesopotamia, 60 km nord for Babylon, som angir denne trippelkonjunksjonen. Disse leirtavlene ble tolket av den tyske orientalist, Paul Schnabel (1887-1947), allerede i 1925. Siden da har det vært kjent at det på Jesu tid faktisk fantes ”vise menn fra Østerland”, som ville være i stand til å forutsi en slik astronomisk begivenhet.

Men hvorfor skulle de så tolke dette fenomenet dit hen at ”en konge er født i Judea”? Den norske astronomen Knut Jørgen Røed Ødegaard forklarer:

Planetene Jupiter og Saturn hadde i samtiden en religiøs betydning. Jupiter var guden Marduks stjerne. Magerne (Babylons astronomer) hadde opptil 60 år i forveien regnet ut at Jupiter i 3 måneder av året 7 f.Kr. søkte sammen med Israels stjerne Saturn på himmelen midt i stjernebildet Fiskene som representerte landområdet Judea. Av dette tolket de at en stor konge skulle bli født i Israel.

Kveldshimmelen over Betlehem, sett fra Jerusalem, den 12. November år 7 f.Kr. rundt kl. 21. Konjunksjonen mellom Jupiter og Saturn er synlig. Zodiaklyset er derimot ikke avbildet.

En slik trippel samstilling i stjernebildet fiskene skjer kun en gang på 854 år. Det er altså all grunn til å tro at denne svært sjeldne begivenheten ble tillagt en stor betydning av de babylonske stjernekyndige, noe deres nøyaktige opptegnelser da også bekrefter. Ja, ifølge den amerikanske astronomen Karlis Kaufmanis (1910–2003) er frasen ”Jupiter og Saturn i fiskene” gjentatt og gjentatt på disse leirtavlene som om intet annet skulle være av betydning på denne tiden.

Hos Matteus angis det for øvrig flere opplysninger om ”stjernen”. Vismennene (antallet er ikke nevnt!) sier de har sett hans stjerne ”i Østen”. Konradin F. d’Occhieppo tolker dette som et teknisk-astronomisk uttrykk, som betyr at de har sett ”stjernen” i dens heliakiske oppgang (morgenoppgang), dvs. mot øst rett før soloppgang.

Videre berettes det (Matt. 2.9) at stjernen ”gikk foran dem” og ”ble stående stille over huset der hvor barnet var”. Røed Ødegaard kommenterer:

Den 15. desember i år 7 f.Kr. hadde Jupiter og Saturn felles aftenoppgang med bare en grads lengdeforskjell, noe som er meget sjelden. Mange mener at vismennenes besøk hos Jesus fant sted 12. november dette året. Da sto planetene stille på himmelen og det kan av samtidens astronomer og lærde ha blitt betraktet som høydepunktet blant de tre samstillingene.

I verdensrommet rundt Jorden er det en del ørsmå støvpartikler. Disse blir opplyst av Solen og spesielt fra områder nær ekvator kan de ses som et diffust lys som står opp fra horisonten.

Når zodiaklyset (dyrekretslyset) ble betraktet i retning fra Jerusalem mot Betlehem på den aktuelle datoen, viser beregningene at det hadde form av en lyskjegle med Jupiter og Saturn øverst i kjeglen og lysstrålen vendt nedover mot Betlehem. Lyskjeglen ble steilere utover kvelden slik at lyset som så ut til å komme fra stjernen fulgte planetene i deres bevegelser og pekte ned mot det samme stedet på Jorden. (Ibid)

Dermed har den utvilsomt mest eksotiske delen av Matteus’ beretning om Jesu fødsel, historien om de vise menn og stjernen, fått en både mulig og sannsynlig forklaring.

Gi en tilbakemelding

*Må fylles ut korrekt