SAGT OM TROND SKAFTNESMOS BØKER

Trond Skaftnesmos Frihetens biologi er en fascinerende og rik bok om vesentlige spørsmål, som til fulle viser at flere synsvinkler er å foretrekke fremfor skråsikker enøyethet i utforskningen av naturen. Forfatteren kjenner den darwinistiske forskningen i både klassisk og nyere tapping, han kan sin vitenskapsfilosofi, og er i tillegg dypt fortrolig med et perspektiv på naturen han anser for å være overlegent, nemlig en kvalitativ fremgangsmåte som kan føres tilbake til Goethe (1749-1832). Dette tyske multigeniet er best kjent for sin diktning, men han var også en ivrig og produktiv vitenskapsmann med særlig interesse for biologien. Goethes syn, som særlig bokens siste del gjør rede for, var at naturen må studeres ved hjelp av en fortolkende metode. Naturen har mening, den er ikke bare et sjelløst produkt av mekaniske lovmessigheter.

Goethes syn på studiet av naturen, som han hadde felles med flere av sine samtidige (det kan nevnes at Darwins farfar Erasmus Darwin, selv både poet og naturforsker, var påvirket av Goethe), innebærer et radikalt brudd med reduksjonistisk tenkning, altså prinsippet om at vitenskapens mål er å omgjøre verdens mangfold til et sett enkle lovmessigheter. Tvertimot, mener Goethe (og Skaftnesmo), må levende vesener og økosystemer studeres i hele sin fylde. En arm, en elefant eller et skogholt er ikke mindre virkelige enn molekylene de er sammensatt av. Denne tenkningen er videre utpreget syntetisk til forskjell fra analytisk: Den begrepsfester helheter og deres indre sammenhenger, i stedet for å anta at det virkeligste som finnes er de minste bitene og de mest grunnleggende lovene.

En kvalitativ, fortolkende utforskningsmetode er ikke i utgangspunktet mindre vitenskapelig enn de dominerende retningene, men den har hatt mindre gjennomslagskraft, kanskje særlig fordi den ikke har den samme nærhet til teknologisk og økonomisk vekst. Av de mange forskningsmessige prioriteringene som kunne ha vært gjort, velges gjerne de mest “matnyttige”. Dette har lenge vært tilfellet; det er med andre ord ikke et nytt påfunn fra markedsliberalismens medløpere i våre dager. […]

Det er meget mulig at et felles språk og en grenseoverskridende samtale som inkluderer alle med seriøs interesse for naturforståelse, aldri vil bli virkelighet. Men det må være lov å legge inn et bud på en slik forståelse, og Skaftnesmos grundige, seriøse og ikke minst originale bok er et av de mest oppløftende forsøkene jeg har sett på lenge – selv om jeg ikke er enig i alt han skriver. (Total enighet er da heller ikke noe mål.) Han lokker frem den sinnsstemningen som også var Darwins utgangspunkt da han bestemte seg for å bli biolog – for øvrig omtrent samtidig som Goethe døde – og som så sjelden lar seg lese ut av biologiske tekster i dag, nemlig en blanding av ærefrykt og undring.

Thomas Hylland Eriksen, Professor ved Sosialantropologisk institutt, Universitetet i Oslo. Sitatet er hentet fra forordet til FRIHETENS BIOLOGI (2000).


Käre Trond! Nu har jag pånyo läst din eminenta bok, «Evidensbasering – det nye sannhetsmaskineriet», från 2013. Jag är djupt imponerad och samtidigt oerhört exalterad! Din bok öppnar upp så många nya tankar, och aktiverar också gamla tankar jag själv funderat mycket över. Man kan säga att den evidensbaserade skolan starkt påminner om Lidls torskpinnar: perfekta, men helt utan skönhet, variation, intresse, smak och krydda.  :-)) TACK för att du finns!!

Olle Johansson, associate professor – The Experimental Dermatology Unit – Department of Neuroscience – Karolinska Institute – 171 77 Stockholm – Sweden

 


[…] Trond Skaftnesmo argumenterer overbevisende for at genene ikke kan være årsak til organismen, men har en begrenset rolle som redskap eller betingelse for en kreativ designer. Denne designeren er vel å merke ingen andre enn organismen selv, som en real helhetlig og prosessuell entitet.

Det snekres ofte analogier mellom organismer og datamaskiner. På midten av forrige århundre spådde mange forskere at det innen få år ville bli bygget datamaskiner som ikke bare simulerte menneskelig intelligens, men som virkelig var intelligente. Etter som årene gikk, og man måtte medgi at konstruksjon av kunstig intelligens var vanskeligere enn først antatt, begynte kritikere å revurdere de filosofiske antagelsene bak hele tiltaket. En av de tidligste kritikerne var Hubert Dreyfus i boken ”What Computers Can’t Do: a critique of artificial reason” fra 1972. Dreyfus avviste at tenkning kunne utføres, i motsats til simuleres, av datamaskiner. Han avviste også det reduksjonistiske synspunkt at generell forståelse kan modelleres ved regler og algoritmer. Det var på tide å prøve noe nytt.

Det er åpenbart på tide å prøve noe nytt også i forhold til den gen-sentrerte, ny-Darwinistiske verdensanskuelsen som vi og vår klode nå påvirkes, og til dels terroriseres, av. Kanskje kan vi best gjøre det ved å starte med en kritisk vurdering av de metaforene vi bruker, for eksempel i form av gener som ”blueprint”, DNA som ”master molecules”, biologiske prosesser som ”mekanismer”, og så videre. Det er nettopp det Trond Skaftnesmo oppfordrer oss til å gjøre. Og her har han en sterk støttespiller i Lenny Moss med boken ”What Genes Can’t Do”. […] Skaftnesmo og Moss skyter begge med skarpt, og har som skyteskive våre ledende, sterkt reduksjonistiske faglige og politiske miljøer som tror ”gener” og ”genom-sekvenser” kan hjelpe oss til å forklare og forstå alt av interesse innenfor den levende verden. De språklige metaforene ”koding” og ”informasjon” sammensverger seg i vår bevissthet og tilslører vår oppfattelse av den løse sandgrunn det gen-sentrerte hus er bygget på, og de mange tomme rom det inneholder. Både Skaftnesmo og Moss forutser at biologiens utvikling i dette nye århundret vil drives fram ved tilbakevisning av det 20. århundres fremherskende genetiske forklaringsmodeller for alle livsprosesser. Disse modellene skal erstattes med mer nyanserte tilnærminger som inkluderer de uforutsigbare miljøendringene som genomene, genene, DNA skal forholde seg til og instrueres av. Og ikke en gang den mest fanatiske gen-determinist kan benekte at DNA mottar, og følger, instruksjoner fra omverden både angående hvordan det skal og hva som skal produseres. […]

Det er ment som en kompliment når jeg benevner Trond Skaftnesmos bok et viktig genøkologisk verk. Det nye fagfeltet genøkologi, som vi grunnla i Tromsø helt mot slutten av forrige århundre. baserer seg nettopp på en paradigmekritisk tilnærming til evolusjon, utviklingsbiologi, økosystemers og organismers helse, så vel som til nye bioteknologiske produksjonsformer basert på transgene teknikker for indusert horisontal genoverføring.

Jeg skulle ønske at denne boken virkelig ble folkelesning. Både emnene og den måten forfatteren behandler dem på fortjener stor oppmerksomhet. Forfatteren sier selv i sitt forord: ”Boken henvender seg til alle som er opptatt av spørsmålene som hele tiden ligger i bunn: Hva er forholdet mellom gener og organismer? Hvor får organismene sin form fra? Hva er liv?” Det turde være vanskelig å finne noen som er absolutt uinteresserte i disse spørsmålene, og da er den potensielle lesekretsen selvsagt enorm!

Terje Traavik, Dr. philos., Professor i genøkologi, Universitetet i Tromsø, Forskningssjef, GENOK – Norsk Institutt for Genøkologi og
Thomas Bøhn, Ph.D., l
eder, Seksjon for Økologi, GENOK – Norsk Institutt for Genøkologi
Sitatet er hentet fra forordet til GENPARADIGMETS FALL: SAMMENBRUDDET AV DET SENTRALE DOGMET (2005).


Sanningen ska göra oss fria! Trond Skaftnesmo berättar i sin bok Folkefiender om tre välmeriterade forskare som hängts ut som lurendrejare i media. Den ene dristade sig att ifrågasätta de genmodifierade grödornas säkerhet, den andre varnar för att mobilstrålning kan leda till ohälsa och den tredje har påstått att vacciner i vissa fall kan göra oss sjuka. Sådant säger man tydligen inte ostraffat, hur välmeriterad och ödmjuk man än är som forskare. […]

En styrka i boken är den noggrannhet som Skaftnesmo visar då han redogör för de komplicerade turer och mekanismer som drabbat Pusztai, Johansson och Wakefield. Här går förtal och rökridåer hand i hand med medias vinklade reportage och korta och förenklade TT-meddelanden.

Det är inte utan att frågan väcks om media, kanske på grund av underbemanning och med den en svårighet att analysera ett material, blivit en megafon för industriella och statliga intressen? Skaftnesmo går i boken till botten med de tre forskarnas rön, slutsatser och hur de bemötts. De tre får en unik möjlighet att ge sin syn på saken. Tala ut. Det är välgörande och en mycket intressant läsning.

Johan Bonander – prest i den svenske kirken – i en anmeldelse av FOLKEFIENDER – OM SANNHETENS PRIS OG VITENSKAPENS SJEL i Newsvoice.


Jeg kjenner ikke forfatteren og vet ikke hvorfor han har valgt å stikke hodet inn i dette illsinte vepsebolet. Men han fortjener vår takk. På 187 manussider og med over 200 referanser overbeviser han oss både om nødvendigheten av å stille enkle spørsmål, og om farene ved å gjøre det. I min naivitet tror jeg at han kanskje minnes Arnulf Øverlands dirrende oppfordring: DU SKAL IKKE TÅLE SÅ INDERLIG VEL DEN URETT SOM IKKE RAMMER DEG SELV.

P.S.: Da jeg stilte meg selv spørsmålet om hvorfor jeg påtok meg å skrive dette forordet, fant jeg svaret på side 25 i manus, der Helen V. Ratajczak skriver: ”Jeg er pensjonist nå. Jeg kan skrive hva jeg vil.”

Tore Midtvedt, Professor emeritus dr. med. ved Det Karolinska Institutet, Stockholm, utdrag fra forordet til FOLKEFIENDER – OM SANNHETENS PRIS OG VITENSKAPENS SJEL (2012).


Skaftnesmo påviser en forbindelse til New Public Management og hevder at «evidensbevegelsen er en del av en større kulturstrøm […] en mektig impuls i retning av Teknopolis: et samfunn som setter det teknologidrevne systemet foran subjektet.»

Han er særlig bekymret for denne utviklingen innenfor skolesektoren, fordi den profesjonelle yrkesutøver undermineres: God undervisning kan ikke alene sikres gjennom evidensbaserte retningslinjer for pedagogisk virksomhet, men forutsetter også en inspirert, erfaren og profesjonell lærer. Tilsvarende gjelder for helsevesenet: God pasientbehandling handler om mer enn å slå opp i de siste «guidelines» – det kreves også noe så gammeldags og subjektivt som klinisk skjønn.

Bokens fremste styrke er det brede perspektivet, der leseren presenteres for grundige filosofiske, historiske og sosiologiske analyser. Videre unngår forfatteren å havne i motsatt ekstremposisjon – han er nøye med å fremheve hvordan evidensbevegelsens mål og metode har avgjørende betydning for vitenskapelig innsikt og profesjonell praksis.

Skaftnesmos anliggende er ikke å lansere et alternativ, men å «gjøre verden hel igjen» slik at ulike vitenskapelige metoder og profesjonell erfaring ikke ses som konkurrerende kilder til innsikt, men kan supplere hverandre.

Vegard Bruun Wyller, professor dr. med. i en anmeldelse av EVIDENSBASERING – DET NYE SANNHETSMASKINERIET (2013) i Tidsskrift for den norske legeforening nr. 4/2015.


[…] Nemninga ”sannhetsmaskineriet” i tittelen på denne boka er etter mitt syn treffande. Trond Skaftnesmo har skreve ei bok som både gir djupne og breidde til evidensdebatten. Djupna kjem ikkje minst fram gjennom den vitskapshistoriske samanhengen Skaftnesmo set saka inn i. Overtydande og pedagogisk briljant syner han oss at sjølv om evidenskonseptet står fram som nytt og moderne, har det lange røter i ein gamal ambisjon om å skape universell eller kontekstfri kunnskap, som deretter kan omsetjast til teknologi, dvs. implementerast som standardiserte prosedyrar. ”Evidensbasert kunnskap”, som byggjer på logikken frå eksperimentelle design, er såleis ikkje noko nytt. Det som er nytt er at denne kunnskapen vert opphøgd som styringsgrunnlag i konseptet ”evidensbasert praksis”. Skaftnesmo si klårgjering av dette skiljet er viktig for ein ryddig debatt.

Evidensbasert kunnskap har sjølvsagt sin rettmessige plass. Men all kunnskap har sine grenser og kviler på visse føresetnadar. Det er desse som vert oversett når evidensbasert kunnskap blir gjort til evidensbasert praksis. Som Skaftnesmo viser reaktiverer denne grenseoverskridinga sentrale problem i den såkalla positivismedebatten, og han minner oss om Hans Skjervheim sitt essay, ”Det instrumentalistiske mistaket” frå 1977. Skjervheim kritiserte der pedagogikken for ei slik grenseoverskriding ved å sjå danningsprosessar som noko ein kan måle og kontrollere på same måte som tekniske prosessar i industrien. Det var ein pedagogikk som på den tida var på god veg inn i ei ”evidensbaserte blindgate”. Skaftnesmo viser oss at dagens situasjon i skulen ikkje er så ulik, og illustrerer med det Eivind Tjønneland sin påstand i Norsk idéhistorie om at positivismestriden vart vunnen på alle punkt i teorien, men tapt på alle punkt i praksis. Av dei mange døma forfattaren er innom, er sitatet frå Kunnskapsdepartementets eiga heimeside (kapittel 1) urovekkjande i sin komikk. På bakgrunn av ein bestilt gjennomgang av forsking frå det danske evidensinstituttet ”Clearinghouse” heiter det: For første gang vet vi med stor sikkerhet hvilke kompetanser en lærer må ha: Solid fagkunnskap og evne til å formidle denne kunnskapen til elevene. Sidan dette er analytisk sjølvsagde samanhengar, er utsegna mulig ”evidens” for at jakta på evidens har gjort tenking til noko ein har slutta med i departementet. […]

Sjølv etter å ha arbeidd med evidensproblematikken i mange år og lese mykje av det som er verdt å lese, har Skaftnesmo si bok gitt meg lærdom og inspirasjon. […] Og for å nytte sjargongen: Skaftnesmo si framstilling er kunnskapsbasert. Når ho i tillegg er reflektert og analytisk, og flyt lett språkleg og pedagogisk, er ho lett å tilrå.

Dr. philos. Tor-Johan Ekeland, professor i psykologi ved Høgskulen i Volda i et utdrag fra forordet til EVIDENSBASERING – DET NYE SANNHETSMASKINERIET (2013).

Gottfried

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *