REDUKSJONISMENS TRIUMF – EN ALLEGORISK HISTORIE

Det var en gang en frøken i en første klasse på den tiden da det ennå fantes tavler, kritt og ordentlige frøkner, og folk hadde folkeskikk, også hjemme, og tiltalte sin kone med ”De”.

Frøken begynner å tegne noe på tavlen, og spør mens hun fortsetter å tegne: Nå, kjære barn, hva er dette for noe? Idet hun kaster ut dette spørsmålet, har hun kommet hit med tegningen:

Umiddelbart lyder det unisont fra klassen, med frydefull gjenkjennelsesglede: En blomst! Normalt vil en lærer rose barna for den prestasjonen det er å gjenkjenne helheten – blomsten – ut fra en så fragmentarisk begynnelse. Barna har jo fullstendiggjort tegningen i sin bevissthet, før den er fullstendiggjort på tavlen. Men nå skal vi tenke oss (bare for et bestemt poengs skyld!) at vi her har med en riktig slem lærer å gjøre. Så i stedet for å rose barna, sier frøken: Nei, kjære barn. Dette er ikke en blomst. Hva er det vi har her på tavlen?

Tegningen er nå komplett:

Det brer seg straks en stor uro og usikkerhet i klassen. Hva er det frøken mener? Alle har da for lengst sett at det er en blomst! En intellektuell slyngel foreslår følgende: Det er en plante!

– Bra forslag, Francis! sier frøken. Men det er ikke helt riktig. Se en gang til: Hva er det som er her på tavlen? Resten av klassen er nå koblet helt fra, men Francis tenker til han blir blå, altså oksygenfattig. Så vet han brått svaret: Frøken! Det er en tegning av en plante!

– Veldig bra forslag, Francis! sier frøken. Men det er fortsatt ikke helt riktig. Se en gang til: Hva er det som er HER PÅ TAVLEN?

Dermed var (får vi håpe og tro) selv Francis koblet fra. Og endelig kan frøken triumfere: Kjære barn: Det eneste som befinner seg på tavlen er KRITT. Alt annet er noe dere har laget inni de søte små hodene deres!

Vi kunne for så vidt ha sluttet denne historien der. Men det finnes et appendiks. På denne skolen var det nemlig en inspektør som hadde studert filosofi. Han sto ved døren og lyttet og nikket tilfreds etter hvert som han hørte frøken eksaminere klassen og suksessivt reduserte verden for barnas øyne. Dette minnet ham om hans egen studietid, der den beryktede filosofen Robert McHenry en gang hadde maktet å drive all informasjon ut av naturen like foran øynene på vantro studenter. Han hadde avsluttet sin forelesning om informasjon slik:

Kort sagt, informasjon er en persepsjonsmåte, akkurat som lyd, akkurat som farge. Det er ingen lyder i naturen; lyd er måten vi mennesker persiperer kompresjon av bølger i luften. Det er ingen farge i naturen; farge er måten vi mennesker persiperer (visse) bølgelengder av elektromagnetisk stråling. Det er ingen informasjon i naturen; informasjon er måten vi mennesker persiperer mønstre. Slik ordet ”informasjon” er brukt i ”informasjonsvitenskapen” – for å betegne en viss substans, et visst aspekt ved en substans i den fysiske verden – er det en talemåte, enda en metonymi. Den lar oss erstatte en kjedelig abstraksjon – et spørsmål om statistikk – med en mer kjent og tilsynelatende real betegnelse.

Men da frøken slynget ut sin triumf for klassen og forkynte KRITT, mørknet inspektøren brått. Resolutt rev han opp døren og sa med kaldt raseri: Beklager, frøken Hegre, men De tar feil. Det er aldeles ikke kritt på tavlen! Det er noe De har laget inni det trange lille hodet Deres! Så jeg må be Dem om å se en gang til: Hva er det som er PÅ TAVLEN, frøken Hegre?

Frøken Hegre stirret og stirret på tavlen. Men hvor mye hun enn stirret var det plent umulig for henne å få krittet til å forsvinne. Til sist grep hun, uten et ord, vesken sin og forsvant ut av klasserommet. Og til klassens store lettelse kom hun aldri mer tilbake.

Nå kunne vi for så vidt ha sluttet historien der. Men den har egentlig også et appendiks 2, som vi jo like gjerne kan ta med når vi først er i gang.

Etter denne episoden måtte inspektøren avgi rapport for rektor. Da inspektøren var ferdig med historien, så rektor på ham med en forskrekket mine, og sa: Men kjære Hr. inspektør Blanke: Hva var det riktige svaret? Hva var det EGENTLIG PÅ TAVLEN?

– Tåler De å høre det? sa Blanke.

Ja, ja – si det! svarte rektor.

– Det var ABSOLUTT INGENTING!

 

 

Kilder
Trond Skaftnesmo (2009): Bevissthet og hjerne – et uløst problem. Antropos forlag.
Robert McHenry, 2000: Content with content. (A talk given at the University of California San Diego on November 20, 2000)

Gottfried

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *