Å GJENOPPLIVE ORGANISMEN av STEPHEN TALBOTT

En organisme er en historiefortellende aktivitet

Hvis du noen gang har sett skrekkfilmer, kan du ha opplevd sjokket av å se det du trodde var et livløst objekt begynne å bevege på seg – gli buktende over en flate, heve seg opp eller sakte og uventet gløtte på et øyelokk. Slike scener spiller på det faktum at når noe beveger seg av seg selv, vil vi naturlig se det som levende.  Ifølge Aristoteles er egenbevegelse en egenskap som definerer dyr.1

Til tross for at den raskeste måten å drepe en samtale blant forskere kan være å begynne med å si, ”Ifølge Aristoteles …”, er ingen av hans innsikter fremmed for moderne biologi. Mer enn én eminent autoritet har argumentert med at organismen ikke er en kolleksjon av ting eller deler, men essensielt sett snarere er en aktivitet. Den kanadiskfødte biologen Brian Goodwin kunne til og med referere til det kjente forslaget at ”liv er prosess og forvandling”.2 En biolog fra det 20. århundre og mottaker av National Medal of Science, Paul Weiss, uttrykte et avgjørende poeng da han skrev:

”Liv er en dynamisk prosess. Logisk kan elementene i en prosess bare være elementære prosesser, og ikke enkelt-partikler eller noen annen statisk enhet.”3

Ideen er radikal – eller den ville være det, hvis vi bare kunne ta den alvorlig og forholde oss konsistent til den. Den foreslår at vi bommer helt på målet om vi forestiller oss liv som et resultat av en kombinasjon av enkelte enheter eller deler, enten de nå er deler av DNA-molekyler, nevroner, organer eller knokler. Organismen er ikke et materielt resultat, men en initierende kraft. Den er begrenset av materielle betingelser, ikke produsert av dem. Som et vesen som uttrykker sin egen spesifikke natur, vokser den, utformer den og bruker den sine kroppslige strukturer. Det som er i stand til å utforme og bruke en kolleksjon av ”deler” kan ikke være et rent resultat av dem.

Så her har vi en enkel og selvinnlysende idé, som på ingen måte har vært helt skjult for biologenes fellesskap: Organismen er en aktivitet. Så vidt jeg vet har dens sannhet aldri vært eksplisitt omstridt, til forskjell fra å ha blitt ignorert. Og dens implikasjoner er både store og foruroligende, hvilket kan bidra til å forklare at den er blitt ignorert.

Enhver som bruker litt tid til å reflektere over denne ideen, kunne lett se for seg at den ville slå inn med eksplosiv kraft i enhver nåtidig drøfting av organismers liv. For det spørsmålet som skulle plage forskerne i denne molekylærbiologiens tidsalder, skulle ganske visst være:

Hvordan oppfatter vi vårt eget arbeid når vi må forstå organismen, ikke som et produkt av sine molekylære bestanddeler, men heller som en skapende aktivitet og en kraft til selvutfoldelse?

Hvis det finnes noen slike drøftelser i dagens standard faglitteratur, har jeg til gode å oppdage dem. Heldigvis er det imidlertid intet som hindrer oss fra å stanse opp ved dette spørsmålet og vurdere om organismen er en aktivitet – hvilket betyr at den faktisk er levende.

Om å bevege seg og bli beveget

Hvis vi slår av en maskin, er den fortsatt den samme maskinen, uforminsket. Den har ikke midlertidig forsvunnet. Når vi slår den på igjen, vil den fortsette med å gjøre det den er designet for å gjøre. Dens aktive identitet, bestemt ved dens fysiske deler og måten de er tilpasset hverandre, overlever til tross for at den ble midlertidig stanset. Delene er primære; de bestemmer maskinens aktivitet.

På den andre siden, om en organisme er uten [livs-]aktivitet for en tid, er den ikke lenger der. Den slutter å eksistere. En organisme er nettopp sin aktivitet, og selv når den ser ut til å være stille, antar vi at den må gjøre noe – den hviler (noe selv de tyngste steinblokkene ikke gjør), eller kanskje forbereder den seg på et tilsprang. Aktiviteten til det levende vesen er primær og bestemmer delene – ved å vokse dem frem.

Forskjellen kunne vanskelig være mer fundamental. Nødvendigheten av å overveie den springer likevel ikke ut av esoteriske metafysiske spekulasjoner. Den oppstår ut fra vår direkte opplevelse.

Når et dyr beveger seg, er vi aldri i tvil om at bevegelsen skjer i pakt med fysiske lover. Det er ingen steder noen mangel eller noe gap i nettet av lovmessige fysiske relasjoner. Og likevel kan vi ikke unngå å se i denne bevegelsen noe som på en måte ikke stammer fra de fysiske lover og årsaker, noe som ”står over” disse. Uansett hvor grundig vi undersøker [de fysiske] lovmessighetene i dyrets bevegelser, organaktivitet, metabolisme og så videre, kan vi ikke komme fra den slags lovmessighet til vår mest hverdagslige forståelse av hva dyret faktisk gjør.

Selv når et dyr reagerer på en klar og presis fysisk stimulus, er dets respons på ingen tydelig måte fysisk forårsaket av denne stimulus. Et illustrerende bilde av dette faktum: Se på hvordan den ubetydelige kraft som produserer et bilde på netthinnen – la oss si, bildet av en jaktende løve – kan sette hele massen av en kvart tonns gnu i tordnende bevegelse. Det er absolutt en kontinuitet i fysisk årsakssammenheng mellom påvirkningen av netthinnen og den påfølgende muskelutfoldelsen. Men ingenting i denne kontinuiteten forteller oss hva som skjer sett fra dyrets ståsted. Dets bevegelser synes å oppstå i dyret selv, på en måte som vi ikke ser hos livløse objekter.

Så de fysiske lovene som forteller oss hvordan ett objekt støter imot et annet objekt er inadekvate for den forklaringen vi søker. Aktiviteten oppstår i organismen; den har ingen fysisk forklaring av den typen vi søker blant livløse gjenstander.

Ikke kun bevegelse, men også mening og motivasjon

Dette faktum kan føre oss videre. E. S. Russel, en britisk marinbiolog fra første halvdel av det 20. århundre som reflekterte dypt over karakteren av organismer, skrev at det organismen responderer på ”er ikke stimulus i egenskap av en fysisk-kjemisk substans, men stimulus som oppfattet (persipert), og heller ikke stimulus kun som oppfattet, men som tolket. Responsen gjelder betydningen eller meningen av den persiperte stimulus, ikke den selv [f.eks. som kjemisk stoff].4

Organismens aktivitet er med andre ord motivert, snarere enn fysisk forårsaket. Skjønt fysiske interaksjoner åpenbart er involvert, forklarer de ikke grunnene til aktiviteten. Bildet på netthinnen av den jaktende løven betyr noe helt annet for gnuen enn det betyr for en annen løve, selv om den umiddelbare fysiske stimulus i store trekk er den samme. Spesifikke handlinger gir alltid uttrykk for ”kraften” til de komplekse betydninger gjennom hvilke organismen erfarer verden, og handlingene bidrar i sin tur videre til denne verden av akkumulerende betydninger.

På 1960-tallet skrev den amerikanske filosofen Susanne Langer at ”en ekstern impuls kan kun produsere en handling [hos organismen] ved å endre den organiske situasjon som induserer handlinger. For å kunne gjøre dette, må den [impulsen] slå inn i matrisen av pågående aktivitet, der den umiddelbart går tapt.”5 Så oppstår det en respons som, slik vi nettopp har sett, er fysisk og årsaksmessig usammenlignbar med den miljømessige stimulus som ledet opp til den.

Ikke desto mindre, hvis vi ser på både stimulus og respons i form av deres betydning for organismen, er det ikke uproblematisk å se at de er i harmoni med hverandre og at absolutt ingenting ”går tapt”. Kanskje kan dette faktum fortelle oss noe om hva slags forklaringer som er mest relevante for levende – i motsetning til livløse – prosesser.

Hva menes med en ”intensjonal aktør”?

Jeg liker å si at hver organisme spinner ut en slags biografi – historien om sitt liv. Sannheten i dette synes meg å være mer bokstavelig enn metaforisk.

En organisme oppfatter verden i lys av sine egne interesser og følger sine klare intensjoner forankret i sine egne spesielle behov og uttrykksfulle tendenser – sin egen karakter. Den er slik det vi med rimelighet kunne kalle en ”intensjonal aktør”. Dens aktivitet antyder både en slags visdom og dyktighet, og også en målrettet, forsettlig streben. Skjønt vi helt klart kan tenke på en intensjonal aktør i form av slike egenskaper, er jeg her tilfreds med å definere frasen så åpent som mulig: En intensjonal aktør er helt enkelt ”det som utøver en kraft til å veve den type fortelling som hver organisme gjør ut av sitt liv”.

Fortellingen, som også inkluderer evnen til å veve den, er åpent stilt til skue. Den er et faktum som er gitt og som gir vår forståelse noe å jobbe med. Vi trenger ikke å spekulere over ting vi hverken oppfatter direkte eller forstår – arketyper, sjeler, vitale krefter, entelekier eller hva det måtte være – for å kunne identifisere og gi en rigid karakteristikk av en meningsfull historie når vi støter på en.

Samtidig bør vi være så klar som mulig mht. hva vi faktisk ser, fordi det har dramatiske implikasjoner for biologien. Hendelsene i en fortelling kan riktignok presenteres sannferdig, om enn snevert, som en rekke fysiske interaksjoner i en reduksjonistisk forstand. Men om vi leser dem på denne måten, går vi helt glipp av fortellingen. Dens tråder er aldri rent fysiske kausalkjeder og dens koherens av mening kan ikke forklares ved slike årsakssammenhenger. Snarere vitner disse trådene om motivasjon og intensjoner som utfolder seg, som igjen uttrykker en karakter.

Fortellingen om denne karakter er den eneste forklaringen vi har for den overordnete koordineringen av de fysiske hendelsene i et liv. (Prøv å komme opp med en annen slags forklaring!) Organismens intensjoner styrer dens fysiske interaksjoner, helt ned til molekylnivå. Samspillet av interaksjoner styrer ikke på samme vis intensjonene.6

Styrende intensjoner selv på molekylnivå

Biologer gjenkjenner helt klart historier, selv om denne gjenkjennelsen undertrykkes i deres bevisste teorier. Ser vi nøyere etter, viser det seg at biologi ikke handler om noe annet enn meningsfulle historier. Molekylærbiologer er alltid fokusert på hvordan midler og mål er koordinert – hvordan oppgaver blir utført, hvordan historier blir fortalt. Organer trenger å utformes og fungere skikkelig. Celler må replikere sitt DNA og så dele seg, molekylære komplekser innenfor cellene – det finnes hele galakser av dem – må interagere på akkurat den rette måten for å utføre bestemte oppgaver. Vi snakker om prosesser hvis intrikate og besværlig sammenvevde forløp henimot et gunstig resultat svært ofte overskrider hva vi pr i dag har mulighet til å overskue.

Disse målrettede aktivitetene er det forskere undersøker, så lenge de holder på med biologi heller enn fysikk og kjemi. Det er grunnen til at ingen hever et øyebryn når en fagartikkel, ikke ulik tusenvis av andre, rutinemessig begynner sitt sammendrag på denne måten:

“Cellens evne til å transformere en ekstracellulær stimulus til en nedstrøms hendelse, som styrer spesifikke fysiologiske resultater, krever en orkestrert, romlig og temporær respons på mange signalproteiner.7

Forskere snakker ikke på samme måte om havbølgenes evner eller om evnene til skyer eller fjellkjeder. Heller ikke snakker de om hvordan vanndammer eller solsystemer signaliserer til hverandre eller orkestrerer svar. Og de ville aldri si at livløse fysiske enheter dirigerer et gitt utfall.

Og videre ville heller ingen forsker referere til dømmekraften i et livløst system. Men: ”Den samordnete utviklingen av flercellede organismer krever at cellene er i stand til å skjelne sin relative posisjon i organismen.”8

Så er det dette:

”I tre av tilfellene omtalt her, må cellen ’avgjøre’ noe som vil bestemme dens utviklingsskjebne og funksjon. […] I alle tre tilfeller bestemmes valget av balansen mellom epigenetisk inaktivering og aktivering, men de mekaniske detaljene varierer avhengig av spesifikke reguleringsbehov.”9

Forfatterne har forståelig nok satt anførselstegn rundt ”avgjøre”, siden det selvsagt ville være absurd å anse en celle som et bevisst senter for å ta beslutninger. Likevel skal vi ikke glemme at de ”valg” cellen konfronteres med blir dyktig håndtert. Skjønt cellen definitivt ikke er lik en menneskelig beslutningstaker, er det like sikkert at den er en del av et spill av usedvanlig dyktige krefter, som utøver en meningsrettet aktivitet og utgjør et kompetent handlingssentrum, uansett hvordan vi velger å forstå kildene til dette.

Vi kan legge merke til at forfatterne glemte å sette valg og behov i anførselstegn, selv om eksakt den samme reservasjon gjelder for disse termene som for ”avgjøre” [making decisions]. Denne forglemmelsen er imidlertid forståelig, siden det ville være ulidelig trettende å måtte merke alle disse termene. Skjønt de kan være mer eller mindre eksplisitt uttrykt, finnes de over alt i enhver biologisk tekst.

Så det nagende spørsmålet blir: Skylder vi ikke vår vitenskap og vårt publikum å gjøre regnskap for den type språk vi ser oss nødt til å bruke, og som bare kan forsakes på bekostning av lite overbevisende omskrivninger og biologisk irrelevans? Vil vi ikke uten et slikt bevisst oppgjør skyve en stor del av vår vitenskap utenfor grensene for en ansvarlig våkenhet?

Vi unngår ikke de mest vanskelige spørsmål i vitenskapen

En videre overveielse gir ytterligere kraft til disse spørsmålene. Utover aktivitet, motivasjon, intensjon, handlingskompetanse og karakter, finnes det en tematikk som er implisitt i alt dette: Kan vi regne med – eller er det forbudt å regne med – alt det som disse termene henviser til: intelligens, målrettet streben og tilsvarende sjelelige kvaliteter?

Det er ikke det at ingen har pekt på problemet. Faktisk, noen ganger virker det altfor lett å peke på det, som når botanikere snakker, slik de nå gjør stadig oftere, om ”mentalitet”, ”læring” og ”beslutninger” hos planter.10 Med dette mener de nesten alltid noe á la den programmerte utførelsen til en maskin. Det som aldri synes å kunne bli klarlagt som en problematikk en kan komme til enighet om, er imidlertid spørsmålet om vi her kan snakke om en levende intelligens som – skjønt den er ganske ulik et bevisst menneskelig skjønn – er i stand til oppmerksomhet i nåtiden (i stedet for bare å ha blitt programmert i fortiden) og å foreta friske bedømmelser fra øyeblikk til øyeblikk.

Vi kan gjenkjenne problemet i de beskrivelser Sir Roger Penrose har gitt av den sinnlike intelligensen i organismer uten nevroner. For eksempel der han sier: ”Den ydmyke paramecium [tøffeldyret] svømmer i retning av bakteriematen, som den sanser ved hjelp av en rekke mekanismer, eller den trekker seg tilbake ved tanken på faren, klar til å svømme i en annen retning. Den kan også unngå hindringer ved å svømme rundt dem. Dessuten kan den angivelig selv lære av sine tidligere erfaringer, skjønt enkelte bestrider dette mest bemerkelsesverdige av dens åpenbare evner.”

Penrose, som er en Oxford-fysiker, fortsetter:

Hvordan er dette mulig hos et dyr uten et eneste nevron eller en eneste synapse? Faktisk består den kun av en enkelt celle som, da den ikke er et nevron, mangler det utstyret som trengs.

Likevel må det jo være et komplisert kontrollsystem som styrer adferden til tøffeldyr og lignende encellede dyr som amøber. Men det er ikke et nervesystem. Den strukturen som er ansvarlig synes å være en del av det som kalles celleskjelettet. Som navnet antyder gir celleskjelettet en struktur for cellens form, men det gjør mye mer. Ciliene [fine ”hår” på cellens overflate] er selv avslutninger av celleskjelettets fibre, men celleskjelettet synes også å inneholde kontrollsystemet for cellen, i tillegg til å være ”transportbånd” for frakt av ulike molekyler fra ett sted til et annet. Kort sagt, for den enkelte celle synes celleskjelettet å fungere som en kombinasjon av skjelett, muskelsystem, bein, blodsirkulasjon og nervesystem – alt sammen i ett!11

Et nøkkelpoeng i dette er at den vanlige reduksjonen av sinnlike kapasiteter til funksjonen av nevroner i nettverk ikke fungerer for en organisme som tøffeldyret.12 Faktisk, som vi alt har sett, fungerer den ikke engang for den intelligent målrettede molekylære aktiviteten i dine og mine celler.

Penrose kan imidlertid ikke annet enn å kreve et fysisk ”kontrollsystem” for tøffeldyrets intelligens. Og hvis nevroner ikke kan gjøre jobben, vil han finne det styresystemet et annet sted. Og han finner det i celleskjelettet.

Ja, celleskjelettet står sentralt innenfor en åpenbart intelligent, sinnlik aktivitet. Men det er nødvendig å minne enda en gang om at strengt fysiske interaksjoner ikke kan gi oss grunner og sammenhenger – de ekspressive kvaliteter og betydninger – vi trenger for å forstå intelligent atferd.

Vi forstår alle naturlige forekomster ved å anerkjenne deres ideelle (relasjonelle, konseptuelle, begrepslige) innhold. Dette innholdet kan være matematiske lover og relasjoner, ved hvilke vi ofte prøver å forstå fysiske hendelser. Eller det kan være mer kvalitative idékomplekser, som ligger i bunn for adferden til hver spesiell type organisme. Aldri, enten det gjelder fysikk eller biologi, er vi i stand til å forklare det ideelle innholdet – de aktuelle lover eller motivasjoner – i det stoffet som blir gitt form av dette innholdet.

Hvordan skulle vi så gå videre?

Alt dette minner oss om at vi konfronteres med det såkalte ”sinn-kropp problemet”, ikke bare i human-psykologien, men i hver eneste celle i kroppen og ved roten til all biologisk undersøkelse. Allerede når vi overveier hvordan gnuen responderer på bildet av den jaktende løven, står vi overfor det tilsynelatende mirakuløse faktum at dyr oppfatter sitt miljø, hvilket betyr at de møter miljøet innenfor sin bevissthet.13 Det er ingen andre steder der dette møtet kan skje. Selv bakterier har sine egne, merkverdig intelligente former for persepsjon og kognisjon:

Det er nå anerkjent at bakterier rår over overraskende kollektive funksjoner. De kan utvikle en kollektiv hukommelse, bruke og danne kollektiv kunnskap, utvikle en kjemisk gruppeidentitet, skille ut den kjemiske gruppeidentiteten til andre kolonier i sitt miljø eller til og med til høyere organismer, lære ut fra erfaring å forbedre sin kollektive tilstand og mer.14

Dette er ingen liten sak. Enhver ærlig forsker som arbeider innenfor kognitiv vitenskap vil uten videre innrømme at problemene med sinn og kropp, persepsjon og bevissthet, tanke og tankens objekt, fortsatt venter på en løsning. Fortsatt er det ingen konsensus – selv ikke av en mindre sort – innen synsvidde. Hele disiplinen av kognitiv vitenskap er i en gjæringstilstand med et vidåpent søk etter muligheter for nye og uventede løsninger. Slik har det vært i flere tiår, uten noen utsikter til at det skal ta slutt.

Ingen kan tvile på at løsningen på sinn-kropp problemet vil ha en dramatisk betydning for våre biologiske teorier. Vår forståelse av alt fra cellers molekylære prestasjoner til menneskelig erkjennelse vil neppe ligne mye på den traurige filosofiske stivhet innenfor dagens rutinemessige biologiske tenkning. Vi har all rett til å stille oss undrende til denne stivheten, og spørre hvordan den forvrenger vår tenkning. Hvor er den vitenskapelige åpenheten som kreves i møte med spørsmål ingen later til å ha løst?15

I resten av denne boken prøver jeg å karakterisere organismens liv på en måte som nekter å stenge for de store, åpne spørsmål. Så mye som mulig tar jeg sikte på å la de biologiske funnene tale for seg selv. Snarere enn å kjempe det store slaget for organismen som en intensjonal aktør, har jeg begrenset meg til å gjengi mye av hva publikum får høre fra biologer, men uten konfliktfulle forsøk på å ignorere eller tone ned de åpenbare fenomener som gir mening til organismens historie.

Mitt fokus er særlig på molekylærbiologien og spesielt på genregulering og epigenetikk. Da jeg begynte å gjennomgå faglitteraturen innenfor disse feltene i 2009, ble jeg overrasket over å oppdage en virkelighet som ikke liknet noe på de bildene jeg hadde absorbert fra populærlitteraturen og bøker kjente biologer hadde skrevet for folk flest. Men sannheten i denne uventede virkeligheten var mer implisitt og mellom linjene enn fullt eksplisitt. Grunnen til dette er åpenbar. Den filosofiske forpliktelsen i relasjon til [ideen om] organismer-uten-mening har en bemerkelsesverdig makt over hvordan biologer er villige til å gi uttrykk for sine oppdagelser, og selv over hva de kan tillate seg å se.

Så, i alle tilfeller vil du finne at beskrivelsene i denne boken likner lite på vanlige biologiske tekster. Jeg har med vilje brukt et språk som for meg virker mer naturlig og åpent, der de faktiske eksperimentelle resultatene gjengis på en filosofisk sett mindre begrenset måte. Jeg håper slik å la organismen komme til live igjen og fremstå som det intelligente og aktive vesen vi alle – utenfor laboratoriet og det tette nettet av abstrakt teori – kjenner så godt.


Artikkelen ble skrevet som en introduksjon til essaysamlingen Å Gjenoppdage Organismen, Paradigmeskifte forlag (2016)


 

Sluttnoter

  1. Jeg snakker ikke om planter her, men det er verdt å merke seg at plantevekst også er en slags egenbevegelse. Når det gjelder Aristoteles, betraktet han bevegelse generelt å være av fire typer. Filosofen Sarah Byers utdyper:

”Bevegelse” (kinêsis) betyr generelt endring (metabolê), og har fire ulike betydninger, deriblant forflytning [i rommet] og endring [på stedet]. Med Aristoteles’ ord: ”Det er alltid med hensyn til substans eller kvantitet eller kvalitet eller sted at det som endrer seg blir endret.” Med andre ord, noe kan ”bevege seg” ved å komme inn i eller gå ut av eksistens (endring mht. stoff), ved å reduseres eller øke i total størrelse (endring mht. kvantitet), ved å forandre sin tilstand (endring mht. kvalitet), eller ved å endre plassering (endring med hensyn til sted). (Byers 2006)

Ifølge Byers anså Aristoteles de ulike former for egenbevegelse, som spesielt definerer levende ting, å være forflytning, vekst/reduksjon og [form-]endring (eller ernæring, som kan sees på som metabolisme). Men siden Aristoteles så de to første formene som en forutsetning for ernæring, så han selv-ernæring som den grunnleggende kraften som skiller levende fra ikke-levende.

  1. Goodwin, 1989.
  2. Weiss 1962, s. 3.
  3. Russell 1924, s. 76-7.
  4. Langer 1967, s. 283.
  5. Mange har innsett at hvis vi skulle prøve å forstå biologiske hendelser – for eksempel resultatene av hjertet og sirkulasjonssystemet – utelukkende ved å merke oss bevegelsene og interaksjonene av et astronomisk antall molekyler, ville vi finne det umulig å oppdage ulike biologisk signifikante høyere-ordens mønstre. Men i de fleste tilfeller vil de som sier dette likefullt tro at det, uansett nivået vi observerer på, ikke er noe annet enn ”meningsløse fysiske interaksjoner” å beskrive. Biologen kan bare tilby en slik beskrivelse på et ”høyere nivå”.

Mitt eget poeng her er ganske annerledes. Intensjonene hos en organisme-aktør er ikke fysiske krefter; de er mer som skapende, formende ideer. Men de er nødvendige for å kunne forstå den observerte narrative koherensen i de biologiske fenomenene. Eller rettere sagt; intensjoner eller ideer er denne sammenhengen. Vi har ikke noe grunnlag for å hevde at de fysiske interaksjoner, vurdert på vanlig måte som fullstendig meningsløse og konseptuelt tomme, er årsaken til den observerte sammenhengen. Jf. de to avsnittene som begynner med ”Ja, celleskjelettet står sentralt…” i hovedteksten ovenfor.

  1. McCormick & Baillie 2014.
  2. Benkovics & Timmermans 2014.
  3. Lomvardas & Maniatis 2016.
  4. En diskusjon av noen temmelig oppsiktsvekkende nye studier av planter – og problemet med sinnlik intelligens i biologien generelt – finnes i Talbott 2015.
  5. 11. Penrose 1994, s. 357-8.
  6. Dette burde, i første omgang, skake all diskusjon om hjernebasert intelligens. Hvis intelligens ikke – essensielt og med nødvendighet – er et produkt av nevral aktivitet, hva er så forholdet mellom intelligens (sinn) og hjernen? Gitt den forrang organismens intelligente aktivitet har over faste strukturer, burde vi ikke vurdere sannsynligheten for at denne aktiviteten ikke bare er i stand til å forme hjernen fagmessig, men også å benytte den for sine egne fornuftige formål? Dette er faktisk forholdet mellom organismen, som et hele, og alle dens andre organer.
  7. Egentlig er miljøet ikke noe som ”bare er der”, som organismen deretter ser ut på. Hva som regnes som miljøet bestemmes av organismens kapasiteter, ikke minst for oppfatning og persepsjon. ”Når man snakker om at et levende individ reagerer på miljøet, mener en egentlig med miljø det som oppfattes av den enkelte organismen.” (Russell 1924, s. 59-60)
  8. Ben Jacob 2006.
  9. Når det gjelder dette, se “Let’s Loosen Up Biological Thinking!” (Talbott 2014b).

 

 

Referanser

Ben Jacob, Eshel, Yoash Shapira, Alfred I. Tauber (2006). “Seeking the Foundations of Cognition in Bacteria: From Schrodinger’s Negative Entropy to Latent Information”, Physica A vol. 359, pp. 495–524. doi:10.1016/j.physa.2005.05.096

Benkovics, Anna H. and Marja C. P. Timmermans (2014). “Developmental Patterning by Gradients of Mobile Small RNAs”, Current Opinion in Genetics and Development vol. 27 (Aug.), pp. 83-91. doi:10.1016/j.gde.2014.04.004

Byers, Sarah (2006). “Life as “Self-Motion: Descartes and ‘the Aristotelians’ on the Soul as the Life of the Body”, The Review of Metaphysics vol. 59 (June), pp. 723-55. Available at http://jstor.org/stable/20130699

Goodwin, B. C. (1989). “Organisms and Minds as Dynamic Forms”, Leonardo vol. 22, no. 1, pp. 27-31. Available at http://www.jstor.org/stable/1575135

Langer, Susanne K. (1967). Mind: An Essay on Human Feeling vol. 1. Baltimore MD: Johns Hopkins University Press.

Lomvardas, Stavros and Tom Maniatis (2016). “Histone and DNA Modifications as Regulators of Neuronal Development and Function”, Cold Spring Harbor Perspectives in Biology vol. 8, no. 7 (Aug.). doi:10.1101/cshperspect.a024208

McCormick, Kristie and George S. Baillie (2014). “Compartmentalisation of Second Messenger Signalling Pathways”, Current Opinion in Genetics and Development vol. 27 (Aug.), pp. 20-25. doi:10.1016/j.gde.2014.02.001

Roger Penrose Shadows of the Mind: A Search for the Missing Science Consciousness (1994). Oxford: Oxford University Press.

Russell, E. S. (1924). The Study of Living Things: Prolegomena to a Functional Biology. London: Methuen and Company.

Talbott, Stephen L. (2010). “The Unbearable Wholeness of Beings”, The New Atlantis no. 29 (fall), pp. 27-51. Available at http://thenewatlantis.com/publications/the-unbearable-wholeness-of-beings «.» Original version published in NetFuture no. 29 (fall), pp. 27-51. Latest version is available at http://natureinstitute.org/txt/st/mqual/genome_5.htm.

Talbott, Stephen L. (2014a). “Biology’s Shameful Refusal to Disown the Machine-Organism”. Available at http://RediscoveringLife.org/ar/2014/machines_18.htm

Talbott, Stephen L. (2014b). “Let’s Loosen Up Biological Thinking!”. Available at http://RediscoveringLife.org/ar/2014/mental_cell_23.htm

Talbott, Stephen L. (2015). “Where Do Intelligence and Wisdom Reside?” (Part 3 of “From Bodily Wisdom to the Knowing Self”). Available at http://RediscoveringLife.org/ar/2015/bodily-wisdom3_28.htm

Talbott, Stephen L. (2016). “Can Darwinian Evolutionary Theory Be Taken Seriously?” Available at http://RediscoveringLife.org/ar/2016/teleology_30.htm.

Talbott, Stephen L. (forthcoming). “Is Directed Evolution a Necessary Assumption in Biology?” This will be available in late 2016 at http://RediscoveringLife.org/ar/2016/evodevo_31.htm

Weiss, Paul (1962). “From Cell to Molecule”, in The Molecular Control of Cellular Activity, edited by John M. Allen, pp. 1-72. The University of Michigan Institute of Science and Technology Series. New York: McGraw-Hill.

 

Gottfried

1 thought on “Å GJENOPPLIVE ORGANISMEN av STEPHEN TALBOTT”

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *