RELIGIØSE OPPLEVELSER I VÅR TID?

PARADIGMESKIFTE FORLAGs nyeste publikasjoner «Ny tid – ny åndelighet» av Helge Hognestad og «Prins Immanuel av Betlehem og Yeshua av Nasaret» av Trond Skaftnesmo ble i november 2015 presentert på Litteraturhuset i Oslo.

De to forfatterne kommer fra hver sin kant og hadde inntil nylig lite kjennskap til hverandre: Hognestad har et langt og aktivt liv i den norske kirke bak seg og er en merittert teolog, Skaftnesmo derimot kommer fra biologiens og fra den skarpe fagfilosofiske tankeverdenen og er inspirert av Rudolf Steiners undersøkelser. I dette prosjektet møtes de rundt et felles tema – begge forfatterne søker etter å belyse religiøse hendelser ut ifra vår moderne, opplyste begrepsverden: Er Kristi fødsel bare en oppbyggelig fortelling, kan mystiske opplevelser bunne i noe reelt?

Vi inviterer med dette leserne inn i deres betraktninger og publiserer et kapittel fra hver av de nevnte bøkene.

God lesning!

*

Mystiske opplevelser

Utdrag fra "Ny tid - ny åndelighet" av Helge Hognestad

Noen mennesker i vår tid opplever kontakt med det området i bevisstheten som mystikerne har beskrevet. En skrev følgende til meg: «Jeg er sikker på at det er mange mennesker som opplever noe av det du beskriver og som kjenner en stor ensomhet rundt dette, slik jeg selv har gjort.» Vedkommende hadde begynt å meditere, og det var som å skru på en bryter: «Det åpnet seg et lyspunkt skrått opp mellom øynene som utvidet seg som en slidesprosjektor. Det ble til en lysflate der jeg så hvordan mitt eget ansikt også bestod av alle andre kvinneansikter jeg kjente. Opplevelsen hadde en voldsom energi og jeg ble liggende ’langt over sengen’ å skjelve etterpå. I ettertid kan jeg se at det tok flere år å integrere forståelsen av denne opplevelsen.» Noe senere opplevde brevskriveren at det en natt kom en lysstrime, som en laser, «i vanvittig fart rett fra himmelen ned mot meg. Den forsvinner inn i punktet opp mellom øynene, etter en liten stund kommer det en til, men da litt svakere. Dagen etter hadde jeg et lite rødt merke skrått opp mellom øynene».

nytidnyandelighet_omslag_1000
«Ny tid – ny åndelighet» av Helge Hognestad.

Det ligger nær å tenke at det er senteret for den dypere, intuitive innsikt («det tredje øye» eller pinealchakraet) som ble aktivert på den måten. Når det senteret er åpnet eller aktivert er vi i stand til å se sammenhenger og forstå dybder som vi med øyet og andre fysiske sanser ikke er i stand til å registrere. De religiøse mystikere har kjent og beskrevet denne siden av bevisstheten.

Etter en tid fikk brevskriveren en ny opplevelse av indre lys. Etter en kveldsmeditasjon gikk hun til sengs, forteller hun: «Da var det som om det ble satt på et lys inne i hodet på flere tusen volt. (Det kom gjennom kronen i hodet). Det åpnet seg en rosa himmel som bølget seg og en kjempediger gul blomst som det sprutet klar, lys energi ut av. Som et lite fyrverkeri.» Brevskriveren følte at denne og andre lignende opplevelser forandret hennes måte å tenke og oppleve verden på. «Jeg ble en annen, eller kanskje det er riktigere å si at jeg endelig ble meg selv.» Jeg tenker at det var hennes dypere Selv som kom til uttrykk og at hun i sin daglige bevissthet fikk bedre kontakt med den siden av bevisstheten. Opplevelsene, sier hun, «setter i gang en tøff og langvarig integrering i etterkant, de krever forandring eller de simpelthen forandrer». Når Selvet kommer igjennom fører det nødvendigvis til forandringer i det ytre livet.

Brevskriveren sier videre at hennes liv har vært drevet fram av slike opplevelser, og at hun lever med en indre samtale med Gud daglig: «For at jeg skal ha et godt liv må jeg ha denne kontakten. For meg er dette min kontakt med det guddommelige. Det å være et spirituelt, troende menneske har vokst seg frem gjennom disse opplevelsene. Jeg opplever meg selv som kristen, jeg lever i en kristen kultur og tradisjon.» Men hun har vært kritisk til tradisjonell kirkelig praksis. «Jeg kan ikke forene mitt indre liv med den måten kirken forvalter troen på … Å henvende meg til kirken med det jeg bærer på, har for meg vært helt utenkelig.»

En annen kvinne forteller om «en voldsom åndelig oppvåkning». Hun sier at hun var helt uforberedt og uten noen som helst kunnskap om hva det var som faktisk skjedde. «Men jeg har gjennomlevd det, og står heldigvis fortsatt stødig, med begge bena godt plantet på jorda!» sier hun. «Denne kjærlighetskrafta som våknet i meg, snudde opp ned på alle mine oppfatninger om hvem vi er og hvordan ting henger sammen. Jeg fikk også et voldsomt engasjement i forhold til å forklare en del misforståelser som har vært (og fortsatt er) i vår religion kristendommen.» Og hun konkluderer med følgende: «Vi lever nå i en tid der flere og flere våkner til en ny bevissthet, og husker igjen hvem vi er og hvor vi kommer fra. Og ikke minst tror jeg oppvåknede sjeler kjenner en lengsel etter å komme hjem igjen!» Hun har skrevet sin historie, og sier: «Jeg har hele tiden følt veldig sterkt at dette skulle jeg gjøre for å hjelpe andre i samme situasjon. Faktisk som et slags kall» (Ingeborg Flakne Bjerkan, Dokumentasjon).

En annen forteller at hun fikk sterke visjoner og tegnet ned det hun så og hørte. «Det har vært en massiv pågang med informasjon, jeg kunne hatt det som heldagsjobb om jeg skulle notert alt.» Hun sier at hun forsøker å forstå synene og visjonene. «Det positive er at jeg har gått fra å være en passiv troende som så mange andre, til å forstå at det jeg ser er virkeligheten og sannhet. Det har endret hele mitt liv, jeg kommer aldri til å bli den samme – Gud er ikke der ute – han er i og rundt meg konstant.» Hun sier at hennes jungianske veileder mange ganger har undret seg på hvordan hun kunne tåle disse mektige energiene og arketypene. «Svaret er enkelt. Det handler ikke om meg! Jeg er kun en kanal, helt ubetydelig utenom evnen til å se det jeg ser. Det mener jeg fra hjertet. Selv mitt ego forstår at dette er for stort for min lille kropp. Det har ikke større innvirkning enn det jeg ser på TV eller hører på radioen.»

«Jeg vet virkelig ikke hvorfor dette kommer,» sier hun videre. «Jeg har i alle fall sluttet å være oppgitt og sint på grunn av drømmen, synene og visjonene. Lenge var jeg veldig sint på Gud fordi jeg følte meg plaget. Han måtte da kunne velge noen andre. Nå derimot er jeg evig takknemlig – som får fortsette og observere det som kommer. Det er hva det er – kanskje vil jeg aldri forstå det – men jeg takker hver dag for at Gud, Jesus og Den hellige Ånd tar seg bryet med å vise meg veien. Ingen eier sannheten sies det – men den jordiske kjærligheten blekner virkelig på grunn av dette.»
En annen brevskriver, en eldre kvinne, forteller om opplevelser av lys. Hun sier at hun opplevde nazitiden som det verste i sitt liv. I sin meditasjon opplevde hun lidelsen på begge sider i krigen, gråt og gråt og ble veldig deprimert. «Men den opplevelsen som gjorde mest inntrykk var lysvesener i et ubeskrivelig hav av lys.» Da hun opplevde dette, forteller hun, ønsket hun å gå inn i lyset og ville ikke tilbake til den vanlige virkeligheten. «Men lysvesenene sperret smilende veien med løftede hender. Ikke ennå! Stor skuffelse, men samtidig innsikten: Slik blir det sikkert ved min død.» Jeg selv tror også det er slik at når vi dør, kommer vi inn i lyset. Men vår oppgave på jorden er å åpne oss for energien fra det guddommelige lyset og trekke det inn i de sammenhenger vi er del i.

Brevskriveren forteller også at hun for mange år siden sammen med sin mann mediterte ved et buddhistisk meditasjonssenter. Det har vært med til å gi henne en forståelse av den buddhistiske tradisjonen, og det har gjort at «Buddhas forbilde» er like viktig for henne som Jesu forbilde når det gjelder medfølelse.

Dette ser jeg som en viktig og dyp erkjennelse. Buddha og Jesus står i den samme prosessen i menneskehetens bevissthetsutvikling. Hva Buddha påbegynte, videreførte Kristus, sier Jes Bertelsen i boken Kristusprocessen. «Hvor Buddha hadde båret medfølelsen og lyset inn i menneskehetens bevissthet, så bar Kristus kjærligheten og lyset videre inn i menneskehetens hjerte, og på korset helt inn i kroppen og materien.» Menneskeheten har vært og er i en stor prosess hvor bevisstheten utfoldes. Det har vært mange større og mindre lys på den vandringen. Buddha og Jesus er etter min oppfatning de største.

Som nevnt foran er det mange mennesker i dag som opplever kontakt med en indre kilde, med noe som går utover den daglige bevissthet, med noe guddommelig. Disse opplevelsene kommer på mange ulike måter – indre fred, indre lys, en omsluttende kjærlighet, nærvær av en annen dimensjon, intuitive streif, meningsfulle sammentreff, lukkede rom eller stengte dører som åpner seg, veier som blir til på underlig vis, nestekjærlighet som strømmer gjennom en, viktige signaler, beskjeder eller informasjon eller klargjørende drømmer. Det er hverdagsmirakler. Mange opplever kunst og musikk som inngangsporter til en dypere del av virkeligheten. Jeg har selv opplevd sangen i den ortodokse kirke som en slik åpner.

I min selvbiografi Prest i lånt kappe har jeg beskrevet en opplevelse som forandret meg. Det var lørdag 20. september 1980, dagen før jeg skulle holde min første gudstjeneste i Høvik kirke. Jeg hadde vært på kirkekontoret og forberedt meg for gudstjenesten. «Da jeg kom hjem ble rommet jeg kom inn i fylt av freden,» skrev jeg i dagboken. «Foran og bak meg, over og under, inni og rundt meg var freden, Guds fred». Den opplevelsen har vært levende i meg siden, og jeg kan aldri glemme den. Den gang fylte den meg og bar meg, gjorde meg helt rolig foran gudstjenesten som jeg lenge hadde vært spent på og noe nervøs for. «Jeg kunne gå til den og vite at Gud var der.» Og siden har jeg aldri tvilt på Guds eksistens.

Den danske journalisten Charlotte Rørth forteller i boken «Jeg møtte Jesus» hvordan hun uventet fikk et syn av Jesus en gang hun var i en kirke i Spania. Opplevelsen forandret henne. Den var et lynnedslag i hennes verden som tvang henne til å ta sitt moderne rasjonelle liv opp til overveielse. Hun har erfart, sier hun, at en kan komme inn i det religiøse utenom de ulike teologiske retninger, utenom skoleringen og uten viten om hva som er den rette og den gale tro. «Den viten jeg har fått ved å møte ham, overgår alt det som kan leses om ham.» Det at hun kunne møte ham, viste henne «en evne, en mulighet, en måte å oppleve livet på» som hun ikke ante hun hadde i seg. «Han viste at jeg også har en forbindelse inni meg til andre tider, andre mennesker. Til ham. Til en evighet, kan man si. I hvert fall til en tid som ikke bare handler om i morgen».

Charlotte Røhrt dro etter en tid tilbake til kirken i Spania og opplevde et nytt møte med Jesus, og denne gangen sier han til henne: «Jeg stoler på deg.» Dette tolker hun som at fanatisme og fundamentalisme ikke kan forsvares i hans navn. «Hvis vi ikke selv tar ansvar og søker svar som passer til den plass og den tid vi lever i, ville vi ikke kunne forvalte den gave det er å være menneske.» Da ville vi gå i stå og stole på regler og stillestående fordommer i stedet for å være årvåkne og åpne, overfor oss selv og nesten, sier hun.

Opplevelsen har gjort henne hudløs, «men sterkere enn noensinne,» sier hun. «Jeg krever klarere nærvær av meg selv og andre enn før, og jeg ser menneskers mangel på ekthet tidlig og innimellom altfor tydelig. Jeg såres også dypere av å miste min tiltro til andre, og når jeg møtes med mistillit.» Opplevelsen vekket en sterk lengsel i henne etter dypere kontakt med det Jesus står for. Men hun har lært å leve med lengselen. «Jeg er på samme tid den som har hatt møter med Jesus, og den daglige meg,» heter det. Hun har lært å romme både møtet og hverdagen. «Han er inni. Alltid.»

Både de store religiøse mystikere i historien og mennesker i vår tid har, som Charlotte Røhrt, beskrevet kontakt med det vi i denne boken har kalt «Kristusnivået» eller gudsbevissthet. Etter min mening må også teologien ta høyde for denne erfaring og kunne peke på veien som fører dit, hvor bevisstheten langsomt løsner sin identitet og fokusering i jeget for i stedet å bygge opp et alternativt sentrum i bevisstheten. «Jeg er ikke sentrum i meg.»

 

Stjernen ledet vise menn

Utdrag fra "Prins Immanuel av Betlehem og Yeshua av Nasaret" av Trond Skaftnesmo

Hvem var vismennene fra Østerland? I den greske grunnteksten er det snakk om magere (gresk: magoi), dvs. babylonske astronomer, som også var zoroastriske astrologer. For enkelte kirkefolk er det nok fortsatt et ømt punkt dette, at ”stjernen ledet vise menn til den Herre Kristus hen.”  Det blir som med pietistene på Sørlandet når de blir minnet på at Jesus drakk vin: Me veid om det, men me ligar det ikkje. For den godeste Grundvig var saken faktisk såpass delikat at han i det neste verset så seg nødt til å presisere at vår ledestjerne er å finne i Bibelen og ikke på firmamentet.

”Prins Immanuel av Betlehem og Yeshua av Nasaret. Det åpenbare julemysteriet.”
”Prins Immanuel av Betlehem og Yeshua av Nasaret. Det åpenbare julemysteriet.” av Trond Skaftnesmo.

Men magernes ledestjerne var trolig nettopp et astronomisk fenomen. Skjønt hvilket? Alt fra kometer til supernovaer er foreslått. Nå har de fleste teologer i nyere tid riktignok avskrevet Matteus’ eksotiske beretning som legendediktning, bevisst plassert der i den hensikt å kaste glans over Messias’ fødsel. Et slikt utgangspunkt setter selvsagt bom for all videre forskning på den mulige astronomiske bakgrunn for beretningen. Heldigvis har ikke alle inntatt en så forskningsfiendtlig holdning. Faktisk har forskningen nettopp her gjort meget store fremskritt i løpet av det siste århundret. For det første har historien som helhet vist seg å være historisk mulig. For det andre har det kommet gode bud på den astronomiske realiteten bak beretningen om Betlehemsstjernen.

Det er sparsomt med beretninger om kometer fra tiden rundt Jesu fødsel. Fra Kina er det rapportert om en komet i år 12 f.Kr.  Kinesiske og koreanske observatører har også rapportert om et lysende objekt som var synlig i 70 dager i år 5 f.Kr. Dette var sannsynligvis en supernova, dvs. en eksploderende stjerne. Ellers er de nærmeste rapportene om slike novaer fra år 134 f.Kr. og år 173 e.kr.

Skjønt slike sjeldne hendelser ble tillagt en stor (og uhellsvanger!) betydning, hørte de ikke til de regulære himmelfenomener som den babylonske astrologien var grunnlagt på. Dette var bevegelser og innbyrdes posisjoner til stjerner og planeter, som kunne beregnes for mange år fremover.

Mange astronomer har forsøkt å løse gåten. Johannes Kepler var en av dem. Werner Keller forteller:

Like før jul, den 17. Desember 1603, sitter den kongelige matematiker og hoffastronom Johannes Kepler en natt og iakttar gjennom sin skrøpelige kikkert to planeter som nærmer seg til hverandre. Han sitter høyt oppe i slottet Hradschin i Prag, dypt under ham flyter Moldau. De to planeter Kepler denne natt er opptatt av er Jupiter og Saturn – de har satt hverandre stevne denne natt i stjernebildet fiskene. ”Konjunksjon” kaller de lærde det, når to himmellegemer passerer hverandre på samme lengdegrad. Det hender undertiden at to planeter synes så nær hverandre, at de fremtrer som én eneste stjerne, hvis størrelse og lyskraft da kan bli meget betydelig.

Som nu Kepler sitter fordypet i sine beregninger og atter en gang gjennomgår de opptegnelser han har gjort over Saturn og  Jupiter, kommer han plutselig i tanker om en tradisjon som rabbineren og forfatteren Abarbanel  nevner et sted – nemlig at jødiske astrologer tilla den konstellasjon Kepler nettopp hadde iakttatt en ganske særlig innflytelse og betydning: Under konjunksjonene mellom Saturn og Jupiter i Fiskenes stjernebilde skulle Messias fødes.

Kunne det tenkes at der ved tiden for Kristi fødsel hadde funnet sted en tilsvarende konjunksjon som den Kepler nu, ved juletider 1603, hadde iakttatt?

Kepler gav seg til å regne! Og han regnet om igjen og om igjen. Han var vitenskapsmann, en av menneskehetens største matematikere, astronom og dertil astrolog – tilhenger av den lære som allerede av Codex Justinianeus fordømmes som en giftblanderlære. – Resultatet av Keplers utregninger var en trefoldig konjunksjon mellom Saturn og Jupiter innenfor et år, og dette år var, sa hans astronomiske beregninger, år 7 før Kristus.

Keplers beregninger var korrekte. De er i nyere tid blitt grundig gjennomgått av f.eks. Wien-astronomen, Konradin Ferrari d’Occhieppo (1907-2007).  De eksakte datoene for de tre konjunksjonene i år 7 f.Kr. var 28. mai, 15. september og 12 november.

Men hva har så alt dette med Jesu fødsel å gjøre? Ble da ikke Jesus født i år null? Vår tidsregning ble først fastsatt på 500-tallet, av munken Dionysius Exiguus (ca. 470-540). For det første regnet han ikke med noe år null, slik at Jesu fødsel etter hans inndeling er plassert i år 1 f.Kr. Dernest regnet han, i det minste ifølge gjengs oppfatning, feil på flere punkter. Blant annet er det alminnelig antatt at Herodes den Store døde allerede i 4 f.Kr. Blant de som har gransket spørsmålet mener de fleste at Jesus må ha blitt født en gang mellom 8 f.Kr. og 4 f.Kr.

Men var oldtidens astrologer da i stand til å utføre de avanserte beregninger som en Kepler kunne prestere? Ja, det var de. I dag vet vi at tilsvarende beregninger var gjort hele 60 år før begivenheten inntraff. Det er nemlig funnet leirtavler fra astrologskolen i Sippar i Mesopotamia, 60 km nord for Babylon, som angir denne trippelkonjunksjonen. Disse leirtavlene ble tolket av den tyske orientalist, Paul Schnabel (1887-1947), allerede i 1925. Siden da har det vært kjent at det på Jesu tid faktisk fantes ”vise menn fra Østerland”, som ville være i stand til å forutsi en slik astronomisk begivenhet.

Men hvorfor skulle de så tolke dette fenomenet dit hen at ”en konge er født i Judea”? Den norske astronomen Knut Jørgen Røed Ødegaard forklarer:

Planetene Jupiter og Saturn hadde i samtiden en religiøs betydning. Jupiter var guden Marduks stjerne. Magerne (Babylons astronomer) hadde opptil 60 år i forveien regnet ut at Jupiter i 3 måneder av året 7 f.Kr. søkte sammen med Israels stjerne Saturn på himmelen midt i stjernebildet Fiskene som representerte landområdet Judea. Av dette tolket de at en stor konge skulle bli født i Israel.

En slik trippel samstilling i stjernebildet fiskene skjer kun en gang på 854 år. Det er altså all grunn til å tro at denne svært sjeldne begivenheten ble tillagt en stor betydning av de babylonske stjernekyndige, noe deres nøyaktige opptegnelser da også bekrefter. Ja, ifølge den amerikanske astronomen Karlis Kaufmanis (1910–2003) er frasen ”Jupiter og Saturn i fiskene” gjentatt og gjentatt på disse leirtavlene som om intet annet skulle være av betydning på denne tiden.

Kilde: http://en.wikipedia.org/wiki/Star_of_Bethlehem
Kveldshimmelen over Betlehem, sett fra Jerusalem, den 12. November år 7 f.Kr. rundt kl. 21. Konjunksjonen mellom Jupiter og Saturn er synlig. Zodiaklyset er derimot ikke avbildet.

Hos Matteus angis det for øvrig flere opplysninger om ”stjernen”. Vismennene (antallet er ikke nevnt!) sier de har sett hans stjerne ”i Østen”. Konradin F. d’Occhieppo tolker dette som et teknisk-astronomisk uttrykk, som betyr at de har sett ”stjernen” i dens heliakiske oppgang (morgenoppgang), dvs. mot øst rett før soloppgang.

Videre berettes det (Matt. 2.9) at stjernen ”gikk foran dem” og ”ble stående stille over huset der hvor barnet var”. Røed Ødegaard kommenterer:

Den 15. desember i år 7 f.Kr. hadde Jupiter og Saturn felles aftenoppgang med bare en grads lengdeforskjell, noe som er meget sjelden. Mange mener at vismennenes besøk hos Jesus fant sted 12. november dette året. Da sto planetene stille på himmelen og det kan av samtidens astronomer og lærde ha blitt betraktet som høydepunktet blant de tre samstillingene.

I verdensrommet rundt Jorden er det en del ørsmå støvpartikler. Disse blir opplyst av Solen og spesielt fra områder nær ekvator kan de ses som et diffust lys som står opp fra horisonten.

Når zodiaklyset (dyrekretslyset) ble betraktet i retning fra Jerusalem mot Betlehem på den aktuelle datoen, viser beregningene at det hadde form av en lyskjegle med Jupiter og Saturn øverst i kjeglen og lysstrålen vendt nedover mot Betlehem. Lyskjeglen ble steilere utover kvelden slik at lyset som så ut til å komme fra stjernen fulgte planetene i deres bevegelser og pekte ned mot det samme stedet på Jorden. (Ibid)

Dermed har den utvilsomt mest eksotiske delen av Matteus’ beretning om Jesu fødsel, historien om de vise menn og stjernen, fått en både mulig og sannsynlig forklaring.

admin

2 thoughts on “RELIGIØSE OPPLEVELSER I VÅR TID?”

  1. Meget god og interessant gjennomgang, Trond! Jeg heller også til den teorien om at Betlehemsstjernen var Jupiter og Saturn, ved Ascendanten (oppadstigende i øst, tradisjonelt det viktigste punktet i horoskopet). Det er de to mest saktegående planetene i klassisk astrologi (dvs. utenom de nylig oppdagede) og dermed er den konjunksjonen pr. def. den sjeldneste med klar margin, og derfor skulle man forvente mer viktige virkninger ut fra vanlig tolkning. Men her er jeg på gyngende grunn, med litt for liten kunnskap om astrologisk praksis på den tiden. Men uansett, det virker som det er svært mye symbolikk knyttet til stjernetegnet Fiskene og dets motpol (andre siden av mynten, så å si), Jomfruen. Trenger ikke en gang begynne å ramse opp, så mye er det (noe er nevnt i linken under). En annen ting som jeg kom til å tenke på er jo at Jupiter og Saturn har en omløpstid på henholdsvis ca 12 og 30 år. Og evangeliene er jo sentrert rundt disse tallene. Men om datidens astrologer var opptatt av omløpstidene, slik som dagens, som vil si at man på en måte «vekker opp «planetenergiene slik at de kommer tydeligere inn i livet. (Men det må man kunne anta at de tenkte idet omløpstid er det mest grunnleggende og åpenbare tidsforløp knyttet til en planet. Uansett gir det mening ut fra astrologisk symbolikk. Jupiter er jo den store lærer, prest, vismann, og det var jo en Jupitersk opplevelse han hadde i tempelet i tolvårsalderen. Og ved tredveårsalder, når Saturn får sin retur er det ting knyttet til skjebneplaneten Saturn som slår inn i livet, det tunge, skjebnemessige, liksom å rense livet og gå inn på den veien man «må». Det er jo da Jesus døper seg og begynner sitt egentlige virke. Uansett er det en overflod av symbolikk i evangeliene knyttet til Fiskene og Jomfruen, og det fylles ut ved å se på hva som skjer i Jupiter og Saturns 12 og 30 års syklus. Skrev om dette i Aftenbladet for en tid siden. http://www.aftenbladet.no/meninger/Den-astrologiske-Jesus-3575757.html

  2. Artikkelen din i Aftenbladet gir en fin oppsummering av en rekke astrologiske faktorer knyttet til Jesus & hans liv. Men tematikken & eksemplene er nærmest uuttømmelig. Jesus valgte som kjent 12 disipler, som sine nærmeste. Om disse vet vi hvilket tegn hver av dem (ifølge tradisjonen) representerte – Her er en kilde for dette: http://thejudeochristiantradition.blogspot.no/2012/11/the-appropriate-sign-of-zodiac-for-12.html
    Det er også, som kjent, en tradisjon for å symbolisere de fire evangeliene med de fire «mytiske skapninger» (sfinxen) løve, okse, menneske og ørn. Markus er løven, Lukas er oksen (tyren), Johannes er ørnen (skorpionen) og Matteus er mennesket (vannmannen). Disse fire tegnene utgjør også kardinaltegnene (hovedkorset) i zodiaken.
    På tide med en bok om «Kristen astrologi»?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *