Formodentlig får vi det inn med den kulturelle morsmelken. I hvert fall trenger vi ingen undervisning for å trekke grenselinjen mellom ”det vi kan vite noe om” og ”det vi kun kan tro på”. Hva som skjer med atomkjerner som kollapser, kan vi f.eks. vite noe om. Men hva som skjer med det jeg kaller ”jeg” når kroppen min kollapser, vel – om det skal jeg få lov til å tro hva jeg vil. Og hva den saken angår, er det også alt jeg får lov til.

Men noe skjer. Enten oppløses ”jeget” med hjernen, eller det gjør det ikke. Helt uvesentlig er det vel heller ikke, for noen av oss, hva som faktisk skjer og ikke skjer. Men hvorfor er da dette spørsmålet, sammen med tusen andre av samme kaliber, prinsipielt utenfor ”det vi kan vite noe om”? Utenfor virkeligheten er det jo ikke. Riktignok hører det til en (for de fleste av oss) ukjent del av virkeligheten. Men er det ikke nettopp det ukjente, snarere enn det kjente, vitenskapen skal utforske?

Kulturhistorisk er muren mellom tro og viten en sen konstruksjon. Middelalderen kjente den ikke. Gud kunne bevises, mente man, omtrent lik en matematisk setning. Og der den naturlige teologien ikke kom videre, overtok åpenbaringen. Går vi tilbake til oldtiden, ser vi at en Platon gjør en omvendt todeling. Også Platon skiller mellom et område for viten (episteme) og et for tro og anelser (doxa). Det første gjelder det som er stabilt, det andre alt som stadig endrer seg. I sanseverdenen er alt underlagt forgjengelighet. Et eikefrø spirer og vokser opp til et mektig tre. Det kan bli stående i mange hundre år, tilsynelatende stabilt. Men slik er det bare målt opp mot vår egen levetid. Døden er det mest sikre for alt liv. Før eller siden faller selv de største trærne i skogen. Det som ikke råtner og forsvinner, er den bokstavelig talt levende idé vi har sett utfolde seg på denne unike måten. Ifølge Platon er det kun om denne tidløse og evige virkeligheten vi kan ha fullkommen viten. Om den sansbare verden må vi nøye oss med tro og anelser.

I opplysningstiden snus Platon helt på hodet. Fra nå av hører ånden og evigheten til troens område. Viten kan vi kun ha om det sansbare. For vitenskapen var det viktig å begrense religionens myndighetsområde. Det var nødvendig å reservere et eget område, der kirken ikke kunne trampe inn på sine tunge kardinalføtter, slik den hadde gjort i spørsmålet om det kosmologiske verdensbildet (Bruno, Galilei). Men det var også de som bekymret seg for at troens område skulle invaderes av vitenskapens folk. I innledningen til den andre utgaven av ”Kritikk av den rene fornuft” (1787), erklærte filosofen Immanuel Kant at han ”måtte begrense vitenskapens område for å rydde plass til troen”. Etterhvert ble det reist en uoverstigelig mur mellom religion og vitenskap. Denne muren, på begge sider voktet av ivrige grensevakter, skulle i lang tid dele virkeligheten i to adskilte regioner.

Skjønt denne dualismen har hatt sin mening og misjon, må vi spørre oss om den fortsatt er tjenlig. De som i dag disponerer de tyngste kardinalføttene, er kanskje de ”akademiske inkvisitorer” som hersker i ”vitenskapens katedraler” (Nina Witoszek). Ett er kardinaler i begge leire imidlertid skjønt enig om, at muren mellom dem må vedlikeholdes. En slik enighet kan tyde på en felles agenda. Kanskje har begge parter grunn til å frykte dagen da muren rives.

For de troende er det en skrekkelig tanke at noen skulle ha ”viten” om det vi hittil har regnet til troens område. Gnosis er, som kjent, selve urkjetteriet. Når det nærmer seg jul, vil teologen fortelle oss at engler kun er ”et bilde på Guds godhet”. I lys av den aktuelle Bibeltolkningen blir prinsessens og folkets engler irrelevante. En fører, tross alt, ikke samtaler med et bilde. Men også i den andre leiren står mye på spill. Der risikerer vi å få bekreftet en vond mistanke om at ”vitenskapens verden” ikke er hele verden. Verre: Vi risikerer å måtte innse at ”vitenskapens verden” er et mindre reservat innenfor en større virkelighet. Enda verre: At den større verden kontinuerlig interagerer med dette reservatet, som strengt tatt må forstås i lys av denne interaksjonen.

Det er ikke rart fundamentalister på begge sider blir rystet, når oversanselige fenomener drøftes i populære media og tas på alvor av eliten. Snåsamannens varme hender har etterlatt seg synlige sprekker i muren mellom tro og viten. Et helt folk, med dronning Sonja og biskop Tor Singsaas i spissen, titter nå forundret gjennom disse sprekkene. Standup-artisten Jon Schau reiser land og strand rundt og forteller om sin Nær-Døden-Erfaring (NDE). Han får også fortelle om den på NRK og drøfte den med rikssynser Per Fugelli. Ingen av dem er i klassisk forstand ”troende”. Fugelli må nærmest kalles en ”motvillig agnostiker”. Han ville så gjerne tro på ”noe mer”, men kan det ikke. Schau hevder å ha sett bakenfor muren og for så vidt være en ”vitende”. Men han presiserer at hans viten og tolkning er privat og ikke gjør krav på å være allmenn og objektiv.

Forskningen på NDE startet opp i 1978, med Raymond Moodys bok ”Livet etter livet”. Senere har flere fulgt opp. Hjertespesialisten Pim van Lommel er i dag en av verdens fremste NDE-forskere. I 2001 publiserte han en større studie i The Lancet, omfattende 344 tilfeller. Ifølge Lommel har denne forskningen demonstrert tilfeller av bevissthet uten hjernevirksomhet, med verifiserbare ut-av-kroppen erfaringer (OBE).

Bevissthetsforskningen har gjort oppsiktsvekkende fremskritt mht. å dokumentere en rekke fenomener, som sprenger rammene for god materialisme. Hit hører blant annet klassiske psi-fenomener som telepati, prekognisjon og psykokinese. Institute of Noetic Sciences i California, grunnlagt av Apollo 14-astronauten Edgar Mitchell og med forsker Dean Radin i spissen, er blant de fremste innenfor dette feltet.

Reinkarnasjonsforskning. Ian Stevenson har i over 40 år gransket rundt 3000 barn med erindringsbilder fra tidligere liv. I ca 1000 av disse tilfellene lyktes det å verifisere barnas erindringer. Denne forskningen fortsettes i dag av Jim B. Tucker m.fl.

Enhver mur har sin tidsbegrensning. Det gjelder også muren mellom religion og vitenskap, som alt er begynt å krakelere. Det er rimelig å tro at grensevaktene vil få det stridt i tiden som kommer.

Vi setter pris på om du vil forhåndsbestille boken – dette vil gjøre det lettere å få gjennomført trykkingen: forhåndsbestill her!

Dette kan bli din julegave til barn eller ektefelle i 2012! Prisen vil bli rundt kroner 250,-

Prosjektbeskrivelse

Folkefiender – Om sannhetens pris og vitenskapens sjel

I sitt skuespill En Folkefiende (1882) har Henrik Ibsen reist en bauta over den  ene – Dr. Stockmann – som er villig til å betale sannhetens pris og gå på tvers av ”den kompakte majoritet”. Slike stabukker kan også takkes for mange fremskritt i vitenskapen. Det mest kjente eksemplet i moderne tid er kanskje Ignaz Semmelweis, som i 1847 oppdaget hvordan barselfeber kunne forebygges. På klinikkene i Wien tok barselfeber livet av inntil 35% av de fødende. Merkelig nok var dødeligheten lavere på de avdelinger der det kun arbeidet jordmødre, enn der det var leger og studenter. Jordmødrene deltok nemlig ikke i obduksjoner av kvinner som hadde dødd i barselfeber, for deretter å gå direkte inn til de fødende. Semmelweis oppdaget at ved å vaske hendene i en oppløsning av klor og kalk, sank dødsratene også på lege-klinikkene, faktisk helt ned mot 1%.

Hans forslag om håndvask ble imidlertid bryskt avvist. Å akseptere det ville også bety å innrømme at legene selv kunne være smittebærere. Det ble for drøy kost! Semmelweis’ kunne heller ikke tilby en vitenskapelig forklaring på sine observasjoner, i hvert fall  ikke en som var akseptabel for den tids medisin. Hans ideer ble latterliggjort og hans karriere i Wien fikk en brå slutt. Etter mye motstand ble han til slutt lurt inn på et sinnssykehus, der han ble mishandlet og døde etter kort tid.

Semmelweis ble bare 47 år gammel. Men navnet hans står i dag for det mot til sannhet, som er forutsetningen for vitenskapens integritet. Det minner oss også på prisen som ofte må betales for å motsi etablerte trossystemer. Som historien har vist er heller ikke vitenskapen fri for gruppetenkning og overtroen på ”den kompakte majoritet”.

Men en Semmelweis av i dag ville vel ikke bli behandlet slik, vil mange si. Verden har da tross alt gått fremover siden 1847! I dag går det naturlig nok ikke om håndhygiene, som ikke lenger er noe stridsspørsmål. Strid er det derimot på andre felter, som f.eks. mht. risikoer ved elektromagnetisk stråling, vaksiner og GMO. Boken Folkefiender spør om det finnes eksempler på Stockmann og Semmelweis-skjebner også i dag, og da nettopp på de tre nevnte feltene. Kategorisk å utelukke den muligheten ville være overmodig.

Tre mulige kandidater er identifisert, som vil behandles både mht. til dere forskning og dere skjebne. De tre er Dr. Andrew Wakefield (vaksiner), professor Olle Johansson (stråling) og Dr. Árpád Pusztai (GMO). Under følger noen opplysninger om hver av dem.

Andrew Wakefield

A. Wakefield er født 1957. Faren var nevrolog og moren lege. Han fullførte sin medisinske utdannelse ved St Mary’s Hospital, University of London i 1981 og spesialiserte seg i gastroenterologisk [mage-tarm] kirurgi. Fellow of the Royal College of Surgeons (FRCS) i 1985. Året etter ble han tildelt et Wellcome Trust Travelling Fellowship for å studere tynntarm-transplantasjoner i Toronto, Canada. Fellow of the Royal College of Pathologists (FRCPath), 2001. Pr 2007 hadde han publisert 137 originale forskningsartikler.

Wakefield returnerte til UK på slutten av 1980-tallet, og begynte da å arbeide ved Royal Free Hospital i London, der han spesialiserte seg på bestemte tarminfeksjoner som forekom sammen med autisme eller autismelignende tilstander. Det var i den forbindelse han kom over flere tilfeller der disse symptomene hadde inntruffet umiddelbart etter MMR-vaksinasjon. [MMR er en trippelvaksine som inneholder såkalt levende virus av meslinger, kusma og røde hunder.] Sammen med flere andre kolleger publiserte han i 1998 en studie (case-serie) av 12 barn med et slikt mønster. Studien ble publisert i det anerkjente medisinske tidsskriftet The Lancet. Den utløste en voldsom media-interesse, etterfulgt av et dramatisk fall i bruken av MMR.

Wakefield selv er ingen vaksinemotstander. Men han mener at vi ennå ikke vet nok til å utelukke en mulig forbindelse mellom MMR og autisme, og at vi inntil videre burde gå tilbake til monovalente vaksiner. Han egne ord om dette (etter The Telegraph, 29.1.2010) var:

For the vast majority of children the MMR vaccine is fine, but I believe there are sufficient anxieties for a case to be made to administer the three vaccinations separately. I do not think that the long-term safety trials of MMR are sufficient for giving the three vaccines together.

Det dramatiske fallet i bruken av MMR (noen steder ned til 50%), fikk imidlertid alarmklokkene til å ringe hos vaksinemyndighetene. Initiert av  Brian Deer, en journalist i The Sunday times, ble det i 2007 reist sak mot AW for The General Medical Council. Da hadde han allerede mistet sin jobb ved RFH. I et intervju i The Observer fra juli 2007, avviser han alle beskyldningene om uetisk adferd:

“I’ve done what I’ve done because my motivation is the suffering of children I’ve seen and the determination of devoted, articulate, rational parents to find out why part of them has been destroyed, why their child has been ruined.”

“I cannot tell you that we know that the MMR vaccine causes autism.

“But the Department of Health can tell you with 100% certainty that it doesn’t and they believe that, and that concerns me greatly.”

Wakefield lever i dag i Austin, Texas, sammen med sin kone (som også er lege) og fire barn. Selv er han fratatt sin legelisens, men han fortsetter kampen for det han mener er sannheten, senest i boken Callous Disregard (2011), der han går inn på alle sakens sider.

Olle Johansson

• Professor ved The Royal Institute of Technology, Stockholm
• Associate professor og leder for The Experimental Dermatology Unit ved Department of Neuroscience, Karolinska Institutet, Stockholm.

O. Johansson er født i 1953. Han har en medisinsk doktorgrad fra Karolinska Institutet, og hans sentrale fagfelter er cellebiologi, histologi og nevrobiologi. Gjennom tre tiår har han forsket på risikomomenter ved ikke-ioniserende stråling [EMF = elektromagnetiske felter]. Johansson har publisert over 500 artikler om dette, og deltatt som invitert taler på mer enn 300 konferanser og symposia. Han har også vært en hyppig gjest på radio-og TV-programmer over hele verden, blitt intervjuet i en rekke aviser og magasiner, og selv bidratt med en jevn strøm av kronikker og kommentarer i aviser og populærvitenskapelige tidsskrifter. Han har også vært mye brukt ved høringer og utredninger om risikomomenter ved EMF.

På 1980-tallet ble OJ oppmerksom på at den tids dataskjermer utsendte en stråling som kunne forårsake en spesifikk hudreaksjon, som han gav navnet ”screen dermatitis”. Omsider ble dette problemet anerkjent, og Johansson bidro slik til å legge grunnen for en forbedret skjermteknologi. Etterhvert ble hans forskning mer fokusert mot risikomomenter ved stråling fra mobil-master, trådløse nettverk, mobil-telefoner mv. Olle Johansson har også arbeidet mye med fenomenet el-overfølsomhet [EHS = Electrohypersensivity]. Det er i dag 3-10 % av befolkningen som rapporterer om ulike symptomer ved eksponering for elektromagnetiske felt. Johansson var blant de første [1995] som gjorde dobbelt-blinde provokasjonstester for EHS, inkludert mobiltelefoner. Enkelte av disse testene påviste en objektiv reaksjon på EMF.

Olle Johanssons forskning har møtt anerkjennelse, men også meget kraftig motstand, noe som er naturlig innenfor et såpass – bokstavelig talt – ladet fagfelt. Mer bekymringsfullt er det at forsøk nå gjøres på å stoppe hans forskning.  Sammen med to andre eminente risikoforskere på EMF deltok han i april 2010 på en konferanse arrangert av Canadas House of Commons Standing Committee on Health (HESA). Etter hjemkomsten opplevde alle tre å miste sine laboratorier og/eller kontorer. Denne responsen var så samordnet, at den forårsaket følgende reaksjon fra konferansens koordinator, Daryl Vernon:

Shortly after those meetings in April, three international witnesses before the HESA urging revision of micro-wave standards based on their scholarly work, Dr. Panagopoulos, as well as Dr. Olle Johansson of the Karolinska Institute in Sweden, and Dr. Annie Sasco of Bordeaux University in France; all three have had their offices removed from them! The fourth international witness, Dr. Andrew Goldsworthy of Imperial College London, England, could not have his office removed, being recently retired, but he has attested to having suffered similarly prior to retirement.

Helge Tiainen, tidligere leder for Nokia Consumer Electronics i Sverige, har sagt at: Olle Johansson’s research could very well deeply shake the world’s electronic industry, but mankind still has to know.

Árpád Pusztai

A. Pusztai ble født i Ungarn i 1930, der han utdannet seg som biokjemiker og arbeidet som forsker inntil den mislykkede ungarske oppstanden i 1956. Deretter klarte han å rømme over til Østerrike. Han flyttet kort tid etter til Storbritannia, der han gjennomførte sin doktorgrad i biokjemi. Fra 1963 til 1999 arbeidet han ved The Rowett Research Institute i Aberdeen, Skottland. Han er en av verdens fremste eksperter på lektiner, en gruppe proteiner som finnes i en rekke av våre vanlige matvarer, som f.eks. hvete. En viktig oppgave for lektinene i planter er å beskytte dem mot insekter. Pusztai har publisert 270 artikler og tre bøker innenfor dette feltet.

I 1995 begynte Pusztai å forske på genetisk modifiserte poteter, som hadde fått innsatt et gen for GNA-lektin fra snøklokke. Pusztai og hans team skulle undersøke hvordan rotter reagerte på inntak av disse GM-potetene, sammenlignet med en kontrollgruppe som ble fôret med ”substansielt samme potet” av ikke-GM kvalitet. Bakgrunnen for at disse studiene overhodet ble igangsatte var å utvikle en potet som produserte sin egen insektgift. Dette var da det første fôringsforsøket i sitt slag, som skulle kontrollere matvare-sikkerheten for disse GM-potetene.

Pusztai hadde allerede i syv år studert GNA-lektinets egenskaper, og visste at det var trygt å spise for rotter, selv i store mengder. Han forventet derfor at rottene skulle tåle den ”substansielt like” GM-poteten like bra. Det skulle vise seg ikke å holde stikk. En biokjemisk undersøkelse dokumenterte store variasjoner mellom de ulike GM-linjene, og viste at de ikke var ”substansielt like” med den ikke-transgene morplanten for flere egenskaper. En av GM-linjene hadde f.eks. 20% mindre protein enn de andre. Men også innholdet av stivelse og sukker varierte med opptil 20%. Det var imidlertid selve fôringsforsøket som gav det store sjokket. Forskerne avdekket alvorlige helseeffekter etter bare 10 dages fôring. Hjernen, leveren og testiklene var generelt mindre hos rotter som hadde fått GM-mat, mens f.eks. bukspyttkjertelen var blitt forstørret. Det ble også påvist økt cellevekst i mage- og tarmsystemet, noe som kunne indikere et forstadium til kreft.

Like før de skulle publisere sine resultater i form av en forskningsartikkel, lot Pusztai seg intervjue i TV-programmet World in Action, den 10. august 1998. Intervjuet var klarert med direktøren for Rowett-instituttet, Philip James. Dette intervjuet gikk ikke detaljert inn på Pusztais forsøksresultater, men bekreftet at det var observert skade på tarmer og immunsystem hos rottene som var fôret med GM-poteter. Og på slutten av programmet la Pusztai til de skjebnesvangre ordene:

“If I had the choice I would certainly not eat it. I find it’s very unfair to use our fellow citizens as guinea pigs”.

Dette resulterte i en mediestorm. I to dager var Pusztai den store helten på Rowett-instituttet. Den tredje dagen fikk han sparken, sammen med sin kone Susan Bardocz. Han ble også nektet tilgang til sitt forskningsmateriale, noe som senere ble opphevet. I februar 1999 kom et panel av 22 forskere fra 13 land med en analyse av Pusztais arbeid. Panelet mente det burde publiseres i et vitenskapelig tidsskrift, og de støttet hans konklusjoner. Senere samme år ble da også deler av dette materialet publisert i The Lancet. I 2005 ble Pusztai tildelt Whistleblower-prisen fra den tyske vitenskaps-foreningen, Vereinigung Deutscher Wissenschaftler. Árpád Pusztai lever i dag i Ungarn.

Forhåndsbestill “Folkefiender” her!

Hva vil Paradigmeskifte Forlag?

Om du syns tenkning er lite spennende eller viktig, om du syns materialismen er all sivilisasjons endemål, om du syns det går såpass bra med verden at vi ikke trenger å svømme i noen annen retning enn dit hovedstrømmen fører oss, vel – da er dette nettstedet antakelig ikke noe for deg. Men siden vi vet at det kun er marginale grupper som dyrker slike synspunkter, ønsker vi alle dere andre – den kompakte majoritet – hjertelig velkommen til vårt forum for

Tenkning – Spiritualitet – Motstand

Vil du lese mer?