Om du syns tenkning er lite spennende eller viktig, om du syns materialismen er all sivilisasjons endemål, om du syns det går såpass bra med verden at vi ikke trenger å svømme i noen annen retning enn dit hovedstrømmen fører oss, vel – da er dette nettstedet antakelig ikke noe for deg. Men siden vi vet at det kun er marginale grupper som dyrker slike synspunkter, ønsker vi alle dere andre – den kompakte majoritet – hjertelig velkommen til vårt forum for

Tenkning – Spiritualitet – Motstand

 

Å lytte til tingenes tale

I essayet Death and Life in Modern Thinking[1] behandler filosofen Jonael Schickler to polare tendenser i filosofi og vitenskap. Den ene polen, med hovedforankring i naturvitenskapen, kaller han den analytiske tradisjonen. Den andre polen, som dominerer humaniora, kaller han den postmoderne tradisjonen[2]. Om disse motpolene sier Schickler blant annet:

Den analytiske tilnærmingsmåten for å forstå naturen er i seg selv reduksjonistisk, idet den forsøker å finne en realitet i naturen som eksisterer bakenfor verden av tilsynekomster, heller enn i og gjennom disse. Dette gjør den ved å representere naturen i homogene, universaliserende termer, som får oss til å oppfatte naturlige fenomener som abstraksjoner og som summen av sine deler. Den postmoderne begripelsen av naturen er, på den andre siden, hovedsaklig influert av en semantisk, historisk og antropologisk tilnærming. Den understreker at naturbegrepet har ulike meninger til ulike tider, i ulike kontekster og kulturer, og at naturen erfares, tolkes og manipuleres i overensstemmelse med instrumentelle, sosiale og kulturelle (f.eks. religiøse) mål. Den analytiske tilnærmingen ender med å avhumanisere og avspiritualisere naturen, den postmoderne tilnærmingen avnaturaliserer den.

Disse polare tendensene opptrer også under andre navn, som objektivisme mot subjektivisme, positivisme mot konstruktivisme. I videre forstand snakker vi om ”de to kulturer” som preger henholdsvis naturvitenskapen og humaniora.

Disse polaritetene, la oss kalle dem Scylla og Karybdis, forfølger hver sin agenda. Scyllas agenda er å kontrollere og beherske naturen,  i siste instans også menneskets natur, for nyttige formål. Et slikt instrumentelt program lå i bunnen allerede hos Galileo Galilei og Francis Bacon. Rendyrket fører det til en naturfiendtlig og avhumanisert teknovitenskap, der naturen degraderes til ”råstoff” og mennesket degraderes til ”human kapital”.

I lys av en slik teknokratisk råskap, synes Karybdis’ agenda desto mer tiltrekkende. I Karybdis’ nærhet føler mennesker seg betydningsfulle. For hva kan være mer betydningsfullt enn å bli tilkjent rollen som ”verdenskonstruktør”. Det gjør jo ikke saken bedre (for oss og for naturen) at det er en rem av sannhet i Karybdis’ propaganda, som det jo også er i Scyllas ideologi. Det som så å si forener begge disse tendensene er at de, hver på sin måte, innebærer et svik mot naturen, inkludert menneskets innerste natur. Scylla ignorerer naturens egen tale, alle de kvaliteter ved hvilke den uttaler sitt vesen, og vil kun ta hensyn til det som gir makt og profitt. Karybdis tilslører naturens egen tale, naturens logos, idet all talerett gis til mennesket. På denne måten kan vi føle oss smigret og mektige, følelser som det skal en viss styrke til å stå imot. Men tingenes tale – naturens logos – forstummer.

Et eksempel på hvordan dette vil se ut oversatt til en pedagogisk kontekst, gir Mattias Johnsson i artikkelen ”Den edukativa miljøn”. Med referanse til den franske sosiologen og konstruktivisten Pierre Bourdieu redegjør han for hva han kaller en relasjonistisk ontologi. Vi skal nøye oss med å sakse ut artikkelens sentrale konklusjon:

En följd av den relationistiska ontologin är att den som söker bilda vetenskaplig kunskap måste sträva efter ett systematisk avfärdande av det spontana erfarandet, det direkt givna. Kunskapsbildaren måste vara misstänksam mot alt som presenterar sig för henne som självklart och naturligt, eftersom detta ofrånkomligen når henne i form som går stick i stäv med den relationistiska utgångspunkt som sätter relationen före saken. […] I stället för att låta det sunda förnuftets erfarandekategorier styra forskningen måste forskaren förlita sig på vetenskapliga erfarandekategorier, sytematiskt konstruerade utifrån vetenskapsfilosofiska utgångspunkter.

Det som skall studeras är alltså inte världen i sig, utan en konstruerad motsvarighet till denna som bygger på en filosofiskt grundad förförståelse av densamma.[3]

Slik utropes mennesket til verdens – i det minste den erkjente verdens – maktfulle skaper, og naturens egen stemme bringes til taushet.

Motsetningen mellom Scyllas og Karybdis’ agenda bør ikke forlede oss til å tro at de ikke kan ”samarbeide”. Som filosofen Marek Majorek gir flere eksempler på, kan det komme til mange slags forvirrende amalgamer mellom dem[4]. Han viser f.eks. til den franske postmodernisten Gilles Deleuze (1925-1995), som gir full kreditt til Scylla i sine refleksjoner over hjerne og bevissthet: “Det er hjernen som tenker og ikke mennesket, som kun er en krystallisasjon av hjernen.” Her har vi en filosofisk rebell, bemerker Majorek, som er helt underkuet av materialistisk vitenskap.

I Paradigmeskifte Forlag vil vi etterspørre en vitenskap om naturen, som har en annen agenda enn Scylla og Karybdis, hvis formål ikke er begrenset til det baconianske ideal om makt over naturen. Til dette formålet har vi allerede en hypereffektiv naturvitenskap! Heller ikke vil formålet ligge i å systematisere en eller annen ”filosofiskt grundad förförståelse”, som kun ville kunne avspeile vår egen kulturs fordommer og vår egen navle. Forskningens formål ville rett og slett være å utforske tingenes – naturens – egen tale.

Utopisk? Kanskje det. Men det er i så fall en utopi som det er verdt å kjempe for. Skal vi kunne overleve på denne kloden, må vi finne veien mellom Scylla og Karybdis.

 

---

[4] Majorek, M. 2008: From positivism to postmodernism or from Ahriman to Lucifer: the epistemic space of Rudolf Steiner’s spiritual science. Proceedings from the Conference on Postmodernism, Anthroposophy and Spirituality at Foldsae, Norway, in August 2008. http://www.dialogos.oslo.no/doorstodialogue/wp-content/uploads/2009/03/doors-to-dialogue2.pdf