Forfatteren Trond Skaftnesmo fikk i oktober 2011 et Fritt Ord-stipend for å skrive bok om de tre ”folkefiendene” – Andrew Wakefield (vaksiner), Olle Johansson (stråling) og Árpád Pusztai (GMO). Boken ventes å komme ut høsten 2012.

Vi setter pris på om du vil forhåndsbestille boken – dette vil gjøre det lettere å få gjennomført trykkingen: forhåndsbestill her!

Dette kan bli din julegave til barn eller ektefelle i 2012! Prisen vil bli rundt kroner 250,-

Prosjektbeskrivelse

Folkefiender – Om sannhetens pris og vitenskapens sjel

I sitt skuespill En Folkefiende (1882) har Henrik Ibsen reist en bauta over den  ene – Dr. Stockmann – som er villig til å betale sannhetens pris og gå på tvers av ”den kompakte majoritet”. Slike stabukker kan også takkes for mange fremskritt i vitenskapen. Det mest kjente eksemplet i moderne tid er kanskje Ignaz Semmelweis, som i 1847 oppdaget hvordan barselfeber kunne forebygges. På klinikkene i Wien tok barselfeber livet av inntil 35% av de fødende. Merkelig nok var dødeligheten lavere på de avdelinger der det kun arbeidet jordmødre, enn der det var leger og studenter. Jordmødrene deltok nemlig ikke i obduksjoner av kvinner som hadde dødd i barselfeber, for deretter å gå direkte inn til de fødende. Semmelweis oppdaget at ved å vaske hendene i en oppløsning av klor og kalk, sank dødsratene også på lege-klinikkene, faktisk helt ned mot 1%.

Hans forslag om håndvask ble imidlertid bryskt avvist. Å akseptere det ville også bety å innrømme at legene selv kunne være smittebærere. Det ble for drøy kost! Semmelweis’ kunne heller ikke tilby en vitenskapelig forklaring på sine observasjoner, i hvert fall  ikke en som var akseptabel for den tids medisin. Hans ideer ble latterliggjort og hans karriere i Wien fikk en brå slutt. Etter mye motstand ble han til slutt lurt inn på et sinnssykehus, der han ble mishandlet og døde etter kort tid.

Semmelweis ble bare 47 år gammel. Men navnet hans står i dag for det mot til sannhet, som er forutsetningen for vitenskapens integritet. Det minner oss også på prisen som ofte må betales for å motsi etablerte trossystemer. Som historien har vist er heller ikke vitenskapen fri for gruppetenkning og overtroen på ”den kompakte majoritet”.

Men en Semmelweis av i dag ville vel ikke bli behandlet slik, vil mange si. Verden har da tross alt gått fremover siden 1847! I dag går det naturlig nok ikke om håndhygiene, som ikke lenger er noe stridsspørsmål. Strid er det derimot på andre felter, som f.eks. mht. risikoer ved elektromagnetisk stråling, vaksiner og GMO. Boken Folkefiender spør om det finnes eksempler på Stockmann og Semmelweis-skjebner også i dag, og da nettopp på de tre nevnte feltene. Kategorisk å utelukke den muligheten ville være overmodig.

Tre mulige kandidater er identifisert, som vil behandles både mht. til dere forskning og dere skjebne. De tre er Dr. Andrew Wakefield (vaksiner), professor Olle Johansson (stråling) og Dr. Árpád Pusztai (GMO). Under følger noen opplysninger om hver av dem.

Andrew Wakefield

A. Wakefield er født 1957. Faren var nevrolog og moren lege. Han fullførte sin medisinske utdannelse ved St Mary’s Hospital, University of London i 1981 og spesialiserte seg i gastroenterologisk [mage-tarm] kirurgi. Fellow of the Royal College of Surgeons (FRCS) i 1985. Året etter ble han tildelt et Wellcome Trust Travelling Fellowship for å studere tynntarm-transplantasjoner i Toronto, Canada. Fellow of the Royal College of Pathologists (FRCPath), 2001. Pr 2007 hadde han publisert 137 originale forskningsartikler.

Wakefield returnerte til UK på slutten av 1980-tallet, og begynte da å arbeide ved Royal Free Hospital i London, der han spesialiserte seg på bestemte tarminfeksjoner som forekom sammen med autisme eller autismelignende tilstander. Det var i den forbindelse han kom over flere tilfeller der disse symptomene hadde inntruffet umiddelbart etter MMR-vaksinasjon. [MMR er en trippelvaksine som inneholder såkalt levende virus av meslinger, kusma og røde hunder.] Sammen med flere andre kolleger publiserte han i 1998 en studie (case-serie) av 12 barn med et slikt mønster. Studien ble publisert i det anerkjente medisinske tidsskriftet The Lancet. Den utløste en voldsom media-interesse, etterfulgt av et dramatisk fall i bruken av MMR.

Wakefield selv er ingen vaksinemotstander. Men han mener at vi ennå ikke vet nok til å utelukke en mulig forbindelse mellom MMR og autisme, og at vi inntil videre burde gå tilbake til monovalente vaksiner. Han egne ord om dette (etter The Telegraph, 29.1.2010) var:

For the vast majority of children the MMR vaccine is fine, but I believe there are sufficient anxieties for a case to be made to administer the three vaccinations separately. I do not think that the long-term safety trials of MMR are sufficient for giving the three vaccines together.

Det dramatiske fallet i bruken av MMR (noen steder ned til 50%), fikk imidlertid alarmklokkene til å ringe hos vaksinemyndighetene. Initiert av  Brian Deer, en journalist i The Sunday times, ble det i 2007 reist sak mot AW for The General Medical Council. Da hadde han allerede mistet sin jobb ved RFH. I et intervju i The Observer fra juli 2007, avviser han alle beskyldningene om uetisk adferd:

“I’ve done what I’ve done because my motivation is the suffering of children I’ve seen and the determination of devoted, articulate, rational parents to find out why part of them has been destroyed, why their child has been ruined.”

“I cannot tell you that we know that the MMR vaccine causes autism.

“But the Department of Health can tell you with 100% certainty that it doesn’t and they believe that, and that concerns me greatly.”

Wakefield lever i dag i Austin, Texas, sammen med sin kone (som også er lege) og fire barn. Selv er han fratatt sin legelisens, men han fortsetter kampen for det han mener er sannheten, senest i boken Callous Disregard (2011), der han går inn på alle sakens sider.

Olle Johansson

• Professor ved The Royal Institute of Technology, Stockholm
• Associate professor og leder for The Experimental Dermatology Unit ved Department of Neuroscience, Karolinska Institutet, Stockholm.

O. Johansson er født i 1953. Han har en medisinsk doktorgrad fra Karolinska Institutet, og hans sentrale fagfelter er cellebiologi, histologi og nevrobiologi. Gjennom tre tiår har han forsket på risikomomenter ved ikke-ioniserende stråling [EMF = elektromagnetiske felter]. Johansson har publisert over 500 artikler om dette, og deltatt som invitert taler på mer enn 300 konferanser og symposia. Han har også vært en hyppig gjest på radio-og TV-programmer over hele verden, blitt intervjuet i en rekke aviser og magasiner, og selv bidratt med en jevn strøm av kronikker og kommentarer i aviser og populærvitenskapelige tidsskrifter. Han har også vært mye brukt ved høringer og utredninger om risikomomenter ved EMF.

På 1980-tallet ble OJ oppmerksom på at den tids dataskjermer utsendte en stråling som kunne forårsake en spesifikk hudreaksjon, som han gav navnet ”screen dermatitis”. Omsider ble dette problemet anerkjent, og Johansson bidro slik til å legge grunnen for en forbedret skjermteknologi. Etterhvert ble hans forskning mer fokusert mot risikomomenter ved stråling fra mobil-master, trådløse nettverk, mobil-telefoner mv. Olle Johansson har også arbeidet mye med fenomenet el-overfølsomhet [EHS = Electrohypersensivity]. Det er i dag 3-10 % av befolkningen som rapporterer om ulike symptomer ved eksponering for elektromagnetiske felt. Johansson var blant de første [1995] som gjorde dobbelt-blinde provokasjonstester for EHS, inkludert mobiltelefoner. Enkelte av disse testene påviste en objektiv reaksjon på EMF.

Olle Johanssons forskning har møtt anerkjennelse, men også meget kraftig motstand, noe som er naturlig innenfor et såpass – bokstavelig talt – ladet fagfelt. Mer bekymringsfullt er det at forsøk nå gjøres på å stoppe hans forskning.  Sammen med to andre eminente risikoforskere på EMF deltok han i april 2010 på en konferanse arrangert av Canadas House of Commons Standing Committee on Health (HESA). Etter hjemkomsten opplevde alle tre å miste sine laboratorier og/eller kontorer. Denne responsen var så samordnet, at den forårsaket følgende reaksjon fra konferansens koordinator, Daryl Vernon:

Shortly after those meetings in April, three international witnesses before the HESA urging revision of micro-wave standards based on their scholarly work, Dr. Panagopoulos, as well as Dr. Olle Johansson of the Karolinska Institute in Sweden, and Dr. Annie Sasco of Bordeaux University in France; all three have had their offices removed from them! The fourth international witness, Dr. Andrew Goldsworthy of Imperial College London, England, could not have his office removed, being recently retired, but he has attested to having suffered similarly prior to retirement.

Helge Tiainen, tidligere leder for Nokia Consumer Electronics i Sverige, har sagt at: Olle Johansson’s research could very well deeply shake the world’s electronic industry, but mankind still has to know.

Árpád Pusztai

A. Pusztai ble født i Ungarn i 1930, der han utdannet seg som biokjemiker og arbeidet som forsker inntil den mislykkede ungarske oppstanden i 1956. Deretter klarte han å rømme over til Østerrike. Han flyttet kort tid etter til Storbritannia, der han gjennomførte sin doktorgrad i biokjemi. Fra 1963 til 1999 arbeidet han ved The Rowett Research Institute i Aberdeen, Skottland. Han er en av verdens fremste eksperter på lektiner, en gruppe proteiner som finnes i en rekke av våre vanlige matvarer, som f.eks. hvete. En viktig oppgave for lektinene i planter er å beskytte dem mot insekter. Pusztai har publisert 270 artikler og tre bøker innenfor dette feltet.

I 1995 begynte Pusztai å forske på genetisk modifiserte poteter, som hadde fått innsatt et gen for GNA-lektin fra snøklokke. Pusztai og hans team skulle undersøke hvordan rotter reagerte på inntak av disse GM-potetene, sammenlignet med en kontrollgruppe som ble fôret med ”substansielt samme potet” av ikke-GM kvalitet. Bakgrunnen for at disse studiene overhodet ble igangsatte var å utvikle en potet som produserte sin egen insektgift. Dette var da det første fôringsforsøket i sitt slag, som skulle kontrollere matvare-sikkerheten for disse GM-potetene.

Pusztai hadde allerede i syv år studert GNA-lektinets egenskaper, og visste at det var trygt å spise for rotter, selv i store mengder. Han forventet derfor at rottene skulle tåle den ”substansielt like” GM-poteten like bra. Det skulle vise seg ikke å holde stikk. En biokjemisk undersøkelse dokumenterte store variasjoner mellom de ulike GM-linjene, og viste at de ikke var ”substansielt like” med den ikke-transgene morplanten for flere egenskaper. En av GM-linjene hadde f.eks. 20% mindre protein enn de andre. Men også innholdet av stivelse og sukker varierte med opptil 20%. Det var imidlertid selve fôringsforsøket som gav det store sjokket. Forskerne avdekket alvorlige helseeffekter etter bare 10 dages fôring. Hjernen, leveren og testiklene var generelt mindre hos rotter som hadde fått GM-mat, mens f.eks. bukspyttkjertelen var blitt forstørret. Det ble også påvist økt cellevekst i mage- og tarmsystemet, noe som kunne indikere et forstadium til kreft.

Like før de skulle publisere sine resultater i form av en forskningsartikkel, lot Pusztai seg intervjue i TV-programmet World in Action, den 10. august 1998. Intervjuet var klarert med direktøren for Rowett-instituttet, Philip James. Dette intervjuet gikk ikke detaljert inn på Pusztais forsøksresultater, men bekreftet at det var observert skade på tarmer og immunsystem hos rottene som var fôret med GM-poteter. Og på slutten av programmet la Pusztai til de skjebnesvangre ordene:

“If I had the choice I would certainly not eat it. I find it’s very unfair to use our fellow citizens as guinea pigs”.

Dette resulterte i en mediestorm. I to dager var Pusztai den store helten på Rowett-instituttet. Den tredje dagen fikk han sparken, sammen med sin kone Susan Bardocz. Han ble også nektet tilgang til sitt forskningsmateriale, noe som senere ble opphevet. I februar 1999 kom et panel av 22 forskere fra 13 land med en analyse av Pusztais arbeid. Panelet mente det burde publiseres i et vitenskapelig tidsskrift, og de støttet hans konklusjoner. Senere samme år ble da også deler av dette materialet publisert i The Lancet. I 2005 ble Pusztai tildelt Whistleblower-prisen fra den tyske vitenskaps-foreningen, Vereinigung Deutscher Wissenschaftler. Árpád Pusztai lever i dag i Ungarn.

Forhåndsbestill “Folkefiender” her!