Der tro og viten møtes

Formodentlig får vi det inn med den kulturelle morsmelken. I hvert fall trenger vi ingen undervisning for å trekke grenselinjen mellom ”det vi kan vite noe om” og ”det vi kun kan tro på”. Hva som skjer med atomkjerner som kollapser, kan vi f.eks. vite noe om. Men hva som skjer med det jeg kaller ”jeg” når kroppen min kollapser, vel – om det skal jeg få lov til å tro hva jeg vil. Og hva den saken angår, er det også alt jeg får lov til.

Men noe skjer. Enten oppløses ”jeget” med hjernen, eller det gjør det ikke. Helt uvesentlig er det vel heller ikke, for noen av oss, hva som faktisk skjer og ikke skjer. Men hvorfor er da dette spørsmålet, sammen med tusen andre av samme kaliber, prinsipielt utenfor ”det vi kan vite noe om”? Utenfor virkeligheten er det jo ikke. Riktignok hører det til en (for de fleste av oss) ukjent del av virkeligheten. Men er det ikke nettopp det ukjente, snarere enn det kjente, vitenskapen skal utforske?

Kulturhistorisk er muren mellom tro og viten en sen konstruksjon. Middelalderen kjente den ikke. Gud kunne bevises, mente man, omtrent lik en matematisk setning. Og der den naturlige teologien ikke kom videre, overtok åpenbaringen. Går vi tilbake til oldtiden, ser vi at en Platon gjør en omvendt todeling. Også Platon skiller mellom et område for viten (episteme) og et for tro og anelser (doxa). Det første gjelder det som er stabilt, det andre alt som stadig endrer seg. I sanseverdenen er alt underlagt forgjengelighet. Et eikefrø spirer og vokser opp til et mektig tre. Det kan bli stående i mange hundre år, tilsynelatende stabilt. Men slik er det bare målt opp mot vår egen levetid. Døden er det mest sikre for alt liv. Før eller siden faller selv de største trærne i skogen. Det som ikke råtner og forsvinner, er den bokstavelig talt levende idé vi har sett utfolde seg på denne unike måten. Ifølge Platon er det kun om denne tidløse og evige virkeligheten vi kan ha fullkommen viten. Om den sansbare verden må vi nøye oss med tro og anelser.

I opplysningstiden snus Platon helt på hodet. Fra nå av hører ånden og evigheten til troens område. Viten kan vi kun ha om det sansbare. For vitenskapen var det viktig å begrense religionens myndighetsområde. Det var nødvendig å reservere et eget område, der kirken ikke kunne trampe inn på sine tunge kardinalføtter, slik den hadde gjort i spørsmålet om det kosmologiske verdensbildet (Bruno, Galilei). Men det var også de som bekymret seg for at troens område skulle invaderes av vitenskapens folk. I innledningen til den andre utgaven av ”Kritikk av den rene fornuft” (1787), erklærte filosofen Immanuel Kant at han ”måtte begrense vitenskapens område for å rydde plass til troen”. Etterhvert ble det reist en uoverstigelig mur mellom religion og vitenskap. Denne muren, på begge sider voktet av ivrige grensevakter, skulle i lang tid dele virkeligheten i to adskilte regioner.

Skjønt denne dualismen har hatt sin mening og misjon, må vi spørre oss om den fortsatt er tjenlig. De som i dag disponerer de tyngste kardinalføttene, er kanskje de ”akademiske inkvisitorer” som hersker i ”vitenskapens katedraler” (Nina Witoszek). Ett er kardinaler i begge leire imidlertid skjønt enig om, at muren mellom dem må vedlikeholdes. En slik enighet kan tyde på en felles agenda. Kanskje har begge parter grunn til å frykte dagen da muren rives.

For de troende er det en skrekkelig tanke at noen skulle ha ”viten” om det vi hittil har regnet til troens område. Gnosis er, som kjent, selve urkjetteriet. Når det nærmer seg jul, vil teologen fortelle oss at engler kun er ”et bilde på Guds godhet”. I lys av den aktuelle Bibeltolkningen blir prinsessens og folkets engler irrelevante. En fører, tross alt, ikke samtaler med et bilde. Men også i den andre leiren står mye på spill. Der risikerer vi å få bekreftet en vond mistanke om at ”vitenskapens verden” ikke er hele verden. Verre: Vi risikerer å måtte innse at ”vitenskapens verden” er et mindre reservat innenfor en større virkelighet. Enda verre: At den større verden kontinuerlig interagerer med dette reservatet, som strengt tatt må forstås i lys av denne interaksjonen.

Det er ikke rart fundamentalister på begge sider blir rystet, når oversanselige fenomener drøftes i populære media og tas på alvor av eliten. Snåsamannens varme hender har etterlatt seg synlige sprekker i muren mellom tro og viten. Et helt folk, med dronning Sonja og biskop Tor Singsaas i spissen, titter nå forundret gjennom disse sprekkene. Standup-artisten Jon Schau reiser land og strand rundt og forteller om sin Nær-Døden-Erfaring (NDE). Han får også fortelle om den på NRK og drøfte den med rikssynser Per Fugelli. Ingen av dem er i klassisk forstand ”troende”. Fugelli må nærmest kalles en ”motvillig agnostiker”. Han ville så gjerne tro på ”noe mer”, men kan det ikke. Schau hevder å ha sett bakenfor muren og for så vidt være en ”vitende”. Men han presiserer at hans viten og tolkning er privat og ikke gjør krav på å være allmenn og objektiv.

Forskningen på NDE startet opp i 1978, med Raymond Moodys bok ”Livet etter livet”. Senere har flere fulgt opp. Hjertespesialisten Pim van Lommel er i dag en av verdens fremste NDE-forskere. I 2001 publiserte han en større studie i The Lancet, omfattende 344 tilfeller. Ifølge Lommel har denne forskningen demonstrert tilfeller av bevissthet uten hjernevirksomhet, med verifiserbare ut-av-kroppen erfaringer (OBE).

Bevissthetsforskningen har gjort oppsiktsvekkende fremskritt mht. å dokumentere en rekke fenomener, som sprenger rammene for god materialisme. Hit hører blant annet klassiske psi-fenomener som telepati, prekognisjon og psykokinese. Institute of Noetic Sciences i California, grunnlagt av Apollo 14-astronauten Edgar Mitchell og med forsker Dean Radin i spissen, er blant de fremste innenfor dette feltet.

Reinkarnasjonsforskning. Ian Stevenson har i over 40 år gransket rundt 3000 barn med erindringsbilder fra tidligere liv. I ca 1000 av disse tilfellene lyktes det å verifisere barnas erindringer. Denne forskningen fortsettes i dag av Jim B. Tucker m.fl.

Enhver mur har sin tidsbegrensning. Det gjelder også muren mellom religion og vitenskap, som alt er begynt å krakelere. Det er rimelig å tro at grensevaktene vil få det stridt i tiden som kommer.